NRK Meny
Kronikk

Alle barn liker klistremerker

Jeg vet at noen kaller meg naiv, men nå har verdenskrisen nådd nabogaten min, og presentert en mulighet til å hjelpe.

Frivillige deler ut på mat på Tøyen

«Hver kveld står vi utenfor lokalene på Tøyen og serverer flyktningene varm mat som forskjellige restauranter i Oslo har laget. Vi orker ikke snu ryggen til når det står trengende mennesker og banker på døra vår,» skriver kronikkforfatteren. Bildet viser frivillige dele ut mat utenfor politiets utlendingsenhet på Tøyen.

Foto: Roald, Berit / NTB scanpix

– Takk! sier de to jentene og lyser opp.

De blar ivrig i bøkene med klistremerker som jeg gir dem. Bøkene har bilder av hekser og prinsesser, eventyrfigurer de kanskje kjenner igjen. Et lite øyeblikk kan jeg tilby dem en flik av barndom og lek, og de griper den begjærlig.

De siste ukene og månedene har de to syriske søstrene opplevd at det livet de en gang levde, er blitt tatt fra dem. De er 11 og 13 år gamle, og i 15 dager har de reist gjennom Europa sammen med onkelen. Reisen startet i den ødelagte hjembyen Aleppo. Fra Tyrkia tok de en overfylt båt over til Hellas. Siden har de gått til fots, kjørt buss og tatt tog gjennom Makedonia, Serbia og Ungarn, den ruten jeg etter hvert har lest mye om i nyhetene.

Les også: Jan Vardøen gir asylsøkere restaurantmat

Fremme på Tøyen

Nå er de fremme på Tøyen i Oslo. Mitt nabolag. De sitter i trappa utenfor Politiets utlendingsenhet (PU), hvor de venter på å bli registrert som asylsøkere. De må være fryktelig slitne, men det vises ikke så godt. De blir så glade for lekene jeg gir dem, og gleden de viser, minner meg om noe. Den minner meg om mine egne barn, og jeg kjenner at noe åpner seg inni meg.

Den minner meg om mine egne barn, og jeg kjenner at noe åpner seg inni meg.

Line Baugstø

I flere måneder har fortvilte mennesker forsøkt å ta seg inn i Europa. Vi har alle sett bildene og lest nyhetene. Mange av oss har kjent oss maktesløse, men brått har verdenskrisen også nådd nabogaten min. Kontoret på Tøyen skulle opprinnelig ta imot kanskje 10 eller 20 mennesker om dagen. Nå kommer det 100. Systemet har brutt fullstendig sammen. Flyktningene blir sittende på et venterom i dagevis. Uten varm mat, uten dusjer, og uten noe sted å sove.

Engasjement på Facebook

Jeg var med fra begynnelsen i gruppen Refugees Welcome to Norway som ble startet av Mona Bentzen og Hilde Hagerup i august. Hver kveld står vi utenfor lokalene på Tøyen og serverer flyktningene varm mat som forskjellige restauranter i Oslo har laget. Vi startet opp fordi vi ikke orket å se på behandlingen av disse asylsøkerne. Vi ville bidra med litt menneskelighet og varme.

FØLG DEBATTEN: NRKDebatt på Facebook

Før vi kom i gang så jeg for meg at jeg skulle koke noen gryter på kjøkkenet hjemme og bære dem ned trappene på Kampen. Jeg hadde egentlig ingen forestillinger om hva som ville møte meg, og jeg skal ikke nekte for at jeg var nervøs den første dagen.

Vennligheten gjør sterkest inntrykk

Det er umulig å forstå fullt ut hva de menneskene som kommer hit, har gått gjennom. Gjennom arbeidet i gruppa vår prøver vi å snakke med dem og møte dem. Noen forteller at de er blitt ranet på veien og frastjålet både penger og mobiltelefon. De forteller om helseproblemer, om frykt. En mor bryter sammen i gråt. Vi vet ikke hva som utløser det, men det er ikke vanskelig å forstå at hun har det vanskelig.

Vi orker ikke snu ryggen til når det står trengende mennesker og banker på døra vår.

Line Baugstø

Likevel er det ikke den åpenbare nøden som gjør sterkest inntrykk. Det er heller ikke fremmedheten og avstanden, selv om vi ofte mangler språk for å snakke sammen. Det er tvert imot vennligheten. Nærheten. Det som oppstår i de korte møtene overrasker meg. En ung gutt kommer løpende når jeg går rundt og plukker opp søppel. Han vil hjelpe til, og vi kommuniserer med smil og gester. Jeg oppdager at de som kommer hit, ligner på meg. Og de ligner på barna mine. Barn liker klistremerker, enten de bor i Norge eller Syria.

Behov for å gjøre noe

Noe åpner seg inni meg, en mottagelighet for den andre. Den fremmede. Jeg, som skammer meg sånn når jeg går forbi tiggere på gaten, møter plutselig blikket til romkvinnen på fortauet. Jeg smiler når jeg putter et pengestykke i koppen hennes og hilser hjertelig når jeg møter henne tilfeldig på gaten litt senere. Også hun er et medmenneske.

Nordmenn vil vise godhet, de vil ta imot mennesker i nød.

Line Baugstø

Vi er mange som føler behov for å gjøre noe nå. I løpet av en uke vokste gruppa vår på Facebook fra litt over hundre medlemmer til 33.000. Hver gang jeg sjekker antallet har medlemstallet vokst med flere tusen. Nordmenn vil vise godhet, de vil ta imot mennesker i nød. Vi orker ikke snu ryggen til når det står trengende mennesker og banker på døra vår.

Handler om frykt

Jeg vet at noen vil kalle meg naiv. Andre bruker verre ord, som forræder. De kaller flyktningene lykkejegere, som om behovet for trygghet er mistenkelig. Jeg tror ikke det nødvendigvis er ondskap som ligger bak denne ordbruken, ofte handler det om redsel. Jeg tenker at de som vil stenge grensene antagelig er redde. Redde for å miste det trygge livet de lever. Men har vi egentlig noe valg? Hva slags samfunn er det som ikke hjelper mennesker i nød?

Vi må våge å utsette oss for møtet med andre mennesker, for uten de andre er vi ingenting.

Line Baugstø

Vi har noe å lære

Flyktningene som kommer hit har ikke lenger så mye å miste, men denne uka på Tøyen har lært meg at de fremdeles har verdigheten i behold. De verner om sin menneskelighet. Jeg merker det i de enkle handlingene, den høflige hjelpsomheten.

De har noe å lære oss, tenker jeg. For mister vi menneskeligheten, mister vi hele grunnlaget for vår sivilisasjon. Vi må våge å utsette oss for møtet med andre mennesker, for uten de andre er vi ingenting.