Tre år etter at Hosni Mubarak ble kastet ser situasjonen mørkere ut enn på lenge i Egypt. Bombeangrep preger Kairos gater. Militæret styrer med hard hånd og er ansvarlige for overgrep og drap på demonstranter. Den økonomiske utviklingen går nedover og til tross for at det skal skrives ut nyvalg peker mye på at militæret vil sørge for å sette inn sin kandidat istedenfor å ha en åpen demokratisk prosess.
Å se at utviklingen går i feil retning er ingen kunst. Et mer interessant spørsmål er om utviklingen enda kan snu? Treårs-jubileet for demonstrasjonene i Egypt, som er i disse dager, burde ikke brukes til å konkludere med at alt er tapt, men snus til en diskusjon om hva som skal til for å redde den demokratiske utviklingen.
LES OGSÅ: Militæret gir al-Sisi grønt lys som president
Sviktende eliter
Ser vi på utviklingen i Egypt de tre siste årene er den egyptiske eliten en åpenbar syndebukk. Teorier om demokratisering fokuserer ofte på at det er den nasjonale elite som skal redde demokratisk utvikling. Dersom alle elementene i landets politiske og militære elite blir enige om noen politiske spilleregler og gjensidig respekt legger det grunnlaget for en god demokratisk utvikling.
I Egypt har elitene feilet i dette oppdraget. Militæret, som styrte landet både i 2011 og 2013 har ikke ledet landet mot demokrati men undertrykkelse og restriksjoner av grunnleggende friheter. Det muslimske brorskap, som styrte fra august 2012 til juli 2013, var mest opptatt av å konsolidere sin egen makt istedenfor å bygge gode demokratiske institusjoner.
Den politiske opposisjonen, på sin side, støttet et udemokratisk kupp og Egypts forretningselite satte sine økonomiske ressurser bak kampanjer for kuppet og for den høyst problematiske grunnloven som nettopp ble stemt igjennom.
Elitene i Egypt har med andre ord vært mer opptatt av å bevare sin egen makt enn å dele den og lite tyder på at det vil endre seg. Istedenfor å regne med at elitene vil redde demokratiet ovenfra, burde vi rette oppmerksomheten vår mot aktører som søker å bygge samfunnet nedenfra. Den egyptiske fagbevegelsen er her en åpenbar, men så langt ignorert, aktør som har en nøkkelposisjon i den egyptiske overgangsprosessen.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Demokratiserende fagbevegelse?
I Egypt er fagforeningene en av de mest aktive gruppene i sivilsamfunnet. De har organisert regelmessige streiker siden 2006 og i perioden 2011–2013 har det i gjennomsnitt blitt mobilisert til mer enn tre streiker per dag og over 1.000 nye fagforeninger har blitt opprettet.
Ser man på erfaringer fra andre land som Polen og Brasil har fagbevegelsene der vært en sentral aktør i demokratiseringsprosessen. Når elitene i et land ikke er interessert i maktdeling kan fagforeningene være en viktig garantist for brede, inkluderende demokratiske rettigheter.
Jeg har selv forsket på fagbevegelsens rolle i den egyptiske overgangsprosessen og har funnet at de har et stort potensial for å bidra til økt demokratisering.
LES OGSÅ: NRK.nos dekning av Egypt
Hvorfor er fagbevegelsen viktig?
For det første kjemper de en viktig kamp for organisasjonsfrihet, et sentralt demokratisk prinsipp. Uavhengige fagforeninger er offisielt ulovlig i Egypt, men gjennom streiker har de tvunget arbeidsgivere og staten til å forholde seg til dem som offisielle representanter for arbeiderne på diverse arbeidsplasser. Dette er viktig fordi demokrati ikke kun handler om valg, men like mye om å bygge institusjoner hvor vanlige folk kan få sine interesser hørt. Det bidrar den egyptiske fagbevegelsen til.
For det andre har fagforeningene jeg har studert ett overraskende trekk som setter dem i en nøkkelposisjon for å bidra en positiv politisk utvikling: De ønsker ikke ha noe med politikk å gjøre. De oppfordrer ikke medlemmene sine til å stemme på et politisk parti og de har til og med en regel om at det ikke er lov å snakke om politikk på fagforeningsmøter.
Selv om det virker kontraintuitivt, kan nettopp en slik «apolitisk» holdning være det Egypt trenger. For gjennom å ta avstand fra politisk samarbeid klarer fagforeningene å inkludere islamister, sosialister, liberalere og folk som ikke er interessert i politikk i samme organisasjon. Istedenfor å krangle om ideologiske uenigheter jobber folk med ulik politisk tilhørighet sammen, for de samme målene. En slik innstilling var tilstede på Tahrir-plassen januar-februar 2011, men har senere blitt overkjørt av politisk uenighet og interessemotsetninger. Her kan fagforeningene spille en nøkkelrolle for depolarisering.
Søket må utvides
Ser du på militæret og politikere i Egypt er det lett å bli deprimert og konkludere med at det er lite håp. Og det er ikke nødvendigvis feil. Fagbevegelsen har ikke alene makt til å redde demokratiet i Egypt. De har selv interne utfordringer, og det er mange andre strukturelle utfordringer som må løses for at utviklingen i Egypt skal snu i riktig retning. Hovedpoenget er at vi ikke kan lete etter demokratiets redningsmenn og kvinner kun blant den egyptiske eliten.
Søket må utvides. Fagforeningene er en potensiell ,konstruktiv aktør, men det finnes flere, hvis man leter riktig sted. Aktører som søker å bygge politikk nedenfra burde både anerkjennes i større grad av de som ønsker å se en demokratisk utvikling. Folket som kastet Mubarak har blitt politisk marginalisert de tre siste årene. Revolusjonen startet som en folkebevegelse og må returnere til utgangspunktet hvis demokratiet skal lykkes i Egypt. Da må politikere og militære utfordres, og organisering nedenfra støttes.
