Dagens overførsel i Maimana markerer at det norske oppdraget i Afghanistan går mot slutten. I de neste par årene skal erfaringer oppsummeres og lærdommer trekkes. For Forsvaret og NATO kommer det til å handle mye om hva som virket og ikke virket på alle felt, fra strategi til teknologi, logistikk og kommunikasjon med lokalbefolkningen.
Det store spørsmålet, «var det verdt det», er vanskeligere, fordi en alltid må spørre «for hvem». Det finnes ingen interesseløs allviter med fullmakt til å svare på vegne av samtlige berørte, heller ikke blant oss journalister. Likevel forbeholder jeg meg retten til å tenke høyt.
Til hvilken nytte?
Norge har brukt over åtte milliarder kroner på å sende ut soldater og drifte operasjonene i Afghanistan. I tillegg kommer utgifter til trening hjemme før utreise. Dessuten har vi brukt 750 millioner kroner hvert år fra 2008 til sivile utviklingsformål. Ni norske soldater har mistet livet i Faryab, i tillegg til én FN-ansatt og én journalist. Til hvilken nytte?
La meg nevne det åpenbart positive først. VI har bidratt til at Afghanistan har en mye større og bedre hær og et bedre politi. Afghanistan er nå langt bedre i stand til å ta ansvar for egen sikkerhet. Al Qaida er marginalisert, de er ingen selvstendig viktig kraft lenger. Taliban er ikke i stand til å ta kontroll over landet.
Nær tre millioner jenter går på skole, i 2001 var det nesten ingen. Hundretusener av barn blir vaksinert og det finnes et stort antall prosjekter for utvikling av landbruket. Nye veier er bygget, mange har fått asfalt og Afghanistan har en relativt frittalende presse. Det er gjennomført flere valg, langt fra perfekte, men valgdeltakelsen viser at mange bryr seg.
Ikke krig på tegnebrettet
Dessuten har Forsvaret fått øvelse i å drive krigføring. Noen vil kanskje si at det ikke bør stå på plussiden. Jeg vil hevde at alle som ikke er prinsipielle pasifister må godta at det er en fordel at de som er satt til å forsvare Norge ikke bare har drevet krig på tegnebrettet. Men det viktigste er selvsagt hva krigen har gjort med Afghanistan.
Først må en avgjøre hva som er sammenlikningsgrunnlaget. Taliban-regimets Afghanistan? Tiden like etter Talibans fall? 2005, før Talibans storoffensiv i 2006, eller et seinere tidspunkt?
Jeg har til gode å treffe afghanere som sier det var bedre under Taliban, men jeg har truffet folk som sier det ville være bedre om Taliban tok over nå. Det finnes steder der lokalbefolkningen opplever at de trues fra begge hold, både de utenlandske soldatene og Taliban. Der er det en tendens til at afghanerne er mer sinte på utlendingene enn på sine egne, og de savner orden i hverdagen.
Kan ende med ny borgerkrig
I 2002 mente NATO at Taliban bortimot var eliminert som militær kraft. I dag er situasjonen en helt annen. Taliban er sterke nok til å hindre at det blir fred, men trolig for svake til å ta kontroll over landet, selv uten NATO-soldater i Afghanistan. I verste fall ender det med ny borgerkrig, i beste fall med fredsavtale og en begrenset rolle for Taliban innenfor i det politiske systemet.
Flere titalls tusen sivile afghanere har mistet livet som følge av de siste årenes krig. De inngår også i «regnskapet». Sett med afghanske øyne er dette en altfor høy pris for Bin Ladens død. De ønsker å vite at barna kan vokse opp uten frykt for veibomber, selvmordsaksjonister og snikskyttere. Det kan de i store deler av Afghanistan ikke nå.
Trampet inn som elefanter i glasshus
Dessuten har NATO-styrkenes nærvær skapt nye sår, nye konflikter. Folk som mer eller mindre frivillig har samarbeidet med utlendingene blir sett på som forrædere i mange lokalsamfunn. Noen trues og trakasseres, eksempelvis tolkene som har jobbet for det norske Forsvaret. De søker nå om asyl i Norge fordi de mottar trusler mot seg og familiene.
NATO-soldater trampet inn som elefanter i glasshus, med maksimum noen timers kursing i kulturforståelse. De allierte seg med noen av de verste krigsherrene for å hive ut Taliban, og inngikk hundrevis av uhellige allianser med korrupte lokale makthavere for å sørge for et minimum av sikkerhet for forsyninger og baser. Måten mange opptrådte på gjorde det vanskeligere for afghanske samarbeidspartnere, helt opp til president Karzai. Gang på gang ble han ydmyket ved at særlig amerikanere raidet landsbyer om natta og oppførte seg slik at det virket som om presidenten ikke var herre i eget hus.
«Fælt, men verdt det»
Det er snart 70 år siden slutten av andre verdenskrig i Norge. Ennå er folk levende opptatt av fortellingene fra krigen. Afghanistan har hatt krig eller krigslignende tilstander i over 30 år. Hvis Taliban og den afghanske regjeringen får til en slags fredsavtale i løpet av et par år, er jeg ganske sikker på at flertallet av afghanerne vil mene at årene da utlendingene nesten tok over landet var noe de måtte tåle på veien. Hvis det derimot blusser opp ny borgerkrig mellom gamle fiender i kjølvannet av NATOs tilbaketrekking, da vil «amerikanerne» og alle deres venner få mye av skylda, og det med rette.
Blir det ny borgerkrig, vil jeg selv tenke at de norske ofrene i Afghanistan virker helt meningsløse. Blir det derimot tilnærmet fred, vil jeg tenke at «det var fælt, men det var verdt det». Kanskje er det så enkelt, og så vanskelig.
