Anne-Liv Gamlem, gruppeleder for Alna Frp og lektor, er i sin kronikk på NRK Ytring kritisk til at Ellingsrud og Furuset menighet leier ut rom i Ellingsrud kirke til en koranskole.
I kronikken refererer hun til den pågående debatten om en kirkebruksplan hvor Ellingsrud kirke er en av opprinnelig ni kirker som er foreslått tatt ut av menighetsbruk og hun kommenterer at lokalmiljøet protesterer sterkt mot dette, at lokalmiljøet ser verdien av kirken på Ellingsrud nettopp som «samlingssted, ikke bare ved gudstjenester, men ved en rekke andre anledninger».
Dette er etter vårt skjønn riktig og godt observert – og det gjelder ikke bare for Ellingsrud kirke, men kjennetegner kirkene i Alna bydel.
Da en ung gutt ble knivdrept på Ellingsrud T-banestasjon i fjor var det nettopp kirken som samlet befolkningen, på tvers av religion, kultur og bakgrunn. Under Trosterud/Haugerud dagene i år begynte det offisielle programmet med en hilsen både fra en representant for Den norske kirke og fra en muslimsk menighet.
Paneldebatten i Ellingsrud kirken under Grønn festival i oktober i år var selvsagt interreligiøst, for vi deler lokalsamfunn, samfunn og kloden vi lever på. Hver måned samler Amigosklubben i Haugerud kirke vel 50–60 barn fra nærmiljøet. Vi leker, hopper rundt, spiser pizza, drikker brus – og har en andakt. Mange av barna som kommer er muslimer, noen er kristne, noen tilhører en annen eller ingen religion.
Så, Gamlem har helt rett i at det ikke er økonomiske motiver som ligger bak utleien hun omtaler. Hensikten med utleien er å stille rom til rådighet, felles rom og delte rom. I Haugerud kirke var det en tid en muslimsk kvinnegruppe som leide et rom i underetasjen. Det å ha rom til rådighet er ikke bare et gode, det er også et ansvar – vi deler av de godene vi har.
Det er helt riktig, vi og våre leietakere er ikke enige om alt. Men å bli kjent med hverandre betyr jo ikke å bli enige om alt heller. Selvsagt vil muslimer se på Jesu guddom, kors og oppstandelse annerledes enn vi gjør. Men hva betyr det? Skal vi bare leie ut til folk som er enige med oss?
Og her er vi plutselig ved kjernen, ved noe viktig Gamlem tilsynelatende ikke ser: vi leier ikke ut til «islam», vi leier ut til mennesker, til mennesker som lever sin tro.
I våre menigheter, blant alle de døpte, blant alle dem som kommer til gudstjenester, samlinger, middager og hva det måtte være, vil hun finne mange forskjellige, motstridende og sammenfallende tolkninger og forståelser av Jesu guddom, kors og oppstandelse.
Våre menigheter er i seg selv plurale, motstridende, altså interreligiøse, vi er menigheter og ikke meningsfellesskap, brytningen foregår internt og eksternt, bevisst og ubevisst.
Gamlem drar frem eksempler fra fortid og nåtid for å underbygge et bilde av islam som fiendtlig og menneskeforaktende, nevner kristenforfølgelser. Disse fantes og finnes og dette adresseres fra Den norske kirke, se dokumentet «Støtt kristne som utsettes for vold og diskriminering!», en oppfordring fra Mellomkirkelig Råd.
Dialog med hverandre betyr heller ikke å sky unna temaene Gamlem nevner og Kontaktgruppen mellom Mellomkirkelig Råd og Islamsk Råd Norge har jobbet med flere fellesuttalelser og initiativer, som for eksempel mot religiøs ekstremisme, mot vold i nære relasjoner og for retten til å skifte religion. Vi undres over at Gamlem hopper bukk over vel 25 år med dialog.
Helt til slutt: Alna bydelsutvalg skal 15. november drøfte og vedta en høringsuttalelse til kirkebruksplanen i Oslo. Hvilken kirke ser Gamlem for seg på Haugerud og på Furuset eller på Ellingsrud eller på Ulven?
Konturene av kirkene slik vi leser det ut av hennes kronikk er en innadvendt, selvtilfreds kirke som prøver å holde sin sti ren, gjennom normerte, avklarte og fast definerte utsagn om Jesus. Det hun ikke sier noe om er hvordan menighetene, altså menneskene, de kristne, skal leve dette og hvordan dette skal bli synlig.
Vårt innspill til behandlingen til bydelsutvalgsmøtet ville være: Se til Ellingsrud, se hvordan kirkene (og religionene!) utgjør en integrerende og integrativ kraft, hvordan menighetene er aktører som bidrar til å samle lokalmiljøene og som bidrar til å gjennomsyre lokalmiljøene gjennom det budet som Jesus rangerer som et av de to høyeste: Å elske sin neste som seg selv.
