Adjø, solidaritet?

Du vet de tegnefilmene der to eller tre fiender slåss så hardt at de blir en rullende ball av slag og spark? Og at de først ikke merker at de har rullet utfor et stup, men blir hengende i luften i et sekund før de faller?

Nå om dagen føles norsk bokbransje som en av de tegnefilmene. Det forhandles om kontrakter og penger mellom forfattere og forlag, eller nærmere bestemt mellom forfatternes og forleggernes organisasjoner.

Problemet er bare at alt er isfront og elendighet. Alle er så rasende på hverandre at de er i ferd med å sabotere systemet som er en av bærebjelkene i Bok-Norge, nemlig den ene, den ubestridelige, Normalkontrakten.

Hvordan kunne det skje?

Når du kjøper en bok, fordeles pengene du betaler for boken, på de som har jobbet med å skape, utgi, og selge den: Forfatter, forlag, og bokhandler.

Noen forfattere, for eksempel Jo Nesbø og Maja Lunde, skriver bøker som selges på store paller og ligger under tusenvis av juletrær. Noen andre, som en eksperimentell lyriker eller en ukjent debutant, kan regne med å selge noen hundre eksemplarer av verket sitt.

Men på grunn av normalkontrakten, og æreskodeksen som har eksistert i bransjen, får alle forfattere lik andel av inntekten som kommer fra bøkene de har skrevet. Både den eksperimentelle lyrikeren og Maja Lunde får femten prosent av den såkalte hefteprisen, det vil si 85 prosent av utsalgsprisen, for de første fem tusen eksemplarene som blir solgt, og tyve prosent hvis boken blir en større suksess enn som så.

Forfattere som lett kunne forhandlet seg til bedre vilkår, fordi de bringer masse penger inn i forlagskassen, lar være å gjøre dette, og forlagene tilbyr det ikke heller.

Normalkontrakten er med andre ord helt grunnleggende. Den er også gammeldags, og basert på at bøker er papirprodukter og lite annet.

I våres lå det til rette for at partene skulle forhandle om en ny normalkontrakt: Forleggerforeningen på vegne av forlagene, Den norske forfatterforeningen og det relativt nystartede Forfatterforbundet på vegne av forfatterne.

Forholdet mellom de to forfatterforeningene har ikke alltid vært en kjærlig omfavnelse, for å si det forsiktig. Forfatterforeningen ser på seg selv som en kunstnerorganisasjon som har som et av sine mål å opprettholde respekten for den kunstneriske kvaliteten.

De har kriterier for medlemskap: For å bli med, må du ha utgitt minst to bøker, og disse bøkene må bli lest og vurdert som gode nok av et litterært råd. Hvis de var åpne for alle som skrev, er det ikke sikkert de ville kunne holde fast ved samme agenda.

Men en konsekvens av dette var at en rekke folk som tjente penger på å skrive bøker, ikke fikk bli medlem av Forfatterforeningen. Mange var forbitret over å bli avvist, andre bare frustrert fordi de gjerne ville ha en fagforening, og ikke hadde noen steder å gå.

Så, i 2018, dannet noen av disse forfatterne det som ble hetende Forfatterforbundet, en fagforening som er åpen for alle som har en inntekt av å skrive skjønnlitteratur. De er tilknyttet LO.

I de fleste spørsmål hadde de to forfatterforeningene like interesser, og de har levd side om side, ofte i en slags anspent allianse, i flere år. Helt til 2022. Det var da det oppstod bruduljer i Bok-Norge, fordi en rekke forfattere mente at de hadde fått for lite royalty utbetalt fra forlagene sine.

Grunnen var at forleggerne skal ha valgt en fortolkning av Normalkontrakten som var særdeles fordelaktig for dem selv, og gitt forfatterne en for liten andel av inntektene fra bøker der restopplaget hadde gått på salg – såkalt «realisasjon». Forfatterne var rasende, og det ene forlaget etter det andre gikk med på at de hadde tatt feil. Store summer ble utbetalt på etterskudd.

Men da det var på tide å forhandle om Normalkontrakten, insisterte Forfatterforeningen på spørsmålet om realisasjon, om hvor mye penger som egentlig skulle tilfalle forfatteren av bøker på salg, måtte avklares en gang for alle før de kunne forhandle om noen av de andre punktene. Det hadde å gjøre med at flere av forfatterne de representerte, lå fremdeles i konflikt med forlagene sine. Det ville ikke Forleggerforeningen, og forhandlingene gikk i lås.

Dette irriterte Forfatterforbundet, som mente det var viktigere å få løst andre floker i den utdaterte Normalkontrakten. Dermed gikk de inn i forhandlinger med arbeidsgiversiden – uten Forfatterforeningen. Og det er her det hardner til.

Forfatterforeningen hevder at Forleggerforeningen forsikret dem om at de ville forhandle med de to forfatterforeningene samlet, før de gikk bort fra dette i hemmelighet. De føler seg løyet for, og vil ikke akseptere resultatet av noen forhandling der de ikke er med fra begynnelsen av.

De vil med andre ord sette strek over de foreløpige resultatene fra forhandlingene mellom Forleggerforeningen og Forfatterforbundet, og gå tilbake til start. De mener at Forleggerforeningen driver med fagforeningsknusing ved å sette de to foreningene opp mot hverandre, og kritiserer LO for å bidra til det samme, ved å hjelpe Forfatterforbundet. På innsiden mumles det også om at det er for nært vennskap og kjennskap mellom enkeltpersoner i Forfatterforbundet og Forleggerforeningen, og at sentrale avgjørelser i praksis vil bli tatt på kammerset.

Forfatterforbundet, på sin side, fråder over kravet om at forhandlingene deres med Forleggerforeningen ikke skal bety noe, og ser på det som et angrep på deres forhandlingsrett. De nekter for at forhandlingene har vært hemmelige. De vil også at foreningene skal forhandle sammen, men med utgangspunkt i arbeidet som allerede er gjort mellom dem og arbeidsgiversiden.

På denne innsiden vil de si at Forfatterforeningen er desperate fordi de er sent på banen, og at det insisteringen deres på å løse konflikten om realisasjon først har kostet dem dyrt – og svekket tilliten de trenger blant sine egne medlemmer.

De er overbevist om at de, med LOs jurister i front, vil kunne få til en bedre avtale enn hva Forfatterforeningen ville. Forfatterforeningen er på sin side overbevist om at Forleggerforeningen har valgt å forhandle med Forfatterforbundet fordi de ser på dem som den svakeste av de to foreningene, og den letteste å manipulere.

Forleggerforeningen, på sin side, ville nok si at de har opplevd Forfatterforbundet som mer pragmatiske og enklere å samarbeide med. Men det passer dem antagelig godt at parten på den ene siden av bordet, ligger i konflikt. Lenge nektet de å stille til debatt om saken. Da administrerende direktør Heidi Austlid etter hvert kom på banen, bedyret hun at også forleggerne er varme tilhengere av Normalkontrakten.

De blir likevel møtt med stor fiendtlighet fra Forfatterforeningen, som både føler seg lurt, og vil si at arbeidsgiversiden taler med to tunger. For forleggerne har også levert et 55 sider langt høringssvar til utkastet til ny boklov, der det kan virke som om de er ute etter å marginalisere forfatterne på annenhver side.

På oppdrag fra forleggerne argumenterer jussprofessor Ole-Andreas Rognstad for at det kan være i strid med EU-lovverket å pålegge et forlag å benytte normalkontrakten. Forleggerforeningen ber også om at det de kaller de «kommersielle aktørene» blir likestilt i loven.

Dette betyr i praksis at forfatteren ikke får noen spesiell posisjon i forhold til verket de selv skaper, men blir plassert i samme sekk som alle de andre som har interesse av å selge boken, som forlag og bokhandel. Det er strengt tatt ikke så merkelig hvis Forfatterforeningen opplever at den organisasjonen som sender fra seg dette, ikke nødvendigvis er så opptatt av rettighetene til skapende folk.

Det er derfor også mange av dem mistenker at en enighet mellom Forleggerforeningen og Forfatterforbundet kan komme til å innebære en slutt på den flate royaltyen i normalkontrakten, og erstattes av en minsteroyalty. Det betyr at storfiskene blant forfatterne, som skaten Nesbø og haien Lunde, kan forhandle seg til et større vederlag, mens småsilda – lyrikeren, debutanten – må ta til takke med dårligere vilkår enn i dag. Adjø, solidaritet.

Ingen av de andre partene sier at de vurderer en minsteroyalty. Men tilliten er på bunn, og alle sitter godt innmalt i hvert sitt hjørne. Ingen minnelig løsning er i sikte. Forfatterforeningen ber Forfatterforbundet slutte seg til deres løp, og Forfatterforbundet roper nei. Forfatterforbundet ber Forfatterforeningen bli med dem, og Forfatterforeningen bare fnyser.

Dermed kan enden på visa bli to normalkontrakter, noe som i seg selv er et brudd med det gamle prinsippet om at det er en avtale for alle – altså det alle parter sier at de ønsker seg. Men det er alltid en fare for den som velger å slåss på kanten av en skrent, at alle faller utfor til slutt.