Det er snart 20 år siden Osloavtalen ble signert. I opptakten til jubileumsdagen settes et kritisk søkelys på de store pengeoverføringene fra Norge til det palestinske selvstyret. Norge har i årene etter Osloavtalen gitt 10 milliarder kroner til institusjonsbygning, infrastruktur og samfunnsutvikling i Palestina, og det er åpenbart relevant å spørre om pengene brukes riktig.
I et land som siden 1948 har vært preget av krig, okkupasjon og interne stridigheter, gror ikke demokrati og institusjonsbygging av seg selv. Som palestiner, mener jeg derfor at det er helt essensielt at det internasjonale samfunnet fortsetter å bistå med å bygge palestinske institusjoner som legger grunnlaget for en palestinsk stat.
En funksjonell og demokratisk palestinsk stat vil selvfølgelig være bra for det hardt prøvede palestinske folket, men vil også spille en stor rolle i å stabilisere den politiske situasjonen i Midtøsten.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Viktig med sterke institusjoner
Yasser Arafat forstod tidlig betydningen av å etablere sterke palestinske institusjoner. Han sa ofte at vi måtte beskytte institusjonene våre, da institusjonene tydeligere enn mye annet viser at en palestinsk stat har livets rett. Dette var en av grunnene til at Arafat insisterte på å bygge en flyplass på Gazastripen. Flyplassen åpnet i 1998 og ble bygd med finansiering fra Japan, Egypt, Saudi Arabia, Tyskland og Spania. Israelske styrker forstod også flyplassens viktighet og bombet flyplassen i 2001 i begynnelsen av den andre intifadaen.
I dag er flyplassen totalt ødelagt. Det de israelske styrkene ikke klarte å ødelegge har beboerne i området ødelagt i sitt desperate forsøk på å finne bygningsmateriale, som ikke kan skaffes på grunn av den langvarige blokaden, til å gjenoppbygge boliger etter israelske bombinger i 2009 og 2012.
I tillegg til flyplassen gjenoppbygde Arafat havnen i Gaza og la planer for å utvikle infrastrukturen i Palestina. Han bygde landingsplass for helikoptre på en offentlig bygning på Gaza, selv om ingen besøkende utenfra noensinne ville få Israels tillatelse til å ankomme på denne måten. Men Arafat forstod at Palestina måtte ha gode kommunikasjonsmuligheter og at en nasjon må være i stand til å kontrollere sine havneområder.
Havnen i Gaza står i dag uten aktivitet på grunn av den israelske blokaden, men arven etter Arafat lever. Hans arbeid med å etablere statsinstitusjoner i Palestina videreføres av hans etterfølgere i det palestinske selvstyret.
Okkupasjonen er den største utfordringen
Men som den norske utenriksministeren Espen Barth Eide så riktig påpeker: den største utfordringen i dette statsbyggingsarbeidet er den israelske okkupasjonen.
Mens Arafat systematisk bygde opp institusjoner, rev Israelske styrker dem systematisk ned. I 2002, under Israels angrep på Vestbredden, anslo Verdensbanken at palestinsk infrastruktur og institusjoner av en verdi på 361 millioner dollar ble ødelagt. I Gaza-krigen i 2009 ødela israelske bombinger flere departementsbygninger, offentlige institusjoner og infrastruktur.
På Gaza blir det ikke bygd mer, men på Vestbredden, takket være giverlandenes donasjoner, bygges det fortsatt. Sten på sten legges grunnlaget for en palestinsk nasjon.
Hvor mye har Norge tjent på konflikten?
I de siste dagene har vi blitt presentert for mange regnestykker over hvor mye penger hver enkelt palestiner mottar fra de norske skattebetalerne. En langvarig okkupasjon, uttallige væpnede konflikter, ulovlige bosettinger og blokaden av Gaza koster mye, og det koster mye å bedrive nasjonsbygging i et slikt klima.
Noen av kostnadene, som hvor mye Norge har gitt til det palestinske selvstyret, er lett å regne ut. Men i en slik konflikt bøter også mange med livet, og da er ikke lenger regnskapskolonner så interessante. Noen palestinere har fått sine liv ødelagt med norskproduserte våpen. Både Hellfire raketter og M72 rakettkastere har blitt brukt av Israelske styrker på Gaza.
Disse våpnene er delvis produsert i Norge, men satt sammen i et annet land. Hvor mye den norske stat, eller norske skattebetalere om du vil, har tjent på våpensalg til Israel er en regnskapskolonne som holdes hemmelig i regnestykket når 20årsdagen for Osloavtalen nærmer seg.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Angår ikke bare palestinere
Det er nok lett å forstå hvorfor jeg som palestiner ønsker å se mitt land vokse til en selvstendig nasjon, og derfor lett å forstå mine beveggrunner for å argumentere for at det internasjonale samfunnet fortsatt skal støtte vår nasjonsbygging.
Men konflikten mellom Palestina og Israel angår ikke bare israelere og palestinere. Dette er en konflikt som går langt utover våre grenser, og det er av internasjonal betydning at konflikten får en fredelig løsning. Palestina-spørsmålet har vært brukt som en legitimering av blant annet Al Qaida og andre ytterliggående grupperingers angrep på vestlige mål. Konflikten skaper en evig uro i Midtøsten og hindrer en reell demokratiutbygging. Det kan være vanskelig å se de konkrete politiske løsningene for Palestina, men en ting er sikkert: et sterkt og demokratisk Palestina vil lønne seg for hele verdenssamfunnet.
