Jeg er født og oppvokst på Nesøya i Asker, Akershus, Norge. Det er få steder i Norge hvor det finnes rikere mennesker.
På sett og vis kan Nesøya sees som selveste kremen av kremen når det gjelder formue og velstand.
Det er med andre ord et tilsynelatende godt sted å ha blitt født og oppvokst på. De yngre menneskene som bor der, meg selv inkludert, er blitt født inn i miljøet, og det er min egen generasjon jeg skriver om i det følgende.
Problemet er at disse menneskene ikke ønsker å forstå sitt eget privilegium. Man har skutt gullfuglen bare ved å ha blitt født akkurat i velferdsstaten Norge. Men ikke engang dette uttrykket gir et rettferdig bilde av å ha blitt født akkurat her på Nesøya.
Så hvorfor skriver jeg, en privilegert nesøyamann, et innlegg om å være privilegert? Jo, fordi jeg var en av dem.
Jeg var en bortskjemt drittunge, en pappagutt.
Jeg var en del av miljøet, fordi jeg ikke visste bedre.
Min egen generasjon er Nesøya-barn av foreldre som har bosatt seg her, gjerne takket være foreldrenes hardtarbeidende karriere. Barna har null selvinnsikt i sine livsvarige flakslodd.
Hva har jeg gjort for å fortjene rike foreldre? Ingenting. Min fødsel var utenfor min kontroll, akkurat som det er for alle mennesker. Spørsmålet er hvordan jeg og min generasjon skal gjøre med en så grunnleggende og vilkårlig urettferdighet.
I en helt annen verdensdel har jeg sett en mann uten ben og armer slepe seg langs slumgater på en plate av papp takket være de stumpene til armer som han hadde igjen. Jeg kunne bare undres over hvor han var på vei hen.
Men ettersom livsforholdene i slummen i New Delhi er som de er, vil jeg ikke tro hans oppholdssted, om han hadde et hjem overhodet, ville være egnet til å gi han et fullverdig liv som han fortjener, i egenskap av å være menneske.
De finnes de på min egen alder som fortsatt lever i russetiden, selv om russetiden tok slutt for seks år siden. Hvorfor skal de tilføye samfunnet noe som helst, når formuen til foreldrene deres gjør at det ikke finnes insentiv for å utdanne seg, komme i fornuftig arbeid eller i det hele tatt bli del av noe større enn seg selv?
Det er i beste fall om samfunnet tjener på min egen Nesøya-generasjon – men jeg har mine tvil til det òg.
Dette er mennesker som egentlig bare koster samfunnet penger. De har mulighet til å hjelpe andre, men de velger å ikke gjøre det. De har ikke motivasjonen. De lever av å arve – den arven som kommer og arven som de daglig får på forskudd. De lever som om alle har det like bra som dem, og tenker ikke på noe større enn seg selv.
Kort sagt: De lever i en boble.
Dette er unge voksne som sentrerer hele sitt liv rundt én ting: penger. Ordet materialisme er en underdrivelse, for ikke å snakke om bruk og kast-samfunnet. For hvilken rolle spiller det at de bruker titusener av kroner på vin i uka, hundretusener på den nye Teslaen eller el-Jaguaren i en alder av 25?
Eller millioner på den nye båten som de etter to samtaler med foreldrene har funnet ut av at «de jo kan dele på bruken av ettersom den gamle ribben jo tross alt er blitt nesten ti (!) år gammel, og ikke kan måle seg med modell x».
Allerede da jeg gikk i femteklasse var det grunn nok til å bli mobbet dersom man manglet riktig merke på vinterstøvlene. Det er symptomatisk for den unge Nesøya-generasjonen at sånne tanker starter allerede da.
Den gang var jeg ikke sterk nok til å stå imot presset. Jeg fikk omsider overtalt foreldrene mine. #PappaBetaler så det holder.
Mye handlet om merkeklær, dyre reiser og festing. De kaster bort penger på alt: på nyttårsaften brukes 10.000 på fyrverkeri. De har nærmest ubegrenset med penger fra foreldrene som de kan bruke på det de vil, og foreldrene er gjerne med på det selv.
For dem gikk karakterene til helvete allerede på ungdomsskolen. Det var først i tiendeklasse, da skolevalget for videregående skole stod forut, at jeg kom til en erkjennelse om at jeg ikke ønsket å ha noe med dem å gjøre.
Jeg endret verdiene mine. Jeg skulle ikke ende opp på samme videregående skole som dem. Og eneste mulighet for det, var å lese meg opp, få akseptable karakterer, for å kunne komme meg unna dette miljøet asap.
For dem forble karakterene elendige. De fleste endte opp på den samme middelmådige skolen der «taperne» gikk. De var tapere ut ifra mitt synspunkt. De hadde jo bare penger og så stoppet det der. Noen av dem gikk ut med et gjennomsnitt på rundt 2.0. De måtte bruke flere år på å ta opp fag på dyre privatistskoler. Noen gjør det fortsatt. Andre tok opp hele vitnemålet.
Tenk hvilken kostnad en slik mentalitet er for samfunnet?
I atferdspsykologien snakker man om arv og miljø. Arv omtales gjerne som den biologiske arven i konteksten av genmateriale fra foreldrene, mens miljøpåvirkning er alt som ikke omfattes av den biologiske arven. Når det gjelder nesøyabarna, er arv og miljø to sider av samme sak. Men her er konteksten for arv utelukkende eiendom og formue. Miljøet sentrerer seg i stor grad rundt den økonomiske arven.
Verdier som måtehold, dydighet og tilbakeholdenhet er her fremmed for de fleste.
Når man verken vet om, vil vite eller simpelthen ikke ønsker å forholde seg til sitt privilegium, er det altfor mange som altfor lett ser igjennom fingrene på disse verdiene.
Min oppfordring til nesøyabarna, og også andre privilegerte i Norge, er dette:
Vær bevisst på ditt privilegium, ditt opphav, og dine ekstreme luksusvaner. Forsøk å holde måtehold som en verdi og leveregel. Vær også bevisst på at du ikke engang utgjør én promille av verdensbefolkning i konteksten av velstand.
Dette er løsningen min:
Ta et valg fra ungdomsskolen av om å ikke leve på foreldrene dine. Bidra til noe større utover deg selv.
Bli et oppegående menneske, prioriter skole og gå ut i jobb. Bidra til samfunnet ved å utvikle gode verktøy i livet ditt. Verktøy som du kan bruke for å hjelpe andre som ikke er like privilegerte som deg selv. Disse verktøyene, som du kan utvikle, fås gjerne gjennom vilje og utdanning – og du må faktisk ønske det selv.
Ønsker du det ikke akkurat nå, bør du finne rollemodeller og inspirasjon utenfor (Nesøya-) boblen du bor i. Tenk utenfor (Nesøya-) boksen. Verden er langt større, og interessant, enn som så.
Tenk også på at ettersom du befinner deg i et velstående miljø, vil du sannsynligvis ha et godt liv. Du kan ta deg råd til å investere i langsiktighet for å utvikle deg som et menneske som kan hjelpe andre, fordi du er privilegert nok til å ha en noenlunde stabil formue i livet.
De fleste på verdensbasis mangler denne stabiliteten. Vi som har skutt gullfuglen ved unnfangelsen, (takk moren og faren din!) skylder omverdenen en innsats. Hvordan ellers kan man snakke om rettferdighet?
Det kreves overskudd for å yte. Overskuddet er det nok av her.
Så voks opp og yt. Finn gleden og verdien av å hjelpe mennesker som er langt mindre privilegerte enn deg og resten av denne luksusboblen.
Den erkjennelsen har gjort meg til et bedre og mer meningsfylt menneske.
Redaksjonen kjenner kronikkforfatterens identitet.
