NRK Meny
Kronikk

Å spise sine nærmeste

Det er på tide å låse kjøttforbruket fast i den kulturelle gapestokken.

Kjælegris i Japan

'En gris i stua er like humoristisk som en hund på tallerkenen er avskyelig. Men det kunne like gjerne ha vært omvendt, og noen steder er det også det', skriver kronikkforfatteren. Bildet viser minigrisen Gari som koser med eieren sin i Tokyo.

Foto: ERIKO SUGITA / REUTERS

Kjøtt er dyrets muskelmasse, men det er ikke mye ved muskelmassen på en middagstallerken som røper at den stammer fra et dyr. Muskler på tallerkener er «matter out of place» og dermed avskyelig. Derfor kaller vi det noe annet: «kjøtt».

Kjøtt på tallerkenen er på sin plass, og det er også bare lekkert for de fleste. Når muskelmassen omtales som kjøtt, blir den selvstendig i stedet for å være et ubehagelig symbol på dyret man spiser. Delikatessen blir et faktum.

For de fleste er det ikke uforenlig å spise kjøtt og samtidig elske dyret som tusler rundt i hundremeterskogen eller koser seg i fanget. Dette er en praktisk pose-og-sekk-ordning som vi har arvet fra dobbeltmoralens yppersteprester – borgerskapet.

En hemmelig virksomhet

Kjøtt er altså et produkt, og som seg hør og bør skapes det av en industri. Den franske etnologen Noëlie Vialles har gjort en studie av slakteindustrien i det sørvestlige Frankrike. Hun beskriver et slakterisystem som har flyttet seg fra bykjernen og gradvis ut på landet, for videre å samles i dagens storslakterier.

Vi vet ikke nøyaktig hva som skjer i slakteriene – annet enn at det kommer noe levende inn og noe spiselig ut – og vi vil heller ikke vite den ubehagelige sannheten. Vi er jo glade i dyr!

Mats Gullikstad

«Slakting har blitt en usynlig, forvist og nesten hemmelig virksomhet», skriver Vialles. Vi vet ikke nøyaktig hva som skjer i slakteriene – annet enn at det kommer noe levende inn og noe spiselig ut – og vi vil heller ikke vite den ubehagelige sannheten. Vi er jo glade i dyr!

Utviklingen av storslakteriene har skjedd i takt med kjente omveltninger som industrialisering og urbanisering, men også det mentalitetshistoriker Keith Thomas beskriver som en økende interesse for dyrs velferd: «Å unnta slakteriene fra offentligheten ble et nødvendig middel for å unngå et åpenbart sammenstøt mellom faktiske forhold og folks følelsesliv», skriver Thomas. Det kultiverte borgerskapet i byene hadde en etikk og en estetikk som ikke lot seg forene med strie strømmer av blod og galle i gatene.

Men appetitten var likevel sterkere enn ånden, og den skulle forfines og gå i arv til den kommende bølgen av kjøpekraftige konsumenter.

Overflødighetens paradoks

Industrialisering og urbanisering institusjonaliserte slaktingen og tvang dyrene ut av folks daglige omgangskrets. Der mennesker tidligere i større grad produserte sin egen mat og hadde kontakt med grisen de skulle spise, er vi i dag forbrukere som sanker kjøttet nærmest rituelt i dagligvarehandelen. Båndene som urbane mennesker knytter til dyr, har ikke den praktiske begrunnelsen som preget bondens bånd til buskap, trekkdyr, eller hunder for den saks skyld. Urbane mennesker har større emosjonelle behov enn praktiske.

Visse dyr får nyte godt av dette og blir ansett som kjæledyr.

Innenfor husets fire vegger blir kjæledyret som en del av familien, og man spiser ikke familiemedlemmer når de dør.

Mats Gullikstad

Ifølge etnologen Liv Emma Thorsen behandles kjæledyrene etter følgende tre bud: «Vi spiser dem ikke, vi gir dem navn, og vi tar dem inn i huset.» Når dyr lever i et miljø beregnet på mennesker, legger en gjerne merke til det menneskelige ved dyret. Det blir personifisert i stedet for generalisert. Innenfor husets fire vegger blir kjæledyret som en del av familien, og man spiser ikke familiemedlemmer når de dør. Pusur og Lassie får bli til jord uten å gå veien om menneskets fordøyelsessystem.

Denne tvilsomme æren er forbeholdt dyrene uten navn og personlighet – de som både bokstavelig og billedlig talt settes i bås.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Kulturelle konstruksjoner

Nærheten til dyr gjør det altså mulig å forstå dem som individer. Denne erfaringen burde ha lagt grunnlaget for langt mer humane dyrerettigheter enn dem som finnes i dag.

I stedet fortsetter vi å redusere dyr til speilbilder av våre egne behov og interesser, noe Robert Mullan og Garry Marvin har tatt opp i boka «Zoo Culture». Dagens dyr betraktes alltid gjennom kulturelle kontaktlinser, noe som fører til merkelapper av typen «farlig», «nyttig», «hellig» eller «skitten», alltid med «for mennesket» som fotnote. Disse generelle egenskapene oppfattes som naturgitte og brukes som ledestjerner for videre iscenesettelse av dyr.

Dyrenes valg- og bevegelsesfrihet blir systematisk styrt av mennesker, og i århundrenes løp er dyr blitt kulturelle konstruksjoner som vedlikeholdes av blant annet slakterier. Slike kulturinstitusjoner håndhever tradisjoner som igjen former våre forventninger til hva et dyr er, hva det kan og hva det bør være. Dersom et dyr gjør noe annet enn forventet, overrumples vi og reagerer med følelser.

En gris i stua er like humoristisk som en hund på tallerkenen er avskyelig. Men det kunne like gjerne ha vært omvendt, og noen steder er det også det.

Vanskelig å svelge

Lager du mat av hund i Norge, angriper du altså massive kulturelle verdier. Lager du mat av gris, gjør du ikke det, med mindre du er for eksempel muslim. For man skal ikke se lenger enn til islam før man finner andre betingelser for hvordan man lager mat av dyr. Disse bunner i et ideal om renhet som kan være vanskelig å forstå for de som ikke er en del av denne kulturen.

En gris i stua er like humoristisk som en hund på tallerkenen er avskyelig. Men det kunne like gjerne ha vært omvendt, og noen steder er det også det.

Mats Gullikstad

Men renhetsidealet kommer til uttrykk også i sekulære Norge, om enn på en mindre artikulert måte: Den døde kroppen, kadaveret, anses instinktivt som noe av det mest frastøtende man kan tenke seg. Kadaveret må gjennomgå et renselsesritual før det kan bli mat, en prosess som av de involverte kalles «foredling». Så lenge dette blir gjort institusjonelt, i form av godkjente slakterier, er vi trygge på at muskelfibrene på tallerkenen er edel mat – og ikke et skittent dyr.

Blod, hår, hud og hode, som alle er naturlige deler av dyret, må fjernes for ikke å gjøre maten skitten og uspiselig. Dette er deler av dyret som ikke er blitt gitt den samme ikoniske betydningen som kjøtt. Dermed er de vanskeligere å svelge. Blod og hår er fremdeles symboler på et helt og sprell levende vesen – som puster og sanser akkurat som oss. Det er en hensiktsmessig reaksjon å ikke ville spise noe som minner om seg selv eller sine egne.

Likevel går vi til store lengder for å kunne gjøre uspiselige dyr spiselige, selv om det blir stadig lettere å ta et permanent farvel med kjøtt og leve godt på et plantebasert kosthold.

Hvor mye blod og galle skal flyte før en kultur blir ukultur?

Teksten er også publisert i studenttidsskriftet Argument #1 2014.