NRK Meny
Normal

Alt mitt er ikke ditt

Kjærester bør ikke ha fri tilgang til hverandres telefoner. Det er bensin på bålet for sjalu menn.

Peder Kjøs

Psykolog Peder Kjøs er uenig i at et sunt forhold er et forhold der det ikke finnes hemmeligheter: «Å trenge et rom for seg selv bør være et forståelig behov, ikke noe som skal vekke mistanke», skriver han.

Foto: Andris Søndrol Visdal

Mobiltelefonen har nærmest blitt en uunnværlig rekvisitt i ethvert moderne utroskapsdrama, skriver psykolog Frode Thuen i Aftenposten 11. oktober. Så gir han et overraskende råd: Det er et sunt prinsipp at partnerne bør kunne ha gjensidig tilgang til hverandres telefoner, dersom det er ønskelig, skriver han.

Torgeir Waterhouse, direktør for IKT Norge, påpekte raskt at et slikt prinsipp åpner for at dominerende personer vil kunne overvåke sine partnere og deres kommunikasjon med omverdenen.

Dette er bensin på bålet for sjalu menn.

Dette kan man vanskelig være uenig i. Thuen understreker da også i den påfølgende diskusjonen i Ytring på P2 på søndag at rådet ikke er ment for ubalanserte og usunne parforhold. Et sunt forhold er et forhold der man ikke har hemmeligheter for hverandre, sier Thuen på P2. Jeg synes ikke denne presiseringen er så betryggende, og jeg er heller ikke enig i premisset.

Sjalu menn

Presiseringen får antakelig liten betydning for dem som lever med en farlig partner. Han (det er nesten alltid en mann) vil neppe være enig i at forholdet er usunt og at han derfor bør la kona få ha mobilen sin i fred. Kvinner vil på samme måte vanskelig kunne vise til at Thuens anbefaling om åpenhet ikke gjelder for dem.

Enhver kvinne som krever å ha mobilen for seg selv vil dessuten pådra seg mistanke, for Thuen skriver også at «mistanker om utroskap som har utspring i mistenkelig ‘mobiladferd’, svært ofte er berettiget.» Dette er bensin på bålet for sjalu menn.

Selvfølgelig er det ikke disse Thuen skriver for. Men også disse leser Aftenposten, og vil hente argumenter til neste krangel der.

Det er en urimelig forventning til parforholdet at man skal smelte sammen til en enhet.

Muligheten for utilsiktede fortolkninger er alltid til stede når man gir råd. Dette er en av grunnene til at vi psykologer så sjelden gir konkrete råd i terapi. Råd passer sjelden helt, fordi vi aldri får vite alt som er relevant. I terapi lar vi klientene selv vurdere ulike muligheter og tilpasse dem til sin situasjon, mens vi lytter så godt vi kan etter underteksten – alt det som ikke blir sagt.

Vi prøver å høre hvem som gir etter og hvem som vinner fram, og hvorfor. Vi vet fra forskning at vi som terapeuter er dårligere enn vi tror til å gjette om det forekommer vold eller usunn dominans, men vi prøver, likevel.

Varsomhet i spaltene

I en psykologspalte må vi derimot gi konkrete forslag og anbefalinger. Skriftlig har vi ingen mulighet til å følge med på hvordan mottakeren styrer og former det vi kommer med, og det er umulig å ta alle tenkelige forbehold.

Det finnes ingen generelle spørsmål eller temaer i vårt fag, de er alltid knyttet til en konkret situasjon som noen fortolker rådene ut fra. Derfor bør vi være forsiktige med å peke ut antatte sammenhenger og postulere prinsipper. Dette er ikke lett, og jeg synes at Thuen balanserer godt – men denne gangen ble det galt.

Jeg tror at rådene ble som de ble fordi det underliggende premisset ikke er så godt. Nærmere bestemt er jeg uenig i at et sunt forhold er et forhold der det ikke finnes hemmeligheter.

Følg Ytring på Facebook og Twitter

Et rom for seg selv

Åpenhet og ærlighet er fint og gir grobunn for intimitet, men nærheten må bygge på tillit, ikke på total gjennomsiktighet. Også i et parforhold trenger vi et privatliv. Vi trenger å kunne snakke fritt med venner og familie, uhemmet av hva den andre vil kunne mene.

Vi trenger å lufte tanker, følelser og vurderinger som partneren kanskje ville ha tatt seg nær av, ikke bare når forholdet er vanskelig, men også ellers.

Å trenge et rom for seg selv bør være et forståelig behov, ikke noe som skal vekke mistanke. Et par er ikke siamesiske tvillinger, men to individer med liv som delvis overlapper hverandre.

Det er et stort framskritt at kvinner ikke lenger utslettes som juridiske subjekter når de blir gift, og at de har lov til å ha egen eiendom og en egen bankkonto. Denne selvstendigheten måtte i sin tid kjempes fram, blant annet i konfrontasjon med mistanker om at friheten ville bli brukt til utroskap. Det ble den naturligvis også, men dette regner vi nå som en rimelig omkostning.

Presiseringen får antakelig liten betydning for dem som lever med en farlig partner.

Tegn på utroskap

Det er en urimelig forventning til parforholdet at man skal smelte sammen til en enhet. Ønsket om en slik sammensmeltning er gjerne motivert av en utrygghet hos den ene eller begge, men de erfarer raskt at kontrollen og oversikten over den andre likevel ikke gir virkelig trygghet.

Den fortsatte utryggheten forsøkes unngått ved å stramme grepet, og gjennom stadige krav om at den andre skal demonstrere sin pålitelighet. Like lite hjelper det, for utryggheten sitter i personen selv, ikke i parforholdet.

Det siste et slikt utrygt tilknyttet par trenger er overskrifter som denne, fra Aftenposten: «Får kjærestens mobilbruk deg til å mistenke utroskap? Ifølge Frode Thuen har du ofte rett». Dette er antakelig en klikkvinner, på linje med «Dette MÅ du vite om kreft/pensjon/kortsvindel». Her spilles det på frykt og usikkerhet. Sjalu partnere får vann på mølla og gratis ammunisjon til neste krangel. Jeg tviler på at Thuen er særlig glad for den overskriften, men nå står den der, med psykologens navn som mulig legitimering av et sterkt inngrep i en annens liv.

Hør debatten mellom Frode Thuen og Torgeir Waterhouse i Ytring på NRK P2