NRK Meny
Kronikk

ADHD-medisin som dop

Hva gjør vi med at ADHD-medisin selges på gata som dop?

Mange unge faller ut av den videregående skolen.

Alternativ til medisin: «Folk kaller det ofte en «hobby». Musikken min var en hobby. La barna prøve å drive med det de liker og mestrer. Slik at de får mestringsfølelsen,» mener Michael Kildal, en av forfatterne av denne kronikken. (Illustrasjonsfoto)

Foto: Scanpix

I flere tiår er bruken av ADHD-medisiner til barn blitt diskutert. Forskere er nå sterkt uenige om det er trygt eller ikke å medisinere barn over tid. Misbrukspotensialet til ADHD-medisinene Ritalin og Concerta er dessverre nedtonet i den faglige debatten.

«Mange barn tar disse Ritalin-tablettene hver eneste dag. Hvordan kan det skade meg som er voksen å ta dem?» spør programleder Emma Clare i dokumentarserien Innafor på NRK2, der hun tester bruk av Ritalin som prestasjonsfremmende middel.

ADHD-diagnosen og Ritalin-bruken er blitt grundig debattert i norske medier over lengre tid. Det pågår nå også en heftig internasjonal faglig debatt. Uenigheten handler om hvorvidt det er trygt eller ikke å gi metylfenidat-preparater som Ritalin og Concerta over lengre tid til barn og unge. Den renommerte Cochranegruppen, ledet av forsker og psykolog Ole Storebø, fastslo nylig at vi faktisk ikke har nok kunnskap om langtidskonsekvensene av å gi metylfenidat til barn og unge med ADHD.

Sjela di forsvinner

Legene Charlotte Lunde og Henrik Vogt har nylig minnet oss om at bak kjølige, vitenskapelige spørsmål om effekt ligger det også etiske perspektiver og har stilt følgende spørsmål: Hvor går grensen for hva som skal fikses farmakologisk? Når skal vi si at mennesker er bra nok som de er?

Denne kronikkens medforfatter, artist Michael Kildal, er åpen om at han har brukt både ADHD-medisin og rusmidler.

Det er som om følelsene forsvinner.

Michael kildal

Det er en lang, kanskje noe ukjent, tradisjon å inkludere artister i utdanningen av medisinstudenter for å hjelpe dem til å tolke pasientenes fortellinger og dermed utvikle en mer pasientsentrert tilnærming. Det er bakgrunnen for at artisten Kildal ble invitert som medlærer i gruppeundervisning av leger som jobber i barne- og ungdomspsykiatrien. Legegruppen lyttet konsentrert mens Kildal beskrev sin erfaring med ADHD-medisinen Concerta, som han fikk forskrevet som tenåring:

«Det er som om følelsene forsvinner. Du blir kald. Kjærligheten forsvinner fra deg. Sjela di forsvinner. Jeg gjorde det bedre på skolen, men skolesystemet er ikke laget for oss. Jeg synes man bør få en mer spesifikk opplæring. Jeg synes medisiner bør være i hvert fall siste løsningen, så langt bak der som det går an å få det.»

ADHD-medisin mot hasj

I lang tid har det vært kjent i deler av fagfeltet at Ritalin-tabletter kan bli solgt på gata, og har en gateverdi nettopp fordi de kan misbrukes. Gjennom Innafor-episoden «Dop meg», blir nå også offentligheten kjent med denne praksisen.

Som 15-åring opplevde Kildal at en narkoman ville bytte hasj mot ADHD-medisin. Dette fortalte han til legegruppen:

«Jeg ga ham den pillen, jeg fikk hasjen. Før jeg visste ordet av det, så knakk han pillen i to. Knuste den, helte litt vann oppi, tok bomullsdott, trakk den oppi en sånn sprøyte, satte på kanylen. Så skaut han den i lysken. Mens jeg så på. Legen hadde sagt dette kan du ikke misbruke. Det er ikke narkotika. Jeg følte jeg ble lurt. Jeg måtte finne ut av sannheten selv.»

Flere faktorer

Faren for misbruk er godt beskrevet i en svenske rapport fra 2013, men er lite omtalt i norske retningslinjer. Dette var første gang legegruppen fikk detaljert informasjon om hvordan Concerta kunne injiseres.

Historien var sterk kost. En unyansert skepsis til bruk av sentralstimulerende medikasjon kom frem. Gruppen tenderte til å dele seg opp til å være enten for eller imot medisiner. Det var som om den offentlig polariserte debatten, snek seg inn i seminarrommet.

Legen hadde sagt dette kan du ikke misbruke. Det er ikke narkotika.

Michael Kildal

Legene ble oppfordret til å ta i bruk den biopsykososiale modellen, utviklet av den amerikanske psykiateren George Engel for over 30 år siden. Grunnprinsippet i modellen er at legen og pasienten sammen, i dialog, undersøker hvordan lidelse, symptomer og sykdom påvirkes av flere lag av faktorer, fra de biomolekulære til de sosiokulturelle faktorene.

Dialogen mellom Kildal og gruppa skapte en nyansert forståelse av sårbarhetsfaktorer som kan ligge bak uroen. Et håp for mulighetene som ligger i barns kreativitet og ungdommens kultur ble skapt gjennom samtalen.

Helhetlig tilnærming

Barn, unge, foreldre og klinikere har i flere tiår hørt at bruk av sentralstimulerende legemidler er trygt. Nå er denne sannheten blitt nyansert med de siste kunnskapsoversiktene over ADHD-behandling.

Vi mener at ved å gå fra en biomedisinsk forståelse til en biopsykososiokulturell tilnærming vil en kunne finne en rekke alternative tiltak. Ungdomskulturen gir oss et bredt spekter av muligheter. Musikk er kjent for å skape bevegelse i kropp og sinn. For Kildal var musikken et sted å utforske seg selv og sitt liv. Å skrive tekster og å lage musikk var mentalt stimulerende:

«Mental utfordring for meg er musikken, utfordre meg selv i å gjøre noe kunstnerisk. For andre kan det være ... deres personlige ting. Det de har lyst til å drive med. Folk kaller det ofte en «hobby». Musikken min var en hobby. La barna prøve å drive med det de liker og mestrer. Slik at de får mestringsfølelsen.»

ADHD-diagnosen er bare en beskrivelse av et sett symptomer. Med en biopsykososiokulturell tilnærming blir det lettere å huske at ADHD kun er en metafor for uroen.

Følg debatten: @NRKYtring på Twitter og NRK Debatt på Facebook