Etter over 40 års arbeid som psykiater i terapirommet med menn i alle aldre, er det et tema som står tydelig fram: Det er for lite far!
Gutter og menn som mangler gode rollemodeller, og mangler en så nær kontakt med sine fedre at de kjenner seg ønsket, akseptert og elsket. De har ofte vanskeligheter med skole, vennskap, med identitet og selvfølelse fordi de mangler erfaring med hvordan å være mann med andre menn.
De forsvunne fedrene
I tidligere generasjoner var det mange fjerne fedre, nå er det mange fedre som er fjernet. Mange gutter ser ikke sin far en vanlig måned, ofte fordi mor har flyttet eller hindrer samvær.
Den amerikanske statsviteren og forfatteren Warren Farrell beskriver i sin bok The Boy Crisis hvordan gutter kommer dårligere ut psykisk, sosialt og atferdsmessig hvis de mister kontakten med sine fedre.
De viser også mindre evne til empati, er udisiplinerte og ruser seg mer. Gutter som vokser opp med enslige mødre, eller mødre som hindrer samvær med fedre, risikerer i stedet å rette farssavnet mot sterke alfamenn som gjengledere og andre ekstreme elementer.
Fengslene våre er allerede fulle av farløse sønner. 85 prosent av alle unge amerikanske menn i fengsel kommer fra hjem uten fedre, 80 prosent av alle gjerningsmenn i skoleskytinger mangler farskontakt.
Kjønnssensitive yrker
Mangelen på mannlig kontakt går igjen i barns oppvekstmiljø. Fedrenes fravær er ikke det eneste problemet. Fraværet av mannlige lærere er et annet, og et som det kan gjøres noe med.
I Norge har vi 90 prosent kvinnelige ansatte i barnehager og 75 prosent i hele grunnskolen.
Vi må snart erkjenne at disse yrkene er kjønnssensitive for barn. Likestillingslovens paragraf 24 sier at offentlige myndigheter har plikt til å arbeide for likestilling. Det innebærer minst 40 prosent av det underrepresenterte kjønn.
Et eksempel er Røyken kommune, der gjennomsnittet for barneskolene er kun 14 prosent mannlige lærere, uten at noe gjøres.
Det er på tide at forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø tar grep og staker ut en aktiv politikk for å øke antallet mannlige lærere. En mulighet er et målrettet statlig utdanningsstipend for menn på lærerstudiet.
Økonomisk støtte til lærerutdanning med påfølgende plikttjeneste er en del av «The White House Initiative» som vurderes av Trumps regjering for å bedre gutters situasjon. Det er vedtatt, men ikke gjennomført i Australia.
Hva skjer i Norge?
Forsøk på løsninger
Stoltenbergutvalget skulle ifølge regjeringen «samle kunnskap om hvorfor kjønnsforskjeller i skolen oppstår, og komme med forslag til hva som kan gjøres for å motvirke dem». Problemet er at mandatet har vært for smalt. Det kan derfor virke villedende både på politikere og allmennhet.
Utvalget har holdt seg strengt til det undervisningstekniske. De konkluderer med at kvinner gjør en like god lærerjobb som menn. Men det er ikke det undervisningstekniske som er problemet. Det er funksjonen læreren har som rollemodell. Kvinner kan faktisk ikke erstatte menn som rollemodeller og oppdragere for gutter.
Warren Farrells forskning viser at gutter som mangler farskontakt er spesielt sårbare for mangelen av mannlige rollemodeller i skolen. Selv når etnisitet, utdanning, inntekt og andre sosioøkonomiske faktorer er like, fant man at det å leve uten fedre doblet barns sjanse til å droppe ut av high school (videregående), viser Sara McLanahan i sin bok Growing up with a Single Parent.
Ap-politiker Jan Bøhler har pekt på problemet: I deler av Oslo faller nesten halvparten av elevene fra. Med 10–20 prosent høyere frafall hos gutter, snakker vi om over 60 prosent.
Pisa-undersøkelsen viser at 26 prosent av norske 15-årige gutter har så dårlige leseferdigheter at de neppe vil kunne fungere i vanlig arbeid.
Dette haster det å gjøre noe med. Da kan vi ikke se bort fra kjønnsperspektivet.
Mannlige forbilder
Newsweek skriver i en stor artikkel:
«En av de mest pålitelige prediktorene for om en gutt vil lykkes eller mislykkes på videregående skole hviler på et enkelt spørsmål: Har han en mann i livet sitt å se opp til? Ofte er svaret nei. Høyt antall skilsmisser og enslige mødre har skapt en generasjon farløse gutter. I alle slags nabolag, rike eller fattige, vokser stadig flere gutter opp – nå oppsiktsvekkende 40 prosent – uten sine biologiske fedre. I nabolag der andelen fedre er lavest, er frafallet på videregående skole sjokkerende: Mer enn halvparten av afroamerikanske gutter som begynner på videregående blir ikke ferdige» (min oversettelse).
I Norge forsøker man i prosjektet Guttas Campus å hjelpe gutter med en 14 dagers intensiv undervisning fulgt opp med en mentorordning for gutter med lærevansker. Dette er et godt prosjekt, men er åpenbart for lite. Også Helsebrødre har på kort tid har oppnådd høy popularitet som samtalepartnere når det gjelder hjelp til å takle gutters utfordringer.
Jenter er blitt heiet fram
Et tilleggselement er at både kvinner og menn har heiet fram jenter i skole og arbeidsliv i mange tiår. Dette har bidratt til en kollektiv historie om hvilket kjønn som er foretrukket og prioritert.
Det skapes neppe optimisme om egen verdi i gutteflokken når det skapes myter i det offentlige rom om menn som toksisk maskuline voldelige undertrykkere, eller umodne, stakkarslige og sosialt uintelligente.
Guttene vokser også opp med å være for mye, for aggressive, defineres som potensielt voldelige eller seksuelt utnyttende. De driver mansplaining og beskrives i tillegg som ufortjent privilegerte.
Svært mange gutter forteller om urettferdighet, de får kjeft for feil skoleatferd, og det viser seg også at faglige vurderinger blir gjort til fordel for jenter.
Det er tidligere blitt påvist at gutter stort sett gjør det bedre på eksamen der prøvene er anonymisert enn hva de får i standpunktkarakter av sin egen lærer. For jenter skjer dette i mindre grad.
Det samme viser seg helt tydelig når elevene i ungdomsskolen deltar i nasjonale prøver.
Summen kan virke sterkt demotiverende på ungdom med lav terskel for urettferdighet, og som lett finner sammen i sabotasje og protest mot systemet som ikke forstår dem og ikke vil ha dem.
Legg til den skrikende mangelen på mannlige rollemodeller som mange gutter lider under, og problemet bør være tydelig, også for politikere.
Det finnes ingen rask og enkel løsning, men det er ett sted statsråden kan starte jobben:
Få flere menn inn i klasserommene.
