Gjennomføringsevne. Læringsevne. Det er like greit å venne seg til ordene med en gang, for vi vil sannsynligvis få høre dem noen ganger i valgkampen. De dukket senest opp i spontanspørretimen for et par uker siden. Erna Solberg var, som flere, opptatt av akuttmottakene. Der kom det en rapport etter bekymringsmeldinger for noen år siden. Lite har etter sigende skjedd siden den gang, og opposisjonen så sitt snitt til å etterlyse handling fra statsministeren og regjeringen.
Erna Solberg gjorde også det, men la til vårens gjenganger: hva sier dette om regjeringens gjennomføringsevne? Eller om det offentliges læringsevne?
Drepende kritikk
I utgangspunktet kan ordene fremstå som harmløse og rituelle. Enhver opposisjonsleder må gjenta at hennes alternativ vil levere bedre styring enn dagens regjering. Men det ligger mer enn hverdagslig politisk retorikk her. Erna Solberg hekter kritikken på 22. juli-kommisjonens rapport. Der fikk vi innsikt i styringsproblemene – særlig i justissektoren. De var deprimerende i omfang og skremmende i sin dybde.
Det var ikke ressursene som manglet. Det var gjennomføringsevne, i betydningen evne til å følge opp at vedtak faktisk blir til handling, kultur, og evnen til å lede og sørge for at mennesker bruker tiden sin riktig.
Kritikken var så drepende for vårt styringssystem at ingen nivå går fri. Heller ikke det politiske, og det har debatten i etterkant også speilet. Etter at den formelle behandlingen av rapporten og høringene var unnagjort i Stortinget, har spørsmålet ligget der: Vil dette bli et tema i valgkampen på noe vis?
Tja, den varslede politianalysen kan fort bli det. Bemanning, turnuser og ressursfordeling er midt i kjernen av det politikerne våre elsker å diskutere. Men hva med det grunnleggende, det som ikke handler om antall folk på vakt og iPader i politibilene?
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Dristig strategi
Det er fristende å la rapporten sildre litt umerkelig inn i valgkampen, som Erna Solberg gjør gjennom sine små etterlysninger av gjennomføringsevne i dagens regjering. Det er også taktisk lurt å gjøre det uten å være for krass og tydelig. Statsminister Jens Stoltenberg er de rødgrønnes desidert sterkeste kort, og uten hans troverdighet har de ingen mulighet i høst. Derfor kan det gagne Høyre å skyve 22. juli-kommisjonens rapport foran seg, og minne om at det er noe som skurrer her, noe med troverdigheten.
Det er en dristig strategi. For skal Erna Solberg utfordre med troverdighet, må hun også ha et alternativ parat som er troverdig. Hun må ha klare tanker om hvordan hun vil styre den gigantiske maskinen som forvaltningen er, tanker som skiller seg fra dagens system. Det kan godt hende hun har det, men vi har hørt lite om det. Det er i så fall ikke så rart, for arbeidsprogrammet til den som ønsker å revolusjonere norsk forvaltning må være massivt.
Det handler om mye mer enn noen felles møter på statsrådsnivå, litt økt koordinering og enda mer rapportering. Utfordringen kan være så grunnleggende som hele departementsstrukturen, en struktur flere avgåtte statsråder har lite pent å si om. Strukturen motiverer departementene til å tenke i silo, i et samfunn der knapt en problemstilling kan løses uten å tenke på tvers.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Tillitsbrist mellom byråkrati og politikere
Direktoratet for forvaltning og IKT setter jevnlig ord på utfordringene gjennom sine rapporter. De har rapportert at skillet mellom politikk og fag i departementene er blitt stadig mer utflytende. Der kan vi blant annet lese følgende:
«I intervjurunden møtte Difi en uttrykt bekymring for hva som skjer med embetsverkets kapasitet til faglig analyse og langsiktighet når det er økende vekt på politikkformidling, høyt tempo og stadig oppstykking av oppgavene.»
Videre rapporterer de at «den tverrdepartementale styringsfunksjonen må styrkast. Det vil òg vere viktig å etablere insitament for å skape resultat på tvers av sektorar. I dag premierast berre det å skape resultat innanfor eigen verksemd.»
Tar vi med 22. juli-rapporten, og alle de illevarslende signalene om tillitbrist mellom byråkrater og politikere, får vi raskt øye på en gigantisk utfordring. Den er det betimelig at våre politikere er opptatt av. Men er de det? Virkelig? Eller skal en ny regjering gå rett inn i det eksisterende styringsapparatet, og fortsette med stø kurs? Det er sannsynlig. Av en eller annen grunn er svært få politikere opptatt av forvaltning før de har gitt seg som politiker.
