På tross av klare forbindelser med situasjonen i Mali og Libya, er det også naturlig å lese angrepet på oljeanlegget i In Amenas som en forlengelse av en konflikt som har preget algerisk politikk siden tidlig på 1990-tallet, mellom islamister og regimet. De regionale utviklingene har gitt ny dynamikk til denne konflikten og skapt nye interessekoalisjoner. Aksjonen faller likevel inn i et kjent mønster, fra et algerisk perspektiv, ved at den er et direkte angrep på den algeriske staten og dens internasjonale støttespillere.
FØLG DIREKTE: Utviklingen i In Amenas
Statskupp
I 1992 brøt det ut en ekstremt voldelig borgerkrig i Algerie, som i løpet av de ti årene den varte kom til å kreve mer enn 200.000 liv, i all hovedsak sivile. Bakgrunnen for krigen var det islamistiske partiet FISs overraskende valgseier i første runde av parlamentsvalget i 1991, hvorpå hæren gjorde statskupp for å hindre islamistene fra å komme til makten.
LES OGSÅ: Pekes ut som leder av terroraksjonen
Statskuppet førte til store interne splittelser blant islamistbevegelsen, mellom de som ble radikalisert og gikk til væpnet kamp mot staten, og de som ønsket å finne en politisk løsning, i samarbeid med regimet. Innad i hæren og sikkerhetsstyrkene skjedde det en lignende radikaliseringsprosess mellom «eradikatørene» – som ville eliminere islamistene og motsatte seg all form for dialog – og de mer moderate sirklene. De mest radikale islamistbevegelsene, som GIA, gikk snart så langt som å vurdere alle som samarbeidet med – eller snarere, ikke direkte motarbeidet – regimet, som legitime mål. Dette gjaldt også andre islamister. I løpet av 90-tallet mistet MSP (det muslimske brorskaps algeriske gren) mer enn 50 sentrale partimedlemmer i terroraksjoner, som straff fordi det deltok i den offisielle politikken.
Internasjonal oppmerksomhet
Videre var en del av islamistenes taktikk å ramme utlendinger, både journalister, investorer, diplomatiske forbindelser og turister. Dette var for å tiltrekke internasjonal oppmerksomhet til krisen, og avskrekke omverdenen fra å samarbeide med – og dermed legitimere – det algeriske regimet. Dette førte naturlig nok til at utlendinger forsvant en masse fra Algerie i løpet av 90-tallet.
Kun nylig har de begynt å returnere, etter at det algeriske regimet i en årrekke har jobbet med å forbedre sitt internasjonale rykte. Gjennombruddet i så måte kom med 9/11-angrepene, hvorpå Algerie ble det første arabiske landet som fordømte angrepene og ble en av USAs fremste partnere i «krigen mot terror». Dette var et stort skritt for det algeriske regimet som i løpet av borgerkrigen hadde tiltrukket seg mye negative oppmerksomhet internasjonalt for sine menneskerettighetspraksiser.
LES OGSÅ: Stabil situasjon for nordmann
Hva skjedde?
Volden avtok mot slutten av 90-tallet, og i 2005 ble president Bouteflikas «Charter for nasjonal forsoning» vedtatt gjennom folkeavstemning. Dette charteret ga i all hovedsak amnesti både til angrende jihadister og regimets involverte. Amnestiprosjektet er fortsatt omdiskutert i Algerie ettersom åpner for utbredt straffefritak og har stått i veien for et kollektivt, offentlig krigsoppgjør.
Hva som egentlig skjedde under borgerkrigen hersker det fortsatt stor uenighet om; det eneste man er enige om er at begge sider, altså både islamistene og regimet, gjorde seg skyldig i grove menneskerettighetsbrudd og tok del i regelrette massakre.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Politisk åpning
Like bekymringsverdig er det at konflikten aldri har blitt «løst»; de politiske årsakene som utløste krisen i utgangspunktet er fortsatt til stede. På tross av en viss politisk åpning de siste årene er det fortsatt en liten militær elite, med røtter i frigjøringskrigen mot Frankrike, som monopoliserer økonomisk og politisk makt.
Resultatet er at konflikten fortsetter på lavintensitet i mange av landets regioner, og enkelte mer «spektakulære» attentater med jevne mellomrom. I 2007 ble Statsministerens kontor og FN-bygningen i Alger bombet med et høyt antall døde og sårede. Fortsatt i 2012 gikk det knapt en uke uten at det ble meldt om dødelige sammenstøt mellom regimets sikkerhetsstyrker og radikale islamister.
I denne sammenhengen faller Sonatrach-tragedien inn i et kjent mønster. Ved å ta det statlige gass- og oljeselskapet Sonatrach angriper islamistene både det algeriske regimets hovedinntektskilde og det fremste symbolet på algerisk industri.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Enorme olje- og gassinntekter
Algerie er verdens fjerde største eksportør av gass- og olje, og har årlige eksportinntekter på rundt 70 milliarder dollar. Og det er ikke bare islamistene som mener det er noe helt galt med fordelingspolitikken; dette er kanskje det ene temaet i algerisk politikk det er bred enighet om langs hele det politiske spekteret. På tross av de enorme gass- og oljeinntektene lever med enn en fjerdedel av befolkningen under fattigdomsgrensen. De sosioøkonomiske vilkårene er jevnt over dårlige og statsapparatet gjennomsyret av korrupsjon.
I 2008 ble Norge den nest største utenlandske investoren i Algeries gass- og oljesektor, gjennom Statoils samarbeid med Sonatrach. Ved å ramme Sonatrachs internasjonale samarbeidspartnere i gisselaksjonen forsøker islamistene å diskreditere regimets rykte internasjonalt, og avskrekke utenlandske investorer fra å investere i Algerie.
