NRK Meny
Kronikk

Å miste en bit av verden

Man kan bli ganske hardhudet i denne bransjen, men vi gråt da vi nylig fikk meldingen om at en av våre bidragsytere var drept på jobb.

Camille Lepage

Camille Lepage ble bare 26 år, men hadde rukket å oppnå stor anerkjennelse. Her er frilansfotografen sammen med en lokal danserinne i Bangui i Den sentralafrikanske republikk 6. oktober i fjor.

Foto: SYLVAIN CHERKAOUI / Ap

13. mai ble den franske fotojournalisten Camille Lepage (26) drept på jobb i Den sentralafrikanske republikk.

Hennes webside, Facebook-side, Twitter- og Instagram-kontoer er fremdeles her, med fantastiske reportasjebilder fra konfliktfylte områder i verden. Etter å ha oppholdt seg lenge i det konfliktfylte Sør-Sudan, reiste Lepage til Den sentralafrikanske republikk og hadde oppholdt seg der de siste månedene. De siste døgnene var hun sammen med en gruppe Anti-balaka-opprørere i distriktet Bangui, og hadde senest dagen før hun ble funnet, sendt ut en rekke glimrende reportasjebilder.

Drevet av et kall

Verdensmagasinet X var så heldig å få ta del i og bringe videre flere av Camille Lepages reportasjer og foto. Magasinet blir tilbudt, eller bestiller, reportasjer fra dyktige frilansere rundt om i verden, om aktuelle situasjoner og forhold vi ellers ikke får i øvrige medier. Tekst og bilder ofte innhentet i konfliktfylte og farlige områder.

Camille Lepage reiste rundt i verden med kamera og notatblokk for å dokumentere. På vegne av oss alle.

Henrik Steen

Det gjør at vi avhengig av brennende sjeler som Camille. Hun var blant dem som drevet av et kall reiste rundt i verden med kamera og notatblokk for å dokumentere. På vegne av oss alle. Så denne dagen i mai lå hun død på bakken i Den sentralafrikanske republikk. Skutt. Hun ble funnet senere av franske FN-soldater.

Omstendighetene rundt hendelsen er fremdeles uklare, men mye tyder på et overlagt overfall på gruppen hun var med i. Selv var hun uskyldig som nysnø, bortsett fra å være våre øyne og ører i konfliktfylte områder.

1054 drept

Noen tjener på å skyte budbringeren, slik at sannheten ikke kommer fram. Hittil i år har 24 journalister og fotografer blitt drept på jobb, mens de var ute i felten for å gi alle oss andre et usminket og ærlig bilde av konflikter og tilstander rundt om verden, ifølge en oversikt fra Den internasjonale journalistføderasjonen.

Hva skjer der fremme? Slaktes de sivile, eller sitter de stridende og røyker fredspipe?

Henrik Steen

Ifølge «Committee To Protect Journalists» er hele 1054 journalister drept siden 1992. Samtidig sitter i øyeblikket 164 journalister fengslet, opplyser Reportere uten grenser. Rundt 30 journalister er fortsatt bortført i Syria. De har vært våre øyne og ører. De rapporterer det du leser i avisen, hører på radio eller ser på fjernsyn av viktige begivenheter. I tillegg kommer deres hjelpere; sjåfører og ledsagere som ikke kommer med på den offisielle statistikken over drepte journalister.

Vi er helt avhengig av dyktige frilanseres tilstedeværelse rundt om i verden, for å kunne formidle de historiene vi ønsker å fortelle. Hva skjer der fremme? Slaktes de sivile, eller sitter de stridende og røyker fredspipe? Noen må helt inntil og se, slik at vi får innsikt. Vi trenger disse uavhengige stemmene. De som våger, for at vi skal komme nærmere sannheten.

(Kronikken forsetter under bildet).

Camilles bilde

Camille Lepages bilder var typisk nære på konflikten. Dette bildet av en Seleka-soldat i Den sentralafrikanske republikk ble tatt 25. februar i år.

Foto: Camille Lepage / Reuters

Begredelig stedlig utenriksdekning

Det er et paradoks: I en globalisert verden krymper mediehusenes satsing på egen, uavhengig utenriksjournalistikk. I de delene av verden hvor det er farligst, der det kreves både mot, kløkt og kunnskap for å operere, der journalistene trenger et sterkt og godt støtteapparat i ryggen, overlates den tøffe jobben til frilansere, som er våre øyne og ører, uten den støtten.

NRK holder seg med en én person som dekker hele Asia. Én stilling skal dekke hele Afrika.

Henrik Steen

I utenriksredaksjonene her hjemme, sitter medarbeidere og klipper og limer bilder og stoff fra internasjonale byråer, og kjøper inn artikler skrevet av journalister i utenlandske aviser. Også NRK, den viktigste nyhetsformidleren i Norge, holder seg med under et dusin knippe øyne og ører i verden. Én person dekker hele Asia. Én stilling skal dekke hele Afrika.

Korrespondent-tilstanden i de store avisredaksjonene er enda mer begredelig.

Dit ingen andre drar

Samtidig er det færre og færre som reiser ut og bruker tid på å være de øyenvitnene som vi trenger i store internasjonale konflikter, miljøkatastrofer og andre forhold i verden.

Det holder ikke å svippe innom på tur med utenriksministeren eller en delegasjon.

Henrik Steen

Men noen gjør det. Noen brennende sjeler. Noen som ikke nøyer seg med å være ansatt i en utenriksredaksjon, og håpe på en tur i ny og ne. Noen som har langt høyere ambisjoner med sin journalistikk. Som frilanserne Anders Sømme Hammer og Kristin Solberg som i år ble tildelt ble tildelt Den Store Journalistprisen.

De reiser til farlige områder og de blir der. Lenge. De snakker med alle dem som er ofre for krig og konflikter. De lar oss bli kjent med mennesker som er utsatt for ufattelige lidelser. De deler deres kummerlige forhold, de beveger seg i områder der det kanskje ikke er en eneste annen journalist. I alle fall ikke vestlig.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Uvurderlig

Media er i dag helt avhengig av disse frilanserne. De fast ansatte som reiser ut, er gjerne på en to dagers gjennomreise sammen med utenriksministeren. Den sentralafrikanske republikk er ikke gjort på tre dager eller en uke. Tidsnød gjør at man lar de få man rekker å treffe få sette dagsorden – ofte nødhjelpsarbeidere som får fram sitt budskap til det norske publikum: Send vår organisasjon mer penger.

Noen har har langt høyere ambisjoner med sin journalistikk.

Henrik Steen

Også en situasjon som den i Sør-Sudan, et land der også Camille Lepage oppholdt seg i en lengre periode, holder det ikke å svippe innom på tur med utenriksministeren eller en delegasjon. Sør-Sudan er for øvrig et land der Norge har investert mye prestisje og en god slump penger. Likevel spanderer ikke norske redaksjoner mer enn noen raske dager i landet. Da er frilanserne helt uvurderlige.

Gjør verden mindre

Det sier seg selv at det ikke er pengene disse verdensreporterne brenner for. I likhet med en prest – som neppe heller er i stillingen på grunn av de gode lønnsbetingelser – er de ledet av et kall. Er de dyktige, får de også bra betalt. Camille Lepage sine reportasjer ble kjøpt inn og publisert av store aviser som The Guardian, Washington Post, Sunday Times, Wall Street Journal med flere – og lille, norske Verdensmagasinet X, som slett ikke kan betale rikelig, men hun likte at det ble publisert også på norsk.

Kanskje kommer en «ny Lepage», men i mellomtiden er også hennes kunnskap, innsikt, nettverk og kontakter borte. Drapene på våre dyktige øyne og ører, gjør vår verden mindre.