NRK Meny
Kommentar

Alt det menneskelige forsvinner

James Foley er blitt drept. Med frykten som våpen tvinges journalister unna. Gradvis blir alt som bryter med fortellingen oss mot dem borte.

Journalist James Foley i Syria

Journalisten James Foley på oppdrag i Syria før han ble kidnappet i november, 2012. Han ble drept av medlemmer av gruppen IS denne uken.

Foto: Manu Brabo / Ap

Så skjedde det igjen.

Jeg våkner i et tomt hotellrom. Svimmel etter en kort og delvis søvnløs natt åpner jeg pc-en for å forberede meg til morgensendingene på radio. Det første som møter meg er bildet av en kollega, i oransje fangedress med en svartkledd mann bak. Jeg trenger ikke se mer. Jeg vet hva som kommer til å skje. Jeg vet hva som har skjedd.Tabloide medier, sosial medier og IS’ propandamaskin har fungert som en malende og uhellig treenighet i hele sommer, helt siden islamistgruppen satte inn sin stormoffensiv mot Mosul.

Jeg kjente aldri James Foley, men jeg gjorde det likevel. Jeg kjente ham som jeg kjenner alle journalister i min generasjon som har dekket krigene her i Midtøsten det siste tiåret med en blanding av mot, stå på-vilje, engasjement, en glede over å være der man vil være. Og kanskje også et og annet øyeblikk av dumdristighet som det er vanskelig å komme utenom. De gangene man kommer tilbake fra en reportasje eller et intervju og tenker. «Det der var ikke særlig lurt.»

Drept for å spre frykt

Jeg tror ikke det var dumdristighet som felte ham. Jeg vet lite om bakgrunnen for kidnappingen. Han ble tatt på grensen, på vei ut fra en internettkafé. Syria i november 2012 var farlig, virkelig farlig, men ikke et sted som det var dumdristig å dra til dersom man hadde de rette kontaktene.

De to krigene er viklet inn i hverandre nå.

Sigurd Falkenberg Mikkelsen, Midtøstenkorrespondent for NRK

Det ble det senere, senere kunne ingen verdens kontakter redde deg . Men ikke den gangen. Foley hadde uflaks. En av mange. Sytti journalister har mistet livet i denne krigen, men ingen på den måten Foley nå ser ut til å ha gjort det, ikke for å spre terror og frykt ved å drepe uskyldige.

Han ble kidnappet i Syria, men drept på grunn av det som skjer her i Irak, de to krigene er viklet inn i hverandre nå. Og halshugginger og Irak er ikke ny kost, dessverre. På en av mine tidligere reiser hit, dette var våren 2004, tok jeg inn på et billig hotell med andre frilansere. Jeg visste ikke da at jeg ble gitt hotellrommet til Nick Berg, som hadde sjekket ut samme dag.

Berg var ikke journalist, men en amerikaner som trodde det var arbeid og muligheter i det nye Irak. Han skjønte ikke at han også var en del av en okkupasjon og i stedet for å dra til flyplassen etter å ha sjekket ut fra hotellet, endte han i fangenskap og hans hodeløse kropp ble funnet dinglende fra en bro i den irakiske hovedstaden. Udåden ble begått av forløperen til den som i dag er IS. Senere skulle også mange journalister forsvinne, og selv om ingen møtte samme skjebne skulle det ikke gå lang tid før det nesten var umulig å jobbe i Irak.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Mørkleggingen av konfliktene

Volden mot journalister blekner sammenliknet med hva andre blir utsatt for. Massehenrettelser og fortellinger om halshugginger er daglig kost når man intervjuer folk som har flyktet fra områder IS kontrollerer.

Volden mot journalister blekner sammenliknet med hva andre blir utsatt for.

Sigurd Falkenberg Mikkelsen, Midtøstenkorrespondent for NRK

Vi, som de rammedes kolleger i dette tilfelle, lar oss naturlig nok prege og vi har spalteplass til å skrive om det som skjedde med ham. Men det som gjør dette interessant for mer enn fagbladene, er at det gjør noe med måten vi ser på verden. Det er en del av den som stenges av nå. Vi får ikke mer informasjon ut og krigene får rase videre uten vitner.

Det har skjedd i Nord-Syria det siste året og det skjer i Mosul og alle andre områder IS kontrollerer. De blir premissleverandørene for hva som filtreres ut, mens innbyggerne blir overlatt til seg selv og områdets nye autoriteter. Et autoritært prinsipp og et autoritært grep vi kjenner fra før, men siden IS ikke har full kontroll disse stedene, stenger de oss ute med frykten som våpen.

IRAQ-SECURITY/YAZIDIS Displaced people from minority Yazidi sect, fleeing violence from forces loyal to Islamic State in Sinjar town, walk towards Syrian border, on outskirts of Sinjar mountain

Yazidiske flyktninger fra gruppen som kaller seg Islamske staten beveger seg mot den syriske grensen for å unnslippe volden. De to konfliktene i Irak og Syria er viklet inn i hverandre nå, skriver korrespondent Sigurd Falkenberg Mikkelsen i denne kommentaren.

Foto: STRINGER/IRAQ / Reuters

Ingen kan fortelle

Hvor stor støtte har de egentlig i områdene de tar over? Er det noen som forsøker å gjøre motstand? Vi vet ikke. Det ser ut som mange, men helt sikkert ikke alle, har sett på IS` framrykking som et mindre onde enn Maliki-regimet i Bagdad, sannsynligvis ut fra en slags sunni-arabisk patriotisme.

Nyansene forsvinner. Alt det som gjør oss menneskelige, alt det som bryter opp stereotypiene

Sigurd Falkenberg Mikkelsen, Midtøstenkorrespondent for NRK

Hvor mange er det, nå som IS og deres allierte har fått styre en stund? Umulig å si. Og hva med professoren på Mosul-universitetet, Mahmoud al Asali? Al Asali er selv muslim og protesterte mot IS’ behandling av kristne, som de enten tvinger til å konvertere, flykte eller betale jizay, en religiøs skatt som nå er på 450 dollar i måneden, en umulig sum slik situasjonen er der.

Professoren ble drept, ifølge en kristen nettside her i Irak. Men vi vet ikke mer. Ikke om hans familie, ikke om hans bakgrunn. Vi vet ikke en gang om historien stemmer. Kilder i Mosul antyder at den ikke gjør det, men det er umulig å dra dit for å sjekke nærmere selv.

Der vi ikke vil være

Alt det levende, alt det som er liv druknes i støyen fra volden.

Sigurd Falkenberg Mikkelsen, Midtøstenkorrespondent for NRK

Nyansene forsvinner. Alt det som gjør oss menneskelige, alt det som bryter opp stereotypiene, oss mot dem, dem mot oss. Alt det levende, alt det som er liv druknes i støyen fra volden, det være seg vold begått med våpen i hånd eller med ord og bilder. Vi tvinges inn i det sporet de vil ha oss, et spor ingen journalister med yrkesstolthet ønsker å være. Derfor utfordrer vi noen ganger gjengs oppfatning om hva som er trygt, derfor bøter noen av oss med livet, slik alt tyder på at James Foley nå har gjort.

«Ingen sak er verdt å dø for» er et kjent munnhell i journalistkretser. Jeg vil ikke bli overrasket om ikke Foley selv sa noe slikt en gang. Ingen av oss tror at vi noensinne skal dø i jobben. Likevel gjorde han det.

Hvil i fred.