NRK Meny
Replikk

Å styre med blikket i bakspeilet

Vi debatterer gjerne med Norsk olje og gass, men da bør det skje med blikket rettet mot fremtiden, ikke fortiden.

Administrerende direktør i Norsk olje og gass, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen på talerstolen under åpningen av Historisk seminar, der regjeringen markerer at det er 50 år siden olje- og gassindustrien startet sin virksomhet i Norge.

Administrerende direktør i Norsk olje og gass, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, åpner markeringen av 50-årsjubileet for den norske oljevirksomheten i 2016. Han representerer en bransje som liker å se på historien, men de tidligere petroleumsinntektene er ikke relevante for hvilke investeringer vi nå gjør i nye felt, skriver kronikkforfatterne.

Foto: Berit Roald / NTB scanpix

I kronikken «Når faktafeil blir farlige» på NRK Ytring 4. juli, går Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, adm.dir. i Norsk olje og gass, hardt ut mot miljøbevegelsen. Han gjør dette uten et eneste sitat eller en eneste konkret referanse til hva noen mener, har skrevet eller sagt. Den mest konkrete kritikken er påstanden om at «De siste årene har enkelte miljøorganisasjoner prøvd å fortelle at Norge må stoppe med olje- og gassvirksomhet fordi det ikke er lønnsomt». Deretter ramses det opp hvor mye penger Norge har tjent på oljeproduksjonen.

For ordens skyld: Det er ingen som betviler at felt som Gullfaks, Troll og Statfjord har skapt velferd i Norge gjennom flere tiår, og at oljebransjen er Norges mest lønnsomme næring. Fremover kommer vi også til å se oljeprosjekter som genererer inntekter.

Men det er prisen vi får for oljen og gassen når feltene er i produksjon som er avgjørende, og det tar som regel minst ti år fra et funn er gjort til inntektene kommer. Da må vi ha rammebetingelser som gjør at vi i størst mulig grad unngår utbygginger som fellesskapet og velferdsstaten taper penger på.

De historiske petroleumsinntektene er ikke relevante for hvilke investeringer vi nå gjør.

Innlegget er betegnende for en bransje som liker å se bakover. Å styre fremover ved å se i bakspeilet er ekstra skummelt når store investeringer gjøres lenge før inntektene begynner å strømme inn. For uansett hvor mange ganger oljebransjen sier det, så er ikke de historiske petroleumsinntektene relevante for hvilke investeringer vi nå gjør i nye felt. Det er prisen på olje og gass fra 2030 og fremover som betyr noe.

Vi håper virkelig at næringen har fått med seg dette, og at de innser at verden rundt dem ikke lenger er den samme som før. Parisavtalen og enorme endringer i energimarkedene globalt er i ferd med å snu opp ned på premisset om at olje og gass vil være lønnsomt i lang tid.

EU har nettopp blitt enige om at de vil ha netto nullutslipp så fort som mulig. Dette er relevant for salg av norsk gass, fordi EU ønsker å redusere gassforbruket i husholdninger. Etterspørselen etter olje vil sannsynligvis endres av at stadig flere land vil bort fra forbrenningsmotoren. Vi ser også at prisene på sol- og vindkraft har stupt. Denne utviklingen er blitt systematisk undervurdert av Det internasjonale energibyrået (IEA), som leverer energifremtidsscenarioene som Norsk olje og gass lener seg på.

Å styre fremover ved å se i bakspeilet er skummelt.

Uansett hvor mye Norge ønsker å selge olje og gass til verden, kan vi ikke stanse markedsutviklingen og hva den vil føre til for etterspørselen. Fordi oljesektoren i dag er så dominerende i norsk økonomi, og staten tar en så stor andel av risikoen ved investeringene, er framtidsutsiktene viktig for flere enn bransjen selv.

Og derfor er debatten om lønnsomhet nødvendig.

WWF har i en rekke notater vist at flere nye olje- og gassutbygginger kan bli tapsprosjekter for staten, selv om de skulle gå i pluss for selskapene. Vi har sett på lønnsomheten til Polarled, Aasta Hansteen, Goliat og Lofoten, og vi har vært helt åpne om forutsetningene og basert oss på beste offentlig tilgjengelige data.

Flere nye olje- og gassutbygginger kan bli tapsprosjekter for staten.

I Dagsnytt 18 hos NRK torsdag 4. juli, hevdet Schjøtt-Pedersen at forutsetningene for regnestykkene til WWF er feil. Han viste til vår rapport om lønnsomheten til Polarled, der vi i beregningen har lagt til grunn at det ikke gjøres flere nye drivverdige funn som knyttes til dette 480 kilometer lange gassrøret fra Aasta Hansteen til Nyhamna. Vår begrunnelse er at felt som man hadde store forhåpninger til, som Linnorm og Kristin gasseksport, er blitt lagt på is – trolig fordi selskapenes forventninger til gassprisen er for lave.

Disse feltene lå inne i planene da Polarled ble godkjent av myndighetene. Mengden gass som i dag er planlagt transportert gjennom feltet, er dermed ikke i nærheten av å dekke investerings- og driftskostnader for Polarled-røret og oppgraderingene på Nyhamna. Det kan selvsagt komme nye funn, men forventningen til gassprisen i Europa gjør det stadig mindre sannsynlig at disse blir realisert.

Det er altså blitt gjort en gigantinvestering basert på noe som ingen vet om eller når kommer til å skje. Og det i en verden hvor vi blir nødt til å bruke mindre olje- og gass for å nå klimamålene, og hvor fornybar energi vil overta for den fossile.

EU ønsker å redusere gassforbruket i husholdninger.

Norsk olje og gass mener at miljøbevegelsen forteller en historie som ikke er sann når vi setter spørsmålstegn ved lønnsomheten til oljeprosjekter. Men oljeskatteregimet gir større risiko til staten enn til selskapene som investerer. Skal staten ta større risiko enn selskapene når fremtiden er usikker?

Senest i vår gjennomgikk Stortinget en statusoppdatering for olje- og gassvirksomheten uten å drøfte forskjell på lønnsomhet for staten og selskapene. Hvordan fellesskapets penger forvaltes bør interessere alle som er opptatt av hvordan norsk velferd skal ivaretas.

Vi tar gjerne debatten, men da vil vi se fremover. Det spiller liten rolle hva som har skjedd de siste 30 årene når rammebetingelsene for oljenæringen skal bestemmes.

Det er hva som skal skje de neste 30 årene som er relevant.