Da Maren Lundby dro hjem fra Pyeongchang med gullmedalje rundt halsen, ble hoppgutta værende. De hadde nemlig to konkurranser igjen: hopp i stor bakke og laghopp. Skihopping for kvinner ble endelig en OL-gren i 2014, men kvinnene får fortsatt ikke hoppe i stor bakke. Dermed ble Lundbys gullmedalje et synlig bevis på at verden tross alt går framover, men at det går altfor sakte.
Mange husker sikkert debatten som raste da FIS-toppene i 2004 sa nei til å la Anette Sagen fly på ski. «Det er for farlig» var beskjeden fra mennene da kvinnene ville sette utfor i Vikersund.
Les også Maren Lundby: – Jeg føler jeg kunne blitt likestillingsminister
Sirkus og kvinnelik
De reflekterte neppe over det selv, men med sitt standpunkt videreførte de en gubbete tradisjon i hoppsporten. For hoppkvinner har fått samme beskjed før:
En av våre største hoppstjerner gjennom tidene, Johanne Kolstad, begynte allerede som 4-åring å leke seg i snøen med hoppski på beina. I 1931 var hun blitt en rutinert skihopper og ville hoppe i Holmenkollen. Men en mann med makt ville det annerledes. «Her skal det ikke være noe sirkus, kvinnelik skal ikke dras ut av hoppbakken!» sa major Finn Quale da det ble søkt om å få slippe kvinner til i Holmenkollen. I stedet ble Johanne Kolstad henvist til å være pauseunderholdning eller prøvehopper i mennenes renn.
Jeg er ingen ekspert på skihopping, men det er interessant å se hvordan bastante forestillinger om «det svake kjønn» igjen og igjen trumfer kvinnenes egen vurdering. Slike forestillinger har eksistert til alle tider og latt gubber stå i veien for kvinner på de fleste arenaer.
Én av disse var Nils Hertzberg, som satt på Stortinget da forslaget om å gi kvinner stemmerett ble debattert for første gang.
Spare vore Kvinder
Det var høy temperatur i Stortingssalen denne sommerdagen i 1890. Hertzberg satt på sin faste plass og fulgte debatten. Han irriterte seg over motstandernes retorikk om at kvinnen så vel som mannen, er et menneske, og at Hertzberg og hans meningsfeller måtte erkjenne denne enkle sannheten.
«Sagen er nemlig den,» sa han da det var hans tur på talerstolen, «at hvis man vil meddele Kvinden Stemmeret, saa vil dette saa langt fra være i Samfundets Interesse, at det efter min bedste Overbevisning vil være et stort Tab og en stor Skade just for Samfundet som saadant.»
Hertzberg skuet utover mennene som fylte salen, og møtte anerkjennende blikk. Han fortsatte med å slå fast at det ville føre til forvirring i samfunnet om man nå skulle bytte om på arbeidet som lå naturlig hos kvinnen og hos mannen. Det ergret ham at motstanderne kunne framstille seg selv som mer moralske enn ham.
«Ja, jeg mener mig endogsaa at være i Besiddelse af en større Ridderlighed enn disse Herrer, fordi jeg vil spare vore Kvinder fra en av Livets haardeste Konflikter,» sa han bestemt.
Guddommelig Anordning
Det skulle gå mange år før Hertzberg og hans meningsfeller måtte innse at slaget var tapt. Først i 1913 fikk kvinner stemme på like vilkår som menn ved et stortingsvalg i Norge.
Men fortsatt lever vi ikke våre liv på like vilkår. Selv om få i dag tror på en «guddommelig Anordning» om arbeidsdeling mellom kvinner og menn, lever begrensende forestillinger om kjønn i beste velgående.
Fortsatt er ikke hopp i stor bakke en OL-gren for kvinner. Fortsatt er andelen kvinner som sitter i salen Nils Hertzberg skuet utover i 1890, på bare 39.6 prosent.
Fortsatt opplever kvinner å bli seksuelt trakassert på jobben, å bli forbigått av menn når lederstillinger skal bekles, og å miste jobben når de blir gravide. I noen miljøer blir døtre tvunget til å holde seg unna fester og gutter. I andre blir unge jenter møtt av et kroppspress som gjør at de opererer helt normale underliv. Nesten 40 prosent av alle norske kvinner jobber deltid, blir pensjonstapere og økonomisk avhengige av en mann. Mange av dem har ikke mulighet til å bryte ut av samliv som ikke fungerer, selv ikke når de blir utsatt for vold.
Rekken av utfordringer er lang, og kvinnekampen er på ingen måte ferdig. Men fordi de formelle rettighetene er på plass, tror mange at vi er i mål.
Hult oppgjør
«Vi må ta et oppgjør med holdninger i samfunnet vårt», sa Erna Solberg da #metoo-kampanjen skyllet over landet og vekket selv dem som mest hardnakket hadde hevdet at vi bor i et likestilt land. Og for all del, det er fint at hun ser at vi har et holdningsproblem, men vi må kunne forvente mer av en statsminister enn at hun setter ord på noe alle er enige om.
Hun leder en regjering som har økt kontantstøtten, gått til angrep på abortretten og kuttet i pappakvoten. Bare etter massivt press både fra Stortinget og utenfra har hun gått med på å igjen øke fedrenes tid med barna, likestillingstiltaket som mer enn noe annet har bidratt til å endre våre forestillinger om arbeidsdeling mellom kvinner og menn. Solbergs regjering har kuttet prosjekter mot ufrivillig deltid, åpnet opp for utstrakt bruk av midlertidige stillinger, ført en skattepolitikk som øker lønnsgapet mellom kvinner og menn, og svekket likestillingsombudet. Hun kan snakke så mye hun vil om et oppgjør, men politikken hun fører, har snarere bidratt til å svekke kvinnens posisjon enn til å styrke den.
Quale, Hertzberg og andre selverklærte riddere er vanskelige å omvende, og vi kan ikke utrydde begrensende kjønnsforestillinger og dårlige holdninger med politikk. Men vi kan lage lover som gjør det mer sannsynlig at kvinner får like reelle muligheter, og vi kan bevilge penger til holdningsskapende arbeid og hjelp til dem som utsettes for diskriminering. Arbeiderpartiet er klare til å føre kvinnekampen videre. Ingenting er mer ridderlig enn å utrydde myten om det svake kjønn.
Følg debatten på og på
