NRK Meny
Normal

Adjø, småpartier

Denne uken var alle småpartiene under sperregrensen. Det er en god nyhet. Det siste vi trenger å frykte i Norge, er polarisering.

Småpartilederne

Partilederne Rasmus Hansson (MDG), Knut Arild Hareide (KrF), Trine Skei Grande (V), Audun Lysbakken (SV) og Bjørnar Moxnes (Rødt). Alle disse partiene ligger under sperregrensen på fire prosent i en meningsmåling denne uken.

Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Therese Sollien er spaltist i Ytring, på radio og nett.

Denne uken skjedde det noe oppsiktsvekkende på meningsmålingene: I en meningsmåling utført for TV2, havnet samtlige småpartier med unntak av Senterpartiet under sperregrensen.

Ja, du hørte riktig: Kristelig Folkeparti (KrF), Venstre, Sosialistisk Venstreparti (SV) og Miljøpartiet De Grønne (MDG) ligger for tiden under sperregrensen på meningsmålingen. Hvordan man reagerer på en slik nyhet, vil trolig variere.

Har man en bakgrunn som gammel og trofast SV-velger, vil man kanskje synes det er trist at partiet har mistet troverdigheten som et anti-Nato-parti, og som et mer sosialistisk alternativ enn Arbeiderpartiet. Kanskje savner man en tid da kjernevelgeren til SV var en idealistisk sliter med interesse for historie, lærerstreik og Nelson Mandela, og ikke en såkalt kulturtante med høy lønn fra det offentlige.

Har man bakgrunn som Venstre-velger, vil man kanskje savne den tiden da Venstre ville fnyse av å støtte en FrP-regjering, for ikke å si en tid da Venstres største – iallfall imaginære – seier var noe annet enn et klimatvilsomt tiltak som innblanding av 20 prosent biodrivstoff innen 2020. Kanskje savner man noe helt annet, for det har ikke alltid vært slik at Venstre er et lilleputt-Høyre med miljøprofil. Det var en gang i tiden man kunne vitse om at «Naboen min og je er begge venstrefolk, og vi står følgelig langt fra hverandre politisk».

Selv Knut Arild Hareide var inntil denne uken åpen for å innføre en tredje kjønnskategori.

Dersom det er Kristelig Folkeparti man kommer fra, er det ikke godt å si hva man savner. Akkurat nå er det eggdonasjon som er det store stridsspørsmålet, men det egentlige spørsmålet er hvor langt fra hverandre KrF og de ukristelige står generelt her i landet for tiden.

Selv Knut Arild Hareide var inntil denne uken åpen for å innføre en tredje kjønnskategori, selv om han til slutt landet på nei, og fra første februar har homofile og lesbiske kunnet gifte seg i kirken. Det er mulig det er på tide å tenne lys for det kristenkonservative KrF, for det ser ikke ut til at det er så mye igjen av det, ei heller av dets velgermasse. Fred være med dere.

Når det gjelder Miljøpartiet de Grønne, har de neppe eksistert lenge nok til at noen vil finne på å tenne lys for dem. Akkurat hva det er som har vippet dem under sperregrensen, er ikke godt å si. Kanskje har det å gjøre med søppelhåndteringen i hovedstaden, eller kanskje har det rett og slett å gjøre med at kostbare miljøtiltak virker mindre tiltalende i en tid med lav oljepris og høye offentlige utgifter.

Så blir de stående, disse fire: Høyre, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet. Er det uansett så galt?

Det siste dette landet trenger å frykte, er politisk polarisering.

Ettersom Frp og Senterpartiet foreløpig ligger trygt over sperregrensen, lar jeg dem ligge for denne gang. At de skulle kunne danne regjering alene, er rimelig utenkelig.

Stadig vekk får man høre her i landet at vi må vokte oss for økende polarisering. Når småpartiene forsvinner, forsvinner de store partienes korrektiver med det samme. Det er jo lett å tenke at det stemmer, all den tid etermediene så vel som trykte medier knapt forteller oss annet enn at politikerne her i landet er i strupen på hverandre. Temperaturen er høy mellom politikerne i politisk kvarter allerede før det er blitt lyst om morgenen, og vi kan høre dem kjekle med hverandre igjen når mørket faller på, og det er tid for Dagsnytt 18.

Slik fremstår det som om det er evig langt mellom de store partiene her i landet, og dersom man i det hele tatt skal orke å stemme på noen av dem, må man virkelig finne frem neseklypen, for de mener så mye rart alle sammen at det nesten er umulig å finne noen man er enig med.

Mon det. Dersom man sammenligner planene for statsbudsjettet til Høyre og Arbeiderpartiet, viser det seg at de er uenige om cirka én prosent av de offentlige utgiftene. I all hovedsak er man enig om at så lenge det er penger igjen i sparegrisen som heter Statens pensjonsfond utland, det såkalte oljefondet, kan man trolig vente lenge og vel på noen reell uenighet om politisk retning her i landet.

Det siste dette landet trenger å frykte, er politisk polarisering. Det er typisk norsk å være enig om det meste.

HØR Ytring på radio – hver søndag kl. 11.03 på P2 eller i nettradio når du vil.

Last ned podkast fra nrk.no eller iTunes