ABC i det widveyske språk

Hva mener egentlig kulturministeren når hun snakker om frihet, inntjeningsperspektiv og toppsatsing?

Thorhild Widvey ser på Erna Solberg og smiler.

Erna Solberg forstår nok hva Thorhild Widvey sier, men artikkelforfatter Marianne Hurum mener Widveys kulturspråk er uforståelig.

Foto: Solum, Stian Lysberg / NTB scanpix
Marianne Hurum
Styreleder, Unge Kunstneres Samfund
Kronikkvignett Ytring

«Inntjeningsperspektiv». «Entreprenørskap». «Næringspotensial.» «Frihetsreform.» «Toppsatsing. Brukere. Marked.» Næringslivet, tenker du kanskje. Eller New Public Management. Men nei, dette er ordene kulturminister Thorhild Widvey bruker når hun snakker om kulturfeltet.

Det viser godt forskjellene mellom den nåværende regjeringen og deres rødgrønne forgjengere, som gjerne trakk frem fellesskap, likestilling og mangfold i sine festtaler om kulturen. Språk er viktig, og legger føringer for hvilken type politikk som faktisk blir ført.

LES OGSÅ: Hvor lange er Widveys armer?

I jakten på nye buzzord er det fare for at departementet beveger seg bort fra kjernen i kulturen de forsøker å skape en god politikk for. Når ord og uttrykk man vanligvis finner i næringslivet og idretten nå danner grunnlaget i debatter om kunst, litteratur og teater, hvordan er man sikker på at man snakker om det samme?

En krykke

Som styreleder for en av landets største kunstnerorganisasjoner mener jeg at en seriøs kulturpolitikk fordrer en seriøs og veloverveid språkbruk – på kulturens egne premisser.

I jakten på nye buzzord er det fare for at departementet beveger seg bort fra kjernen i kulturen.

Marianne Hurum, leder i Unge Kunstneres Samfund

Misforståelser om tilsynelatende uskyldige uttrykk kan få store konsekvenser for dialogen mellom Kulturdepartementet og kulturlivet. Når kunstnere må forsvare seg mot mistenkeliggjøring av deres egen evne til å stå imot innbilte statlige føringer, kan folk fort få inntrykk av at vi ikke ønsker private midler inn i det norske kulturlivet.

Når vi blir møtt med holdninger om at arbeidsstipender nærmest er en krykke for kunstnere som «ikke klarer seg» på det åpne markedet, må vi bruke energi på å forklare at det ikke er slik mekanismene i kunstlivet fungerer.

Når vi protesterer mot en næringslivssjargong som fremstår fremmed og lite relevant, kan det se ut som om vi ikke er interessert i å selge kunst eller ha en kunstnerisk inntekt ved siden av den magre inntekten fra stipender, som for øvrig tilfaller de få.

Lang norsk tradisjon

Det stemmer ikke. Unge Kunstneres Samfund er for eksempel klare på at mer bruk av private midler i kulturlivet er bra. Men i den språklige iveren etter å sette en tidsriktig merkelapp på denne aktiviteten, må man ikke glemme at vi i et ungt land har mindre tradisjon for dette enn i mange andre land. Kulturendringen er velkommen, men en holdningsendring tar tid. Næringslivets sponsing går i dag i all hovedsak til idrett, slik rapporten "Status 2013" i all tydelighet viste.

LES OGSÅ: Widvey på ville veier

Arbeidsstipendene er ikke en veldedig hånd rettet mot kunstnere som ikke er gode nok til å klare seg: de er grunnlaget for et nyskapende norsk kunstliv.

Når vi blir møtt med at arbeidsstipender er en krykke for kunstnere, må vi forklare at det ikke er slik mekanismene i kunstlivet fungerer.

Marianne Hurum, Unge Kunstneres Samfund

Å snakke om arbeidsstipendene som en krykke eller hjelp, er historieløst. Norge har en lang historie for kunstnerstipend og diktergasje. Selv i en tid da kunstneryrket var forbeholdt menn av bemidlede familier, og antall stipender kun rakk til de mest etablerte med stor markedsandel, ble statsstipendene ansett og omtalt som ytterst vesentlige for et levende kulturliv. Kulturpartiet Høyre bør vite dette og diskutere i ordelag deretter.

Tåkelegging

«Frihetsreformen» er eksempel på et uttrykk som kan tåkelegge en konstruktiv dialog. Da Kulturdepartementet forrige uke la frem sitt forslag til statsbudsjett, kunne man lese et forsøk på å gi innhold til denne vage frasen: «Skal kunsten utfordre, berike og gi rom for ettertanke, må kunstneren stå fritt til å speile og kritisere det samfunnet hun er en del av. En stadig mer ensidig offentlig finansiering kan imidlertid svekke dette premisset, fordi kunsten i økende grad blir maktavhengig». (Prop 1S Kulturdepartementet s. 11.)

Frihet for kunstnerne skapes gjennom at man ikke er tvunget til å ha to jobber ved siden av atelieret for å få det til å gå rundt økonomisk.

Marianne Hurum, Unge Kunstneres Samfund

Regjeringen insinuerer med andre ord at de står i overhengende fare for å sensurere kunsten. Det er en virkelighetsforståelse svært få norske kunstnere vil kjenne seg igjen i, og noe regjeringen neppe vil stå for. Norske kunstnere er ikke en spesielt utsatt gruppe for overtramp mot ytringsfriheten, og dessuten er det lite som tyder på at en privat støttespiller ville hatt mindre å si på hva kunstneren bruker midlene sine på enn staten.

For kunstnere handler frihet i stor grad om frihet til å kunne fordype seg i sitt faglige virke, fremfor frihet fra en sensurerende statsmakt. Og denne friheten til skapes faktisk gjennom noe så banalt som at man ikke er tvunget til å ha to jobber ved siden av atelieret for å få det til å gå rundt økonomisk.

LES OGSÅ: – Det trengs nye grep i kulturlivet

Unyansert

Et annet nærliggende eksempel på forvirrende språkbruk er låneordene fra næringslivet. Dette har ikke minst gjort seg gjeldende i den pågående utredningen av kunstnerøkonomi, som ifølge kulturminister Widwey skal se på «tiltak som kan bidra til å styrke næringspotensialet og etterspørselsperspektivet for kunstnere». Den skal undersøke mulighetene for kunstneres «entreprenørskap».

Regjeringen insinuerer med andre ord at de står i overhengende fare for å sensurere kunsten.

Marianne Hurum, Unge Kunstneres Samfund

Men alle norske kunstnere driver jo en form for såkalt «entreprenørskap», uavhengig av om de blir støttet av staten eller ikke. Det er selvsagt hyggelig at Kulturdepartementet anerkjenner dette, men noe nytt er det ikke.

Ord og uttrykk kan ikke uten videre overføres direkte fra en samfunnssektor som opererer med en helt annen logikk, til kunsten. At Kulturdepartementet ikke viser en mer nyansert forståelse for dette, er forstemmende.

FØLG DEBATTEN: NRK Yring på Facebook

Kvasi-åndelige diskusjoner

Vi diskuterer gjerne frihetsbegreper. Det har kunsten alltid gjort. Men vi reagerer på at regjeringen, som er så opptatt av frihet, ikke er bevisst hvordan de reduserer frihet til å bety «frihet fra statlige penger». Denne retorikken slår fort sprekker. Friheten blir fort til avhengighet når resonnementet nødvendigvis fører kunstnerne rett inn i avhengighet til et marked. De mest frie kunstnerne er altså, ifølge regjeringens begrepsbruk, de kunstnerne som er avhengige av et marked.

Kunst og kultur er et samfunnsgode, og det er på denne måten vi må snakke om politikken som ligger bak. Å blande inn næringslivets interesser som modell for kunsten, og å føre kvasi-åndelige diskusjoner om frihet som dekke for fravær av ansvar, er avsporinger.