I en kronikk hos Ytring forrige uke hevder Morten Johansson at fagpersoners bekymring om en stor økning i akuttvedtak er «grunnløse påstander».
For å undergrave meningsmotstandere stiller han spørsmål ved mine motiver og kompetanse, noe som forringer debatten om barnas beste.
I 2008 sendte departementet et rundskriv til kommunene om å begrense bruk av akuttvedtak. Antall vedtak økte likevel frem til 2013 med hele 70 prosent og har hatt en svak nedgang siden da.
Om dagens nedgang fortsetter, vil det likevel ta ytterligere 12 år før vi er nede igjen på det bekymringsfulle nivået fra 2008. Det burde vel gi grunn til bekymring – og utålmodighet.
Akuttvedtak er nødbestemmelse
Et akuttvedtak skal opphøre når den akutte situasjonen er over, eller om det ikke fremmes vedtak om omsorgsovertakelse i løpet av 6 uker. I 2017 ble ca. 60 prosent av barna (ca. 1000 barn) som var plassert i akuttvedtak tilbakeført. For disse ble det ble ikke fremmet videre sak.
Akuttvedtak er statens sterkeste virkemiddel. Det har mange bivirkninger, og statistikken viser at de ofte tas i bruk i situasjoner som løser seg etter kort tid.
Siden 2008 omhandler dette i størrelsesorden 10 000 barn. Spørsmålet blir da om dette var den eneste måten å beskytte barnet på?
Akuttvedtak var nettopp ment å være en nødbestemmelse i de helt spesielle tilfeller der det ikke finnes andre muligheter. Min påstand, som mange deler, er at inngrepet brukes også der det finnes andre muligheter og der lovgivers strenge kriterier ikke er oppfylt.
Svikter barna
Forskning, teori og omfattende klinisk praksis viser at det å bli brått skilt fra foreldre, fraktet av gårde med fremmede- ofte med politi, er en traumatisk opplevelse for de fleste barn.
Mange får lite informasjon. De får ikke si farvel til venner, søsken eller familie. Bamsen eller dukka blir igjen hjemme.
Barn forteller at de årevis etterpå er redde for å bli hentet på skolen eller livredde når det ringer på døren. Noen barn tror at mamma eller pappa har dødd, og svært mange opplever seg sviktet av foreldrene. Barn føler seg stigmatiserte ved å bli hentet på skolen av barnevernet, og opplever at voksne ikke er til å stole på.
De fleste av disse barna har også levd under vanskelige omsorgsbetingelser og er derfor ekstra sårbare. Dette er kjent kunnskap, se bare rapporten fra Redd Barna og forskningen til Baugerud & Melinder.
Barns beskyttelsesbehov må sees i sammenheng med behovet for ivaretakelse av deres relasjoner. Vi må bruke forskningsbasert kunnskap om barn og deres utvikling på en helhetlig måte, ikke fragmentert og oppstykket. Da svikter vi barna.
Barns rettssikkerhet er også å beskyttes fra unødvendige inngrep.
Redde foreldre
Akuttvedtak oppleves også traumatiserende for foreldre. En mor forteller at hun hver dag i tre år etter et akuttvedtak går med en angst om at barnet ikke skal være i barnehagen når hun henter.
Redde foreldre blir ikke bedre foreldre. Og det gjør samarbeidet med barnevernet mye, mye vanskeligere.
Som fagperson er jeg forpliktet til å melde fra om min bekymring. Ikke av hensyn til foreldre, ikke for å gjøre arbeidshverdagen vanskelig for ansatte, men av hensynet til de eneste som teller, nemlig barna.
