Med jevne mellomrom dukker det opp tekster som problematiserer økningen i antall ADHD-diagnoser, nå senest i flere kronikker og replikker på NRK Ytring.
Dette forklares ofte med behandlere som overilt setter diagnosen uten å vurdere andre diagnoser eller «normale» forklaringer som stress.
Dette synet blir også løftet fram av de fleste behandlere, som samstemt er enige i at vi ikke skal sykeliggjøre det normale, og at økningen i antallet som diagnostiseres for ADHD er bekymringsverdig.
Mitt problem med disse tekstene er det usynlige premisset om at årsaken er en for lemfeldig omgang med diagnosen.
Hva om noe annet forklarer trenden?
Alle psykiatriske diagnoser påvirkes av ikke-psykologiske og ikke-biologiske faktorer som fattigdom, rasisme, skolestruktur eller familiesystem. Ettersom sosiale forhold endrer seg, er det naturlig at forekomsten av diagnosen også vil variere.
En relevant sosial faktor for diagnosen ADHD, er forholdene i skolen.
Barn, især de yngste, er avhengige av ytre rammer for å kunne opprettholde fokus og konsentrasjon. Dessuten har de høyere aktivitetsnivå enn eldre barn og voksne, samtidig som normalvariasjonen er større hos de yngste.
Dersom skolen har færre lærere til å gi oppfølging i timene til det enkelte barnet, eller det er økte krav til teori og mindre rom for lek og aktivitet, vil flere barn ha vansker med regulering av aktivitet og oppmerksomhet. De vil fungere dårligere.
Nettopp dette er tilfellet i den norske skolen, og har vært en trend over tid.
Resultater viser at etter at Reform 97 og Kunnskapsløftet ble innført, har det blitt mindre vekt på lek og mer på læring for de aller yngste. Følgen er sannsynligvis at flere barn vil slite og passe inn i diagnosekriteriene for ADHD.
Det kan godt hende at behandlere har for lav terskel for å diagnostisere ADHD, det vet jeg rett og slett ikke nok om. Men skoleverket har etter alt å dømme blitt mer teoritungt enn tidligere, og spesielt gutter faller ut.
La barn være barn
Poenget mitt er at både forklaring og løsning på økningen i ADHD-diagnosene kanskje ligger på politisk, ikke klinisk nivå.
Skolen må tilrettelegges for at barn kan være barn – også de som er mer aktive og mindre teoretisk interesserte.
Økt lærertetthet vil også føre til at barn med ekstra behov får bedre tilrettelegging – ikke gjennom diagnostisering, medisinering eller miljøtiltak, men gjennom en lærer eller assistent som kan se dem og følge dem opp.
Dette vil igjen føre til at færre barn utviser utfordrende atferd som kan forklares av konsentrasjonsvansker eller hyperaktivitet, med de følgene det kan få sosialt, faglig og personlig. Dermed passer færre inn i diagnosen.
Som ledd i diagnostisering av ADHD tar vi sosiale faktorer inn i vurderinga. Man ville for eksempel vært svært forsiktig med å sette en ADHD-diagnose hos et barn som bor hjemme hos foreldre med aktiv problematisk rusbruk.
Samtidig er det en sosial kontekst vi sjelden regner med – og det er den politisk bestemte.
Dette er problematisk, avhengig av hvordan vi ser det. På den ene siden overser vi en viktig faktor som spiller inn i forekomsten av psykiatriske diagnoser, på den annen hadde den kliniske hverdagen druknet i politiske problemstillinger, hvis vi som behandlere skulle peke på denne sammenhengen.
Antall lærere, lærernes arbeidsvilkår, faglig innhold, testing og måling, er alle faktorer som er politisk bestemt, og som antageligvis vil spille inn på kvaliteten på det psykososiale miljøet i skolen, og i forlengelsen av dette, i atferd og tilpasning hos barna.
Samtidig ville vi ikke vurdert at et barn som kvalifiserte for ADHD ikke fikk diagnosen, og grunngitt det med «inadekvat skolestruktur med for lite vekt på aldersadekvat utfoldelse, individuell tilpasning og oppfølging. Skolereform anbefales utprøvd før diagnosen kan settes.»
Den korrekte bremsen
Poenget mitt er ikke at skolestruktur forårsaker ADHD i seg selv, men dersom aktivitetsnivå og konsentrasjonsevne er normalfordelt, og kravene til lavere aktivitetsnivå og økt konsentrasjonsevne øker, vil flere falle utenfor kravene.
Det gir ingen mening å snakke om den sanne forekomsten av en psykiatrisk diagnose, da den kan endres med et pennestrøk med endring av kriterier og terskel for diagnostikk. En endring i krav til aktivitet og konsentrasjon hos barn vil føre en økning i antallet barn som korrekt får diagnosen ADHD, dersom diagnosekriteriene er uendrede.
Jeg mener ikke at vi skal avskaffe diagnosesystemet ettersom politiske beslutninger påvirker forekomsten av depresjon, angst eller ADHD, men når vi vurderer forekomsten, må vi ta med de sosiale faktorene som er politisk bestemt.
Hvis vi i psykisk helsevern ikke våger å løfte fram dette, vil vi få en snever forståelse av endringer i forekomst, og følgelig, hva som skal til for å endre kurs.
For å få bukt med antallet barn som sliter med kravene til lite aktivitet og mye læring, heller enn lek og kreativ utfoldelse, må vi tråkke på en bremse. Men den korrekte bremsen er ikke nødvendigvis diagnose-bremsen, men reform-bremsen for skolereformer som stiller upassende krav til skolebarn.
Da vil færre barn kreves å sitte når de vil løpe, fokusere når de vil sanse, og pugge når de vil utfolde seg.
FØLG DEBATTEN:
