Kronikk

Alle de triste gutta

Jeg er en av de triste gutta. I høst har jeg skjønt hvor mange vi er.

Martin Holmen

Jeg jobber i radio og elsker å prate, men pratet aldri om hvordan jeg egentlig hadde det. Helt til det sa stopp, skriver kronikkforfatteren

Foto: Stina Haugen / NRK

I april slo det tilsynelatende fine livet mitt sprekker. Utenpå klarte jeg å holde ting ved like, men inni meg blåste det opp til storm.

Jeg ville ikke stå opp av sengen og orket ikke gå på jobb. Alt var et så bekmørkt vakuum at jeg ikke hadde lyst til å våkne.

Noe var veldig feil, men jeg visste ikke hva.

Jeg følte meg hjelpeløs. Som en idiot. Veldig ensom og alene. Og det var min skyld at livet var noe dritt. De vonde tankene låste jeg inne i meg selv.

Jeg traff venner, men jeg klarte ikke å dele hva jeg sleit med med noen.

For oss gutta er det å snakke om hvordan vi egentlig har det, skumlere enn å hoppe fra 5-meteren.

Er du en sånn som ikke snakker om følelser? Jeg vet hvordan du har det. Og det er altfor mange unge gutter som har det sånn.

Selv hadde jeg et håp om at det ville gå over av seg selv. Men det gjør jo ikke alltid det.

For to måneder siden skrev jeg en kronikk om å spre falsk lykke på Instagram. Jeg hadde det dritt, men instafeeden min hadde aldri sett bedre ut. Den var full av alle de riktige greiene: venner, action, natur og store smil.

I etterkant har jeg fått enormt mye respons av gutter. Du vet de gutta som utenpå er harde som stein og som helst vil gi inntrykk av at innsiden også er sånn.

I en av meldingene sto det: «Hei, dette traff meg veldig. Jeg har dysleksi, og for første gang har jeg lest en hel kronikk.»

Du kan tro jeg gråt, ja for gutter gråter også. Og dette var langt fra den eneste meldingen.

«Setter pris på at du er så ærlig. Dette trengte jeg å lese!»

«Hei, Martin. Takk for den fine kronikken du skrev. Flott at nånn tør å si det vi alle tenker.»

«Endelig er det en gutt som også står fram. Vi trenger flere som tør å si det som det er.»

At gutter fra både by og bygd sendte så personlige meldinger etter at jeg fortalte hvordan jeg hadde presentert en glossy og overdrevent vellykka side av meg selv, sier mye om at de også trenger å bli sett, at mange gutter er alene med de tunge følelsene. De snakker ikke med noen om at de ikke har det bra.

Alt var et så bekmørkt vakuum at jeg ikke hadde lyst til å våkne.

I jobben min som programleder i "Endelig morgen" på NRK MP3 vekker jeg mange med stemmen min. Jeg har alltid vært han som har gønna på. HELE TIDEN.

Uansett hva jeg har gjort, har jeg bare vist én side av meg selv, og for mange ble jeg «han blide med masse energi».

Men så sa det altså stopp. Jeg klarte ikke å være han «blide med masse energi» hele tiden lenger. Smilet og energien hadde dratt sin vei. Livet var kjipt.

Jeg bestemte meg for at jeg måtte si det som det var. Ingen har bare glade dager.

Nok en gang opplevde jeg å få masse tilbakemeldinger fra unge gutter som hører på. Jeg husker godt to kompiser som sendte meg en snap: «Jeg sliter også med å stå opp om morran. Det gjør kompisen min også, men nå snakker vi om det.»

Heldigvis har de hverandre, men mange av dem som skriver til meg har ikke det. Det er kanskje derfor de åpnet seg for meg etter at jeg fortalte om mine bølgedaler.

Om livet er trist, så blir det alltid bedre av å si det til noen.

I likhet med mange menn er jeg en vanskelig nøtt å knekke. Jeg jobber i radio og elsker å prate, men jeg pratet aldri om hvordan jeg egentlig hadde det. Hvorfor ikke?

La meg gi deg et eksempel på hvordan vi gutter kan være:

Å øvelseskjøre med pappa var ofte en stille stund. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen. Kun det mest nødvendige som «brems», «pass deg for kanten» eller «bytt gir», ble sagt.

Det var ikke det at vi var stille i trass, det var bare sånn det var. Radioen holdt oss med selskap. Pappa hadde sikkert hatt det sånn med sin far, og farfar med sin far osv.

Men så var det en dag jeg satt bak rattet og ikke klarte å holde ting inni meg lenger: «Pappa jeg går til helsesøster og snakker om at jeg ikke har det bra.»

Det var som om flere tonn med murstein falt av skuldrene mine. Pappa ga meg noen trøstende og fine ord. Og så kjørte vi videre.

Da jeg fortalte om helsesøster, var jeg 17 år. Ting ble bedre, men jeg falt fort tilbake i gamle spor. Jeg fylte 18 og livet tok fart for alvor. Jeg gønna på og ga jernet uansett hva jeg gjorde.

Jeg klarte ikke å dele hva jeg sleit med.

Tror du jeg hadde tid til å kjenne etter hvordan jeg hadde det? Etter hvert turte jeg ikke kjenne etter heller. Jeg la lokk på det. Helt til det sa stopp.

Jeg hadde kjæreste, gode venner og snill familie, men likevel var jeg redd inni meg. Jeg visste at løsningen var å kjenne etter og ta tak i det, men jeg turte ikke.

Det er litt som å hoppe fra 5-meteren. Du vet at det egentlig ikke er farlig, men noe i deg stritter imot. I vannet plasker vennene dine og roper oppmuntrende ord, men det preller av.

For oss gutta er det å snakke om hvordan vi egentlig har det, skumlere enn å hoppe fra 5-meteren. Vi vet ikke riktig hvordan vi skal overvinne frykten. Vi nøler med å ta sats.

Nå skal du få et tips til hvordan du kan snakke om følelser. For vet du hva? Det kan læres. Og du trenger ikke si så mye. Her er noen forslag til setninger som jeg selv har brukt:

«Jeg har det ikke bra og trenger at du er her.»

«Jeg sliter litt om dagen. Det er ikke så gøy, og nå trenger jeg litt hjelp.»

Selv har jeg også hatt glede av «Kristian og Oliver-effekten». Når det skjer ting i livet som gjør at jeg trenger ro, så er det få ting som er bedre enn å være med nettopp Kristian og Oliver. De gir meg en følelse av trygghet når vi spiller musikk, kjører en tur eller bare henger.

Og det er hit vi skal.

Men jeg har skjønt at jeg ikke kan regne med at de automatisk skal forstå det når jeg sliter. Du kan ikke forvente at noen skal «lese» hvordan du har det. Skal du få den støtten du trenger, må du tørre å være ærlig.

Og er du på den andre siden, og skjønner at kompisen din sliter: Spør! Om livet er trist, så blir det alltid bedre av å si det til noen. Det kan jeg garantere.

Velkommen i gjengen, nå er det på tide å dele.