NRK Meny
Kronikk

Å våkne uten minne

Da jeg leste om «John Smith» var det som å være rett tilbake i min egen historie. Som jeg ikke husker.

wind øyvind aamot
Foto: NRK P3

I desember ble han funnet forkommen i en snøfonn i Oslo, en mann i 30-årene, og ble tatt hånd om av myndigheter og sykepersonell. Da jeg leste dette for første gang i forrige uke var det som å være rett tilbake i egen historie. Som jeg ikke husker!

Likevel vet vi det: I 2000 ble jeg funnet, bevisstløs i et uttørret elveleie, og båret ut av lokalbefolkning som deretter sendte meg til sykehus i nærheten. Jeg var på omtrent samme alder som mannen i Oslo, og jeg ante ikke hva som hadde skjedd med meg.

Deretter begynner ulikhetene. De er minst like mange som likhetene.

Hvert tilfelle er unikt

«John Smith» forteller at han opplever dette som det verste mareritt, noe han ikke ville unne engang sin verste fiende. Ut fra dette tolker jeg at han er i ferd med å gjennomleve et traume, der han har nær kontakt med følelser som oppleves svært utfordrende.

Det er meget sjelden hukommelsestap rammer i så stor grad som jeg selv opplevde, og som ‘John’ beskriver.

Wind Øyvind Aamot

Selv følte jeg ingen forbindelse til vedvarende følelser. Jeg hadde faktisk ikke noe forhold til hva det var, og kunne dermed kanskje ikke føle det, i den tilstanden jeg var.

Selv om mindre hukommelsestap er meget utbredt, er det meget sjelden det rammer i den grad som jeg selv har fått oppleve, og som «John» beskriver. Hvert tilfelle er ulikt, og det er fortsatt store diskusjoner blant forskere på dette området. Det handler om hvordan mye av vår hukommelse fungerer, og hvordan ulike sanselige minner knyttes til hverandre – og hvordan utvikling av vår personlighet, stil og identitet foregår.

LES OGSÅ: – Jeg vil ha mitt vanlige liv, hva det enn var, tilbake

Fra «kulturløs» til «kulturfrelst»

I tiden som kommer får «John» forhåpentligvis oppleve en kobling mellom opplevelsen av følelser og den mer intellektuelle forståelsen av hvem han er. Dette kan ha stor betydning for hans videre personlige utvikling.

Det virker som 'John' har hatt det meget vanskelig, men kanskje forløses det nå fremover.

Wind Øyvind Aamot

For egen del eksisterte jeg i lang tid uten nær tilknytning til min emosjonelle base og alle de kulturelle rammeverk, normer og usynlige strukturer som påvirker våre handlinger i hverdagen.

Overgangen fra denne tilstanden som «kulturløs» til min tilstand mer som «kulturfrelst» har lært meg alt jeg lever for, ved og av den dag i dag.

Det virker som «John» har hatt det meget vanskelig, men kanskje forløses det nå fremover, nå som han er identifisert som tsjekkisk og får treffe sine foreldre.

LES OGSÅ: Kartlegger «John Smiths» bevegelser

Mening og personlighet

For å ha en mening må man ha en tilknytning til sine følelser. Selv hadde jeg ikke dette i tiden rett etter amnesien. Det ble etter en stund stadfestet at det var den visuelle hukommelsen hos meg som var hardest påvirket, eller tilnærmet slettet. Men hukommelse fra en enkelt av de fem sanser agerer sjelden alene.

Da jeg prøvde skigåing fungerte det fordi kroppens celler husket hvordan de skulle forholde seg til dette.

Wind Øyvind Aamot

Når jeg for eksempel ikke husket at jeg hadde gått på ski tidligere husket jeg heller ikke all gleden jeg antagelig hadde hatt ved å gjøre dette før. Når jeg så prøvde skigåing, fungerte det fordi kroppens celler husket hvordan de skulle forholde seg til dette.

Det ga meg en følelse av mestring, som jeg riktignok ikke på det tidspunkt visste at var nettopp «mestring». Det var ingen forbindelse mellom den type abstrakte og erfaringsbaserte følelser og ordet i seg selv. Når jeg sluttet å gå på ski sluttet også følelsen. Neste øyeblikk opptok min oppmerksomhet, følelser vedvarte ikke, jeg hadde ikke kontakt med min emosjonelle base, eller følelsesmessige hukommelse, og dermed heller ikke min personlighet som jeg hadde utviklet over nesten 30 år.

HØR OGSÅ: Wind Øyvind Aamot på NRK Ukeslutt

Jeg var heldig

Jeg tror personlighet fremkommer som en form for effekt av summen av alle følelser vi får med oss fra alt vi gjennomlever. «John» er kanskje ytterst sårbar i denne perioden og det er viktig at omgivelsene tar godt vare på han.

Jeg skjønte jeg ikke at de hjalp meg, og jeg ble ikke takknemlig for dette før flere år senere.

Wind Øyvind Aamot

Selv var jeg uten tvil veldig heldig i starten. Folk rundt meg skjønte at noe hadde skjedd med meg som jeg ikke skjønte selv, og hjalp meg videre. Når jeg kom til Norge tok gamle venner og familie seg av meg på en måte som bør gå inn i historiebøkene.

Selv skjønte jeg ikke at de hjalp meg, og jeg ble ikke takknemlig for dette før flere år senere, da jeg kom i kontakt med min emosjonelle hukommelse igjen. Da opplevde jeg derimot takknemlighet overfor alle de som hadde hjulpet meg over flere år på en gang. Det var en helt utrolig kraftig opplevelse som ikke lett kan beskrives med ord.

Jeg håper «John» får den hjelp han behøver, og at han får oppleve en slik enorm tilhørighet som jeg selv opplevde når kontakten med egne følelser kom på plass igjen. Da ble jeg den alle kjente igjen, som de bare delvis hadde gjenkjent de første årene etter amnesien.

Selv kunne jeg godt tenke meg å treffe «John» og snakke med han, om han skulle ha lyst til det. Kanskje kunne over mine 13 år med post-amnesisk erfaring være noe han kunne ha glede av å ha med seg på veien videre.

Red. anm: Kronikkforfatteren kjenner ikke John Smith og hans spesifikke situasjon, men har blitt oppfordret av Ytringredaksjonen til å skrive om det å miste hukommelsen og ikke lenger vite hvem man er.