Onsdag møttes Laila Bertheussen og Pia Maria Roll Jessen i Oslo tingrett. Så vidt det var. Bertheussen hadde akkurat sagt at PST har tunnelsyn. At de altfor tidlig bestemte seg for hvem som er den skyldige i denne saken.
Etter det forsvant tiltalte, og inn kom regissøren og produsenten av «Ways of Seeing», Pia Maria Roll Jessen. Gulvet var hennes.
Egentlig et historisk øyeblikk.
Fordi aktoratet mener at tiltalen mot Bertheussen ikke kan forstås uten «Ways of seeing». Teaterstykket er motivet.
Aktoratet påstår at Bertheussen ble så opprørt av det hun hadde sett, at hun så å si laget sin egen forestilling da hun skulle ha tent på bil og søppelkasse, tagget huset og sendt trusselbrev. Iscenesettelsen skulle, mener aktoratet, føre til at politiet rettet blikket mot dem som sympatiserte med Pia Maria Roll Jessen.
Det har vært debatt om teater i Norge tidligere, men ingen har fått følger som dette.
Uten «Ways of seeing» ville det ikke blitt noen straffesak, Laila Bertheussen ville fortsatt vært en nokså anonym person, Tor Mikkel Wara hadde sluppet å trekke seg fra jobben som justisminister, og fortsatt ville ganske få ha hørt om regissør Pia Maria Roll Jessen.
Så hva var det som skjedde?
I retten i dag hevdet Jessen at fremstående Frp-ere og innvandringskritiske Human Right Service (HRS) nærmest kapret premisset for diskusjonen om stykket. Begrep som «farlig», «snikfilming» og «terror», styrte debatten.
– Men har du ikke forståelse for at folk har reagert når dere har vist bilder av kjente politikeres, redaktørers og finansfolks private hjem – og knyttet det til et «rasistisk nettverk»? spurte aktor Frederik Ranke.
– Jo, absolutt, svarte instruktøren. – Det forstår jeg godt. Vi visste at vi brukte provoserende virkemidler, men derfor var vi også forsiktige. Bildene er tatt fra offentlig vei. Vi viste ingen adresser, og heller ikke bilder av dem som bor i husene.
– Jeg skjønner ubehaget, men jeg mener at det ikke er kunstens oppgave å passe på at landets politikere ikke føler ubehag. Tvert imot.
Så var det forvarers tur. John Christian Elden påpekte at Jessen & co hadde gjort opptak fra privat vei, utenfor boligen til Wara/Bertheussen. Jessen måtte innrømme at hun trodde det var en offentlig vei – ettersom den lå utenfor tomta deres.
Så kom metaforene på jussens bord. Tekst hentet fra manuskriptet og markedsføringen av «Ways of seeing».
Der står det:
«Vi venter utenfor. Iblant ser vi dere gjennom soveromsvinduene: purketryner, kutryner, håpets rotspisende parasitter.»
– Hvordan tror dere det blir oppfattet hos dem dere har vært utenfor huset hos? spurte Elden.
Hans jobb er å vise at dette teaterstykket er en invasjon av klienten Laila Bertheussens private liv.
For Jessen er jobben å vise at kunst synliggjør der fornuften og logikken ikke får tilgang.
Fiksjon er ikke et særlig godt bevisgrunnlag. Metaforer fungerer dårlig som beskrivelse av fakta, og da blir domstolen et heller absurd teater.
Og det er egentlig der debatten om teaterstykket har stampet i de snart to årene som er gått siden premieren. Teateret er blitt tolket som et fakta-dokument.
Debattene etterpå kan minne om en gruppe zoologer som benekter at det finnes «sommerfugla i vinterland».
Hos Halvdan Sivertsen er sommerfuglen en nydelig metafor for alt mulig annet enn om det er mulig for en ekte sommerfugl å overleve i iskulda, som «Ways of seeing» handler om langt mer enn noen fotograferte hus og et forsøk på å «kartlegge et rasistisk nettverk».
Men det handler definitivt om ways of seeing – måter å se på.
Juristene har sitt blikk.
Bertheussen hadde sitt. Nå må vi bare vente på blikket fra dommerne.
