Fienden er usynlig. Svaret er altoverskyggende.
Vi har møtt en krig som kom sjøveien, et terrorangrep i en hvit varebil. Nå er det et mikroskopisk virus. En global pandemi ute av kontroll i norske gater.
Alle ordene fra 17. mai-taler om samhold, solidaritet, dugnad og fellesskap blir stresstestet de neste dagene og ukene.
Det handler fortsatt om å vise hva vi er laget av og hva vi står for. Selv i unntakstilstand, kan noe ligge fast.
Når den norske krona kollapser i verdi, er vår fremste valuta på sitt viktigste: Tilliten
Tilliten til fagmyndigheter og politiske ledere. Det er nå den atter en gang settes prøve.
Når gatene tømmes og handlekurvene fylles settes vi alle på prøve.
- For noen er det nye koronaviruset en personlig helseutfordring. I ytterste konsekvens dødelig.
- For mange vil et stengt Norge åpne opp for betydelige økonomiske problemer for bedrifter og familier.
- For de fleste medfører det først og fremst logistikkutfordringer som gjør hverdagen ekstra krevende.
Å lytte til helsemyndighetens råd, er det minste og enkleste vi kan gjøre.
Så kommer det en tid for å granske helsemyndighetene og evaluere rådene. Hva visste de når? Hva burde de visst tidligere? Kunne de handlet mer resolutt?
For regjeringen og andre politiske myndigheter vil også denne krisen bli gjenstand for kritisk systemgjennomgang. Var vi godt nok rigget? Var det samhandling eller ansvarspulverisering? De spørsmålene vil tidsnok bli besvart.
Nå er det først og fremst tid for å handle. Lede. Trygge befolkningen. Teste og behandle pasienter.
Torsdag rakk statsministeren å lansere inngripende tiltak timer før hun selv måtte annonsere det første dødsfallet.
Hadde dette skjedd i motsatt rekkefølge kunne det satt myndighetenes vurderingsevne i et dårlig lys.
Etter dager med kritikk av Erna Solbergs lederegenskaper kunne hun fremstå litt som en statskvinne direkte på Dagsrevyen. Det trengte både situasjonen og statsministeren.
Statsministeren er utøvende myndighets øverste leder.
Hun har ansvaret for å trygge landet. De som er avhengige av helsehjelp må få det.
Hun har ansvaret for å berolige dem som fortvilet ber om økonomiske krisepakker.
Hun har ansvaret for å avklare og informere alle som er usikre og forvirret.
Bare slik får myndighetene folket med seg når det trengs som mest.
Det er det som er lederskap. Det som forventes av politisk handling. Til rett tid. Riktig dimensjonert. Alle skjønner at det er krevende og krever en hårfin balansegang. Mens krisen eskalerer.
De fleste har skjønt det viktigste nå: Vi skal ta vare på hverandre uten å ta på hverandre. Vi skal holde sammen, men holde avstand til hverandre. Holde hode kaldt og hjertet varmt.
Det viktigste er å vaske hendene. Hoste riktig. Desinfisere.
I år kan vi kanskje også synge fjerde verset av «Ja, vi elsker».
Vistnok var vi ikke mange;
men vi strak dog til,
da vi prøvdes nogle gange,
og det stod på spil.
