NRK Meny
Kronikk

«Nyt Norge» – eller «Nyt Utland»?

Jordbruksorganisasjonene selv støtter opp under en politikk som fører til mindre bruk av jord i Norge. Merkeordningen «Nyt Norge» betyr egentlig ikke noe annet enn at kua var i Norge da den ble melka.

Kyr på beite

Jordbruksorganisasjonene selv støtter opp under en politikk som fører til mindre bruk av jord i Norge, skriver kronikkforfatter Hallvard Surlien. Han peker blant annet på merkeordningen «Nyt Norge», som han mener er en tilsløring.

Foto: Gunnar Morsund / NRK

Norsk jordbruk har flere ganger vært i medienes søkelys de siste ukene. Først ble det avslørt at norsk kjøtt blir sendt rundt halve Europa og tilbake for å unngå tollregler. Deretter kom nyheten om at kraftfôret som norske husdyr bruker stadig mer av, inneholder palmeolje. Bondelaget er neppe fornøyd med at dette kommer samtidig som de lanserer sin nye kampanje «Bondevenn».

LES OGSÅ: Norsk tollregel skaper danske og spanske arbeidsplasser

Tilsløring gjennom «Nyt Norge»

Poenget er at jordbruksorganisasjonene selv støtter opp under en politikk som fører til mindre bruk av jord i Norge. Dette er avgjørende å få fram i debatten om norsk matproduksjon og jordbrukspolitikkens rolle. Det paradoksale er at de samtidig fronter kampanjer som skal overbevise folket om verdien av norsk mat. Stikkordet her er tilsløringer. I 2009 ble merkeordningen «Nyt Norge» lansert for å øke bevisstheten rundt norskprodusert mat. Ordningen skulle gjøre det lett for oss forbrukere å velge matvarer basert på norske råvarer. Men i denne ordningen skilles det ikke på om matvarer er laget på norsk gras eller importert kraftfôr. Nyt Norge, betyr egentlig ikke noe annet enn at kua var i Norge da den ble melka, eller at kyllingen var i Norge da den ble slakta. Nyt Norge er altså en tilsløring.

Nyt Norge er altså en tilsløring. De later som om matvarer med denne merkeordningen er mer norske enn andre matvarer.

Hallvard Surlien

De later som om matvarer med denne merkeordningen er mer norske enn andre matvarer.

LES OGSÅ: Grønnsaker merket «Nyt Norge» var fra Danmark og Holland

Det er viktig å være klar over at importen av kraftfôrråvarer til husdyrproduksjon har dobla seg i løpet av 2000-tallet. I 2012 ble det brukt 210 000 tonn importert soyamel, hovedsakelig fra Brasil, i kraftfôret til norske husdyr. I Brasil dyrkes soyabønnene på svære industrielle plantasjer, ofte på tidligere regnskogsmark. Som NRK har avslørt, inneholder kraftfôret også opp til 3,9 prosent palmeolje, importert hovedsakelig fra Indonesia og Malaysia. Produksjon av palmeolje innebærer storstilt avskoging av regnskog hver eneste dag. Samtidig som vi altså baserer oss stadig mer på import av fôrråvarer, går norske arealer ut av drift.

LES OGSÅ: Fryktar fôrmangel gir regnskoghogst

Hva vil jordbruket selv?

Norsk jordbruk risikerer imidlertid å falle for egne grep. De har valgt feil strategi for å redde norsk matproduksjon. Eneste vei ut av uføre er at bøndene bryter alliansen de har med byråkratene, og finner sammen med oss forbrukere. Det er mange å skylde på for at norsk jordbruk går den gale veien. Men hva er det jordbruket selv vil med jordbruket? Foran årets jordbruksforhandlinger har de bondeeide samvirkene Tine og Nortura, innspill om at råvareprisene til bonden ikke skal øke. Kraftfôret skal være billig, og de ber om mer statlige investeringsmidler til å bygge enda større fjøs. Hva er konsekvensene av dette?

Norsk jordbruk risikerer imidlertid å falle for egne grep. De har valgt feil strategi for å redde norsk matproduksjon.

Hallvard Surlien

Når bøndene selv ikke krever høyere råvarepriser, blir bøndenes økonomi enda dårligere, og de blir enda mer avhengige av tilskudd fra staten. Produksjonskostnadene er i dag høyere enn markedsinntektene i jordbruket. Hvis bøndene selv ikke skal kreve økte råvarepriser, hvem skal gjøre det da? Når kraftfôrprisene er lave, er det mer lønnsomt for bonden å importere kraftfôr framfor å bruke egne grasarealer i matproduksjonen her på berget. Det fører til at matsikkerheten svekkes. Statlige investeringer i store fjøs endrer produksjonsmåter i jordbruket, og har vist seg hverken å være lønnsomme eller bærekraftige i forhold til ressursgrunnlaget.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Store kontraster

Produksjonen som øker mest er kyllingproduksjonen. Siden 1992 har det norske kyllingforbruket firedobla seg. Dette er en type dyrehold som knapt kunne hatt mindre tilknytning til det norske ressursgrunnlaget, og der dyrevelferden er på et bunnivå. Kyllingene avles fram på laboratorium i Storbritannia, proppes fulle av antibiotika og vokser seg så store at beina nesten knekker under dem før de blir slakta.

Kontrasten er stor til glansbildet som presenteres av norsk jordbruk. Årsaken til utviklinga ligger i den jordbrukspolitikken som har blitt ført, der virkemidler som billig kraftfôr, lave råvarepriser og statlig investeringsstøtte har stimulert til høye volum på importert kraftfôr og på utvalgte storbruk. Man har sagt en ting, og gjort noe helt annet.

Dersom jordbruket skal ha en framtid i Norge må det skapes nye bånd mellom folket og bøndene.

Hallvard Surlien

Dette er en politikk som iverksettes og utformes i et forhandlingssystem mellom staten og bondeorganisasjonene. Vi andre er satt på gangen. Her er et annet stort problem. Fremfor å få til en debatt om hva slags matproduksjon vi vil ha, og inngå allianser med oss forbrukere, har jordbrukets egne organisasjoner satset alt på landbruksbyråkratiet og jordbruksforhandlingssystemet. Og når bøndene og byråkratene har funnet sammen, har Rema-Reitan og billigkjedene påtatt seg ansvaret for å gå i allianse med oss forbrukere. Dette taper bøndene og forbrukerne på.

Må bryte alliansen med byråkratene

«Kva seier bonden?» synger Bondelaget i sin nye kampanje. Spørsmålet bør heller være kva folket seier om et jordbruk som benytter palmeolje fra Indonesia og soya fra Brasil for å lage norsk mat.

Bondeorganisasjonene møter enhver kritikk mot drivkreftene i forhandlingssystemet og tilstandene i jordbruket, med en kald skulder. Holdningen har vært at dersom man kritiserer jordbruket så er man jordbrukets fiende. Det er grunnleggende feil. Kjernen er at jordbruket utvikles i en retning der det får stadig mindre legitimitet i befolkningen. Når jordbruket da holder fast på sine lite troverdige glansbildeversjoner reduseres tilliten.

Dersom jordbruket skal ha en framtid i Norge må det skapes nye bånd mellom folket og bøndene. Det er her alliansegrunnlaget er. Da må jordbruket være ærlige om dagens situasjon, og reelt sett kreve en matproduksjon som faktisk er bærekraftig, etisk, miljøvennlig og i tråd med politiske fellesskapsmål. Bøndene må derfor bryte alliansen med byråkratene. Matpolitikken må endres, og den må demokratiseres. Fordi jordbrukspolitikken ikke er til for bonden. Den er for alle oss andre. Da må vi spørre «kva folket seier».