I dag sier NHO-direktør Kristin Skogen Lund i Aftenposten at kvinner selv har ansvaret for at de ikke når toppen i næringslivet. Det fins ikke noe glasstak lenger, hevdet hun. Altså er de usynlige mekanismene som holder kvinner utenfor borte. Det er kvinners egen vilje det handler om, mener hun. På tross av økende likestilling i samfunnet, er dette en alt for enkel forklaring. Det er fortsatt nok av mekanismer som gjør at det ofte bare er menn til stede i det rommet der de viktige beslutninger tas.
Men sett at Skogen Lund har rett i sin analyse. At det er kvinners individuelle valg som er det største hinderet for kvinner i dag. Hvorfor tar da ikke høyt kvalifiserte kvinner jobb som ledere i norsk næringsliv?
Hvordan kvinner omtaler seg selv
«Se så stygt jeg har tegna», sier den lille jenta. Du har kanskje møtt ei slik jente selv? Det er langt fra sikkert at hun selv mener den er spesielt stygg. Det er faktisk mulig at hun er temmelig stolt. Men hun sier den er stygg fordi hun ønsker respons.
Denne måten å snakke om seg selv og egne resultater, lærer jenter i løpet av barneskolen. De skal ikke skryte, men etterspørre respons på en mer subtil måte. Når jeg holder foredrag for kvinner, trekker jeg ofte fram dette bildet for å vise hvordan kvinner ofte omtaler seg selv og egne kvalifikasjoner.
Ikke sultne nok?
Jeg har lang erfaring med å plukke ut kvinner og menn til verv og posisjoner. Nesten uten unntak sier menn ja på flekken i det jeg ringer for å spørre dem. Kvinner vil som regel tenke seg om og snakke med de rundt seg før de sier ja. Hvis hun er negativ og kommer med en rekke kritiske spørsmål til den oppgaven hun skal utføre, har jeg lært meg hva som trengs for at hun skal si ja: Hun trenger å høre at hun er kvalifisert, og hva ved henne som gjør at jeg mener hun er rett kvinne for jobben.
Men skal du ha en lederposisjon nytter det ikke å si at man ikke tror man er bra nok, og på ingen måte at du er usikker på om du er rett kvinne for jobben. Da er du i utgangspunktet ikke kvalifisert. Eller du «er ikke sulten nok» som det heter i næringslivet. Men dersom næringslivet virkelig ønsker disse sultne damene, må de skape dem selv. Da må de motivere alle kvinnene som har masse motargumenter, alle dem som fortsatt lager «stygge tegninger» i voksen alder.
Må behandles forskjellig
For noen år siden laget Harald Eia et program om kjønnsforskjeller er biologiske eller tillærte. Ikke vet jeg hva som er tillært og hva som er biologi. Men jeg har uansett lært meg at for å oppnå likestilling må kvinner og menn behandles forskjellig.
Ledere fra idretten har fortalt meg om de samme opplevelsene med å dyrke fram mannlige og kvinnelige toppidrettsutøvere. Fotballtreneneren Per Mathias Høgmo og langrennstreneren Inge Andersen har trent både kvinnelige og mannlige idrettsutøvere på toppnivå. Jeg har lært av dem hvordan de trener kvinnelige og mannlige idrettsutøvere ulikt for å oppnå toppresultater. Generelt trenger kvinner langt mer personlig tilbakemelding for å yte maksimalt.
Satt på spissen bruker jeg å si: Hvis du ikke roser en kvinne, tenker hun at det hun leverte var dårlig, hvis du ikke roser en mann tenker han at det han har gjort er OK.
Hvis næringslivet virkelig ønsker flere kvinner til topps nytter det ikke å si at kvinner og menn behandles likt, så her er det full likestilling. For at kvinner og menn skal nå høyden må de behandles ulikt. Ellers blir det aldri likestilling.
Det er nok av kvalifiserte kvinner til å ta posisjoner i norsk næringsliv i dag. Det må være et paradoks for Kristin Skogen Lund at politikken har maktet å løfte fram langt flere godt kvalifiserte kvinner enn det norsk næringsliv har klart.
