NRK Meny
Kronikk

Algiererne burde ha forhandlet

Da de algeriske myndighetene tidlig i beleiringen av In Amenas annonserte at de ikke ville forhandle med terroristene, kastet de vekk et av sine viktigste verktøy for å redde liv, skriver Adam Dolnik, en forsker som er ekspert på gisselforhandlinger.

BRITAIN-POLICE/EVACUATION Armed police officers walk in Tottenham Court Road in central London

Ideen om at man ikke skal forhandle med terrorister er bygget på en farlig misforståelse, i følge forsker på gisselsituasjoner Adam Dolnik. Her ser vi væpnete britiske politifolk klar til å storme en potensiell gisselsituasjon i London, i april i fjor.

Foto: LUKE MACGREGOR / Reuters

Den pågående krisen i Algerie gir oss en kraftfull påminnelse om de dilemmaene regjeringer står overfor når terrorister tvinger dem til å velge mellom en rekke dårlige løsninger.

Med noen få, sjeldne unntak – som redningsoperasjonene i Entebbe og Lima – ender myndighetene så å si alltid opp med å høste kritikk etter gisselsituasjoner. Enten for «å gi etter for terroristene», og dermed gi økt motivasjon til å utføre lignende angrep i framtiden. Eller for å storme gisseltakerne, og bli holdt til ansvar for sivile tap.

LES OGSÅ: NRKs direktesenter med siste nytt om gisseldramaet.

Illevarslende respons fra Algerie

Informasjonen vi har om utviklingen i Algerie er på sitt beste ufullstendig, men vi kan gjøre en forsiktig, tidlig vurdering av den algierske regjeringens respons.

Etter at algeriske tropper beleiret anlegget, annonserte myndighetene at de ville 'ikke gi etter for terroristenes krav, og ikke forhandle'. Dette skulle vise seg å være et forvarsel om verre ting i vente.

Adam Dolnik, gisselforhandlingsekspert

Etter at en fraksjon av al-Qaeda i islamske Maghreb tok et stort, men uvisst, antall algeriske og utenlandske arbeidere ved gassanlegget In Amenas som gissel, kom det raskt krav.

Terroristene krevde at den franske militæraksjonen i Mali ble avsluttet, at allierte ble sluppet ut av fengsel, og fri passasje til Libya. Etter at algeriske tropper beleiret anlegget annonserte myndighetene at de ville «ikke gi etter for terroristenes krav, og ikke forhandle».

Dette skulle vise seg å være et forvarsel om verre ting i vente.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

«Man forhandler ikke med terrorister»

Den kategoriske holdningen at 'man forhandler ikke med terrorister' er alltid politisk populær. Men den hviler på en grunnleggende misforståelse.

Adam Dolnik, gisselforhandlingsekspert

Den kategoriske holdningen om at «man forhandler ikke med terrorister» er alltid politisk populær. Men den hviler på en grunnleggende misforståelse, og begrenser myndighetenes valgmuligheter.

Å bruke kriseforhandlingsstrategiene som har blitt utviklet av sikkerhetstjenester verden over de siste 40 årene, innebærer ikke at man er «feig» eller «gir etter» for gisseltakerne.

Snarere betyr «forhandlinger» i denne konteksten å bruke kommunikasjon for å påvirke gisseltakernes tenkning, adferd og beslutningstakingsprosess. Dessverre blir dette viktige poenget ofte borte, og man får en forhastet avvisning av «forhandlinger» som mulighet.

Å bruke kriseforhandlingsstrategier innebærer ikke at man er 'feig' eller 'gir etter' for gisseltakerne.

Adam Dolnik, gisselforhandlingsekspert

Det store spørsmålet i gisselsituasjonen i Algerie burde ikke vært om man burde forhandlet eller ikke, men om hvordan man bruker forhandlingsstrategier for å redde liv, uten å belønne gisseltaking.

Forhandlinger utelukker ikke militære løsninger

Det er viktig å understreke at kriseforhandlinger og militære løsninger er strategier som utfyller hverandre. Det ene utelukker ikke det andre. Å sørge for at gisseltakerne holdes innesperret, under trussel om en øyeblikkelig redningsoperasjon, gir en dynamikk som hjelper forhandlerne til å oppnå en følelsesmessig nedtrapping av situasjonen.

Med tiden begynner gisseltakerne å bevege seg fra sine opprinnelige målsetninger til mer primære behov, som mat, vann og søvn. Dermed åpner det seg muligheter for å forhandle om frislipp av gisler i bytte mot små innrømmelser rundt primærbehovene.

Det store spørsmålet i gisselsituasjonen i Algerie burde ikke vært om man burde forhandlet eller ikke, men om hvordan.

Adam Dolnik, gisselforhandlingsekspert

Å ha løpende kommunikasjon gir myndighetene innsikt i de underliggende interessene og konfliktene som ligger bak terroristenes krav. Dette åpner muligheter for å avhjelpe gisseltakernes kjerneproblemer på andre måter enn ved å gi etter for krav.

LES OGSÅ: Algerieekspert: – Dette er måten de har håndtert terrorisme på i alle år.

Forhandlerne påvirker gisseltakerne

Kommunikasjonsteknikker som aktiv lytting og å uttrykke empati (som ikke må forveksles med sympati), skaper muligheter for gjensidig kommunikasjon.

Forhandlerne kan påvirke beslutningstaking og oppførselen til gisseltakerne, og gjøre gislene mer menneskelige i gisseltakernes øyne. Forhandlinger gjør som regel kaldblodige henrettelser mindre sannsynlige.

Forhandlinger gjør som regel kaldblodige henrettelser mindre sannsynlige.

Adam Dolnik, gisselforhandlingsekspert

Sist, men ikke minst, spiller forhandlinger en viktig rolle i å planlegge redningsoperasjoner. Man kan få mer informasjon om den taktiske situasjonen, og vinne tid, slik at beredskapsgruppene kan kartlegge og øve på å trenge inn i den aktuelle bygningen.

Med andre ord er det alltid god grunn til ikke å avvise forhandlingsstrategier, selv i situasjoner der en fredelig løsning virker svært usannsynlig. De kan redusere risikoen for gislene under et angrep, dels ved å forhandle om frislipp av noen gisler underveis, og dels ved å sørge for at det ligger bedre planlegging til grunn når et angrep starter.

En eksplosiv situasjon

Det er viktig å anerkjenne at beleiringen i Algerie bar mange tegn på en eksplosiv situasjon.

Det er uten tvil at taktiske forhandlinger kunne ha spilt en viktig rolle. Om de hadde lykkes eller ei, er det nå selvsagt umulig å finne ut av.

Adam Dolnik, gisselforhandlingsekspert

Hendelsen var så vidt vi kan skjønne veloverveid og nøye planlagt. Dette kompliserer i utgangspunktet forhandlinger, siden gisseltakerne er mentalt og taktisk forberedt. Prosessen vil også sannsynligvis dra mer ut enn i spontane gisselsituasjoner.

Terroristene krevde fritt leide til å flykte til Libya. De ville antakelig foretrukket overlevelse framfor 'martyrdøden'.

Adam Dolnik, gisselforhandlingsekspert

At det er mange gisseltakere tilgjengelig kompliserer også forhandlingene. Det å bygge relasjoner med gisseltakere er langt mer utfordrende hvis de er under press fra gruppen, og gisseltakerne kan hindre relasjonsbygging ved å bytte ut sine representanter fra tid til annen. Men det store antallet tungt bevæpnete terrorister og gisler med bombebelter inne på anlegget gjorde også et angrep utfordrende.

I tillegg kommer umenneskeliggjøring av gislene som «vantro». Dette øker risikoen, særlig siden terskelen for dødelig vold allerede ble overskredet under de første angrepene.

Til slutt må jeg nevne rapportene om hvordan situasjonen var da det algeriske militæret valgte å angripe. Terrorister og gisler skal ha vært i ferd med å forflytte seg i en bilkonvoi. Dette kan tyde på en brå endring i den taktiske situasjonen. Det kan ha oppstått en krise som har tvunget det algeriske militæret til å angripe.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.

Erfarne kidnappere

Det var mange positive tegn på at forhandlinger var mulige.

Adam Dolnik, gisselforhandlingsekspert

På den annen side tyder mange positive tegn på at forhandlinger var mulige. Det var tilsynelatende ingen henrettelser av gisler ved tidsfrister, og det rapporteres om at gisseltakerne på et tidspunkt tidlig i forløpet etter eget initiativ friga over 40 algeriske gisler.

Men aller viktigst er at terroristene krevde fritt leide til å flykte til Libya. Dette gjorde det sannsynlig at de ville foretrukket overlevelse framfor «martyrdøden».

Det ser også ut til Mokhtar Belmokhtar, hjernen bak operasjonen, med omfattende erfaring med kidnapping for løsepenger, vanligvis prioriterer å få oppnådd sine mål gjennom forhandlinger. Å drepe gislene og dø i kamp var helt klart en mulighet for terroristene, men ingenting tyder på at det var deres foretrukne utfall.

Gitt Belmokthars historie, er det mulig at den opprinnelige planen var å kidnappe en gruppe gisler, unnslippe over grensen til Libya for å forhandle om løsepenger og håpe på at de algeriske troppene ikke ville følge etter. I så fall oppsto beleiringen som et resultat av at det første angrepet fra gisseltakerne møtte uventet motstand.

Beleiringen i Algerie bar mange tegn på en eksplosiv situasjon.

Adam Dolnik, gisselforhandlingsekspert

At gassanlegget ligger ved siden av en militær base og en flystripe der forsterkninger kunne flys inn støtter denne versjonen. Det gjør også det at terroristene over tid senket kravene sine til kun å be om fritt leide fram til grensen.

Forhandlinger kunne ha spilt en rolle

I en slik situasjon er det uten tvil at taktiske forhandlinger kunne ha spilt en viktig rolle om de ble gjennomført på en ordentlig måte. Om de hadde lykkes eller ei, er det nå selvsagt umulig å finne ut av.

Kriseforhandlinger hjelper ikke dersom de ikke tas i bruk, om det så er fordi man ikke forstår hva de kan bidra med, eller på grunn av et misforstått politisk behov for å framstå som 'hard'.

Adam Dolnik, gisselforhandlingsekspert

Det vi uansett vet er at kriseforhandlinger ikke hjelper dersom de ikke tas i bruk, om det så er fordi man ikke forstår hva de kan bidra med, eller på grunn av et misforstått politisk behov for å framstå som «hard». Dette kan fort vise seg å være dårlig nytt for gislene og deres familier.