Årets lønnsoppgjør er godt i gang. Forrige uke kom partene, Norsk Industri og Fellesforbundet frem til enighet etter å ha forhandlet 18 timer på overtid og hjulpet av riksmekleren.
Utenfor forhandlingssalen i Thon Hotel Opera i Oslo sto journalister og meldte gjentatte ganger (spesielt i NRK) i alle sendingene det var mulig å putte nyheten inn i, at ja, nå pågikk forhandlingene fortsatt, og nei, reporteren hadde fortsatt ingen flere opplysninger enn sendingen før, og sendingene før det. Men det var en såpass viktig nyhetssak at norske seere og lyttere måtte bli servert det i direkte sendte intetsigende rapporteringer gjennom dagen.
HØR OGSÅ: Kulturnytt-reportasje om frilansernes kår
Overlater styringen
Nå er disse forhandlingene avsluttet, og lønnsoppgjøret ble på 3,3 prosent. Ja, i pluss. Selvfølgelig. Nå går ballen videre til to motparter, de kommunalt ansatte og kommunesektorens organisasjon.
Snart går også startskuddet for nye yrkesgrupper, og journalister samler seg ved nye forhandlingslokaler og rapporterer jevnlig. Prosessen ligner på et årlig evenement, en maraton på et løpebånd av norske sedler. Spenningsnivået kan være høyt, til tross for at mekanismene som driver prosessen frem og spillereglene, samt resultatene stort sett er kjent.
En bedre illustrasjon på norsk konformitet finner man neppe på denne tiden, eller for så vidt andre tider, av året. Vi organiserer oss i fagforeninger og arbeidsgiverorganisasjoner og overlater styringen, navigeringen og plassen foran radio- og TV-mikrofonene til valgte representanter. De formidler våre behov og krav. Eventuelt kan de gi grønt lys for streik. Alt dette er godkjent. Helt i orden. Karakteristikker som «grådig», «usolidarisk», «selvopptatt» blir ikke brukt, rett og slett fordi de mest egner seg som personkarakteristikker, og her har vi personer som representerer en slags allmenn vilje i gruppen, ikke seg selv.
LES OGSÅ: Journalisten-redaktør Helge Øgrims leder om frilanserne
De ikke-organiserbare
Det siste året har det pågått en kamp for en yrkesgruppe som ikke har fulgt disse godt regulerte linjene. Yrkesgruppen er nemlig ikke-organiserbar. Frilansere er selvstendig – per definisjon privat – næringsdrivende, men de færreste av dem ligner etablerte selskaper. De fleste er blitt presset til å etablere enkeltmannsforetak fordi de ikke får fast ansettelse i en bransje som driver ekstrem slanking. På den andre siden står motpartene: gigantiske mediekonserner, store mediehus og private og kommunale kulturinstitusjoner, for å nevne noen, uten reelle utfordrere eller noen form for press. Mediale og kulturelle produkter blir kjøpt for dumpingpriser.
I fjor nådde jeg grensen. Nei, ikke fattigdomsgrensen. Den hadde jeg krysset allerede året jeg var ferdig med en høyere utdanning og valgte å yte frilanstjenester. Grensen jeg nådde var av filosofisk, emosjonell og eksistensiell art. Og her kommer det første «upassende» elementet inn i bildet: Emosjoner. I de konforme lønnsforhandlinger vises helst ikke følelser, men kald logikk fremsatt gjennom standardisert språk. Så: feil nr. 1: Vise følelser, særlig bruk av verb, substantiver og adjektiver man ikke finner i noen protokoller fra lønnsforhandlinger de siste femti årene. Noen eksempler: drømmen, knust, fornedret, oppgitt, for ikke å snakke om mareritt, sprit og blod.
Da jeg nådde grensen eller møtte veggen, eller ramlet (det er mange måter å uttrykke det på), valgte jeg å ta opp kampen på vegne av mange underbetalte frilansere. For meg var å finne en individuell løsning ikke aktuell. Jeg innlemmet det egne i et felles anliggende og brukte meg selv og mine erfaringer som legitimeringsgrunnlag.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
«Hvem tror du at du er?»
Her går vi rett inn i feil nr. 2: Stikke hodet frem.
Å fortelle om seg selv, særlig når fortellingen ikke er vakker og dufter av kardemomme, er en synd. Og hvem tror du at du er Sara Azmeh Rasmussen! Det er bedre at frilansere fortsetter å jobbe for dumpingshonorarer, at kvaliteten i avistekster blir svekket og innholdet mer enfoldig, enn at en person forstyrrer roen i janterekkene. Minervas Jan Arild Snoen måtte ta bladet av munnen. Uff! Denne kampanjen syntes han ikke noe om! Men det handlet heller ikke om hans lønnsavtale eller arbeidsbetingelser.
Jeg er ikke en valgt representant for en organisert gruppe, dermed blir mine argumenter stadig stemplet som mas, sutring og «vulgært krav», og jeg blir karakterisert som for personlig, selvsentrert og selvopptatt. Man mener til og med å se en dreining i mine tekster bort fra det allmenne til det sære og personlige.
Ikke streike, ikke presse prisene!
Kritikerne, som misliker alt som fraviker normen, kan gjerne komme med forslag til hvordan en utradisjonell rettighets- og lønnskamp for en uorganiserbar yrkesgruppe uten et lønnsregulativ eller tariffavtale, best kan drives.
Verken jeg eller noen annen frilanser kan føre reelle forhandlinger med mediekonsernet Schibsted, NRK, Dagens Næringsliv, Kulturrådet, Språkrådet, eller andre oppdragsgivere. Man kan jo alltid forsøke, men det er nytteløst når én står alene mot en mektig institusjon. Vi har ikke rett til streik. Loven som definerer frilansere som private selskaper er tydelig på at vi heller ikke kan presse prisene opp gjennom samarbeid. Det blir kartellvirksomhet, og det er forbudt i henhold til konkurranseloven. Dette er våre oppdragsgivere gledelig klar over.
Ubalansen i styrkeforholdet
Det som mangler er en motvekt i lovverket som garanterer et minstehonorar for et medialt eller et kulturprodukt, og som blir justert etter den generelle prisstigningen. Alternativt en minstelønn for aktive frilansere som utbetales årlig av et statlig fond. Slik det er nå er det en stor ubalanse i styrkeforholdet mellom arbeidsgiversiden og frilansere, og sosial dumping er et faktum.
Mange redaktører og medieansatte nekter å erkjenne dette faktumet. Men de bør være mer ydmyke i møte med et annet faktum: Med de trygge rammene de befinner seg i, kan de ikke vite hvor skoen trykker.
Jeg vet hvor skoen trykker. Jeg er i tillegg ikke bundet eller støttet av formelle representasjonsavtaler. Dermed har jeg den fordelen eller ulempen at jeg ikke allierer meg med noen parter. Det kan være positivt eller negativt alt ettersom hvordan man ser på saken. Kampen blir på det prinsipielle planet og jeg fører den som et individ. Med det begår jeg feil nr. 3: Føre en lønnskamp som privatperson. Ingen journalister flokker seg rundt meg. Jeg får ikke låne en eneste mikrofon i NRK. Alle mikrofoner er reservert til talspersoner for organiserte grupper.
Janteriket
Vi vil ha personer som snakker i kraft av sitt embete eller verv. Det er ikke så galt. Men saken er at det finnes løsarbeidere uten mulighet til formell representasjon, og som den rigide reguleringen ekskluderer fra lønnsoppgjørene.
Man kan like eller mislike meg som person. Man kan elske, hate eller være likegyldig til mine virkemidler og min stil. Men i ærlighetens navn bør man gi meg ett poeng eller to. Min kamp på vegne av mange frilansere kan ikke være annet enn utradisjonell, uvant, provoserende, men like fullt rettferdig. På lik linje med lønnsoppgjørene i dette janteriket.
