To norske konger ser ut til å ha bedre politisk teft for å samle et folk enn den sittende regjering.
Kong Haakon sa at han også var kommunistenes konge og vår egen Kong Harald spurte «hva er Norge» – og svarte med det samlende «Nordmenn er unge og gamle, høye og lave, funksjonsfriske og rullestolbrukere. Nordmenn er rike, fattige og midt imellom.»
Her peker kongen, i sin upolitiske rolle, på det som synes opplagt: En nasjon består av ulike ressurser og mennesketyper, og at vi alle spiller en viktig rolle for å drive landet fremover.
Talen vakte internasjonal oppmerksomhet og begeistring, kanskje nettopp for den åpne og rause tilnærmingen til det å holde et land samlet.
På samme måte fikk hans farfar, Kong Haakon oppmerksomhet da han sa ordene «Jeg er også kommunistenes konge». Kongelig «alle skal med», altså.
La oss gjøre en liten tankeøvelse. Tenk om Kong Harald i neste nyttårstale sier at «Nå er det vanlige folks tur. Etter mange år med privilegier og fordeler for millionærer og folk med makt, vil vi her ved hoffet kun invitere folk som har vanlige jobber, jobber i stat eller kommune og tjener mindre enn 600.000 kroner. Folk med høye inntekter, lang utdanning, byfolk eller som jobber i private barnehager eller kommunikasjonsbransjen er ikke lenger velkommen til oss».
Den nye regjeringen bruker polarisering og nostalgi som grunnleggende metode for å skape oppslutning om sin egen politikk. Polarisering handler om å definere noen inn og noen ut, man skaper mytebilder som fremmer entusiasmen i den gruppa man definerer som sine venner. Og motsatt.
Myten om at noen er vanlige og andre er uvanlige. Myten om at rikfolk kun er egoister, at private helseløsninger er skapt av velferdsprofitører som kun tenker på egen vinning, at private bedrifter kun vil utnytte sine ansatte. Og supermyten: Offentlig er trygt. Privat er skummelt. Regjeringen bedriver politisk mobbing av grupper de ikke liker, med andre ord.
Nostalgi, som i sin grunnform betyr syk hjemlengsel, er trikset for å lage duse drømmefortellinger som bygger opp om det egen politikk skal føre til. For at denne kommunikasjonsformen skal virke, må man skape en forestilling om at det som var er en modell for det som skal komme.
Til den pastelldrømmen som skuer bakover. Den kraften som får amerikanerne til å tro at man skal gjøre America Great Again, Brexit-slagordet Take back control og Sverigedemokraterna til å lokke svenskene tilbake til den gang då Sverige var Sverige. Ønsket om å gjenskape egen innbilte storhet, få tilbake kontrollen og drømmen om hverdagens letthet og mor ved grytene.
Vi har ikke disse tilstandene her hjemme ennå, men tendensen er klar, dessverre.
I valgkampen og de første månedene av den nye regjeringens virke, har vi sett reverseringen og polariseringen på turbo. Skepsis mot de rike, forbud mot PR-byråer, reversering av domstolsreformen, forbud mot fritt sykehusvalg, endring av jernbanereformen, oppløsning av regionreformen, hetsing av de såkalte velferdsprofitører osv.
Politisk skal man presse kaviaren, eller kavv-iaren, tilbake på tuben for å sikre seg applaus hos den nye heiagjengen: de vanlige. Splittende populist-politikk, med andre ord.
I motsetning til to av Norges konger, driver nå regjeringen med å sluse ulike grupper i samfunnet inn i klart definerte hjørner.
De som blir drevet inn i rik/privat/sentral-hjørnet, er per definisjon ikke lenger viktige. Det å skape arbeidsplasser, ta risiko, skape nye ideer eller produkter har ikke lenger politisk verdi, ser det ut til.
Ved å skrive markørordene ovenfor, er det fare for at jeg blir plassert i «Høyre-hjørnet». En overbetalt Oslo-fyr i dress som tjener penger på foredrag og privat virksomhet.
Sannheten er at jeg stort sett har stemt Arbeiderpartiet i 30 år, og har levd lykkelig med ideene om by og land – hand i hand, samt fellesskap, medansvar og skattlegging etter evne.
Men hvis vi ikke skal se bakover, gjemme oss i fortiden, hvor skal vi da skue? Framover er svaret.
Regjeringen må skape håpefulle fremtidsbilder, der det er plass til investorer, forskere, privat virksomhet, risikokapital, offentlig ansatte, bønder og rikfolk. Der disse føler at de er velkomne til å bidra. Ikke blir systematisk uteglemt.
For Kong Harald er nok fortsatt den beste politiske strategen når han sier:
Nordmenn jobber i butikk, på sykehus, på oljeplattform. Nordmenn arbeider for at vi skal være trygge, arbeider med å holde landet rent for søppel, og leter etter nye løsninger for en grønn fremtid. Nordmenn dyrker jorda og driver fiske. Nordmenn forsker og lærer bort.
Kong Haralds tale bør broderes og henges over sengen til både statsministeren og finansministeren.
