Det er ett år siden den fatale hendelsen i Gjerdrum der ti personer og et ufødt barn mistet livet. Alt på grunn av manglende risikoforståelse av kvikkleirefaren på Romerike.
Leirskred er et helt vanlig fenomen. Så selv om sikringstiltakene i øyeblikket er gode, vurderingene også, vil disse raskt bli foreldet på grunn av menneskelig aktivitet.
Ekspertutvalget som evaluerte årsaken til skredet trakk to konklusjoner: Den bakenforliggende årsaken («prosesser og tiltak som har svekket stabiliteten») var en kombinasjon av menneskeskapte (graving og fylling) og naturlige (erosjon i bekker og elver) prosesser. Den utløsende årsaken («den direkte foranledningen til at skredet går») var erosjon i Tisilbekken på grunn av nedbør, ifølge NVEs rapport.
Utvalgets mandat var å «avdekke årsakene til kvikkleireskredet og vurdere hvilke læringspunkter som kan bedre ulike aktørers arbeid med å forebygge slike skredulykker».
Det ligger altså her et ikke uttalt premiss om at utbygging i leirskredutsatte områder kan fortsette som før, nesten som om ingenting har skjedd.
Men bør det være slik, når vi vet at det kan gå galt?
Debatten forblir i miljøet
Med sin brede sammensetning har utvalget kompetanse til å vurdere samfunnets interesser ut over det rent geofaglige. Men det har ikke gjort noe forsøk på å legge frem en bredere forståelse av årsakssammenhenger.
Derfor er resultatet at debatten om årsaken ikke vil nå ut over det geotekniske miljøet. Kunsten å unngå nye skred har imidlertid ikke bare å gjøre med hva geoteknikerne kan få til med forundersøkelser og sikring.
Mitt ankepunkt er at den grunnleggende årsaken til skredet ikke ble diskutert av ekspertutvalget. Hadde det blitt gjort, ville vi fått en offentlig debatt om vi er villige til å risikere liv for å bygge på kvikkleire.
For vi vet at det kommer et nytt skred. Det er bare spørsmål om når.
Samtidig kunne vi diskutert alternativ bruk av leirjorda, den beste matjorda vi har i Norge. Enhver utbygging reduserer landets jordbruksareal.
Å bygge i det beste matfatet kan umulig være noe mål.
Storsamfunnets krav
Ekspertutvalgets rapport oppsummerer at byggingen i Ask sentrum og nærområdene er en kombinasjon av sterk regional vekst og tydelige føringer om konsentrert utbygging.
Utbygging i Gjerdrum har altså skjedd fordi det er behov for boliger i sentrale strøk, og at kommunen ligger midt mellom Oslo Lufthavn og hovedstaden.
I dag vet vi at Ask ligger midt i Romeriksfjorden, der det etter istiden ble avsatt marin leire med et potensial for å bli kvikkleire gjennom at saltet i leiren blir vasket ut.
Den kollektive skyld
Helt uavhengig av konklusjonene fra ekspertutvalget kan vi slå fast at myndigheter, utbyggere og den geotekniske ekspertisen samlet har lagt til rette for leirskred i bebygde områder av Romerike.
Bakteppet er at hele Romerike er dekket av til dels tykke leirmasser, at leiren blir «kvikk» når saltet vaskes ut, og at kvikkleireskred er et naturlig forekommende fenomen som forsterkes av menneskelige inngrep.
Alt dette er velkjent geologisk og geoteknisk kunnskap.
Problemet er den at ikke har blitt nødvendig hensyntatt når storsamfunnet krever sin rett.
I stedet for å fordele skyld til enkeltpersoner eller enkeltinstitusjoner, er det derfor riktigere å se på dette som et kollektivt anliggende:
- Myndighetene har – mot bedre vitende – lagt til rette for utbygging i leirskredutsatte områder i den hensikt å tilfredsstille behovet for nye bolig- og industriarealer.
- Utbyggerne har – ved å stole på fagekspertisens vurderinger – satt i gang utbygging for å etterkomme etterspørselen i markedet.
- Det geotekniske miljøet har – på tross av omfattende kunnskap – hatt overdreven tillit til egen kunnskap om å sikre utbyggingsarealer mot skred.
Bygg andre steder
Den grunnleggende årsaken til leirskredet i Gjerdrum i fjor er derfor storsamfunnets totale mangel på forståelse for at naturfarer eksisterer i vårt eget land.
Ulykker fra vulkanutbrudd, jordskjelv, skred og flom er ikke noe som er forbeholdt andre, mindre velstående land. Dette vet vi inderlig godt innerst inne, men vi er ikke i stand til å ta det inn over oss når «landet skal bygges».
Det aller beste er derfor å avstå fra å bygge på leirjord. Det må forstås i lys av at sikringstiltak ikke virker over tid, fordi det stadig blir foretatt nye menneskelige inngrep som ikke risikovurderes.
Vi må verne all kvikkleirejord mot utbygging. Det er den eneste måten vi kan unngå nye, fatale ulykker på. Samtidig må vi slutte å båndlegge landets beste jordbruksarealer.
Det burde være lett å få aksept for med tanke på at vi er midt inne i det grønne skiftet.
