Bjørn Kjos går av som øverste leder i Norwegian. Under Kjos' lederskap har Norwegian blitt kjent for å tøye regler og bidra til økt utrygghet i arbeidslivet. Faktisk har selskapet stått for en så alvorlig pulverisering av ansvarsforholdet til egne ansatte at «kjosifisering» av arbeidslivet har blitt lansert som begrep.
Luftbransjen er preget av sterk internasjonal konkurranse, stort press på arbeidsforhold og mangel på vilje til politiske grep og regulering som kunne dempet trykket mot de ansatte. Dette er noe Norwegian er et tydelig eksempel på. Det viser også at det alltid er arbeidsfolk som betaler prisen for høyresidas unnfallenhet i møte med bøllete arbeidsgivere.
De ansatte i Norwegian leies inn av underforetak. Dette har ført til at ansatte sendes i en evig runddans av uklare ansvarsforhold. Når det blir usikkert hvem som egentlig har styringsrett og hvem som skal betale lønn, er det liten grad av trygghet å spore.
Slike selskapsmodeller gjør at norske arbeidstakere står i fare for å miste medbestemmelse og innflytelse. Det gjør det vanskelig å håndheve de rettighetene ansatte faktisk har som følge av arbeidsmiljølove fordi selve arbeidsgiverbegrepet- og dermed ansvaret, pulveriseres. Når hovedselskapet ikke vil snakke med dem som i realiteten er sine ansatte, så undergraver det noe viktig i vårt samfunn: Grunnlaget for den norske samarbeidsmodellen.
Norwegian har vært i front for å presse på for en slik utvikling. I en sak som gikk helt til Høyesterett fikk ikke piloter og kabinansatte i Norwegian, som i dag er ansatt i egne pilot- og kabinpersonellselskaper, medhold i at de også er ansatt i Norwegianselskapet. Til tross for at det var der de først var ansatt.
Det er dette morselskapet som eier flyene, selger billettene og setter opp flyruter. Saken har åpnet for mer og mer indirekte ansettelser. Det gir svakere medbestemmelse, det gir usikkerhet om hvem som er arbeidsgiver, og hvem som har styringsrett.
Det er grunn til å frykte at dette åpner for at andre bransjer kan ta i bruk denne modellen. Det kan bidra til å pulverisere arbeidsgiveransvaret fullstendig, vanskeliggjøre organisering blant ansatte og dermed hindre tillitsvalgte i å gjøre jobben sin. Dette er en videre utvikling vi ikke ønsker i norsk arbeidsliv med utrygge forhold og usikkerhet.
Kjos' arv er en utvikling av arbeidslivet i en retning som blir mer usikker. Det er ikke Norwegian alene som har skyld i dette, men de har operert som brekkstang for å få gjennomført dette i Norge. Det er en kjent melodi: Behovet for kortsiktig inntjening for det enkelte selskap går på bekostning av hvilket arbeidsliv vi ønsker og som arbeidsfolk er tjent med.
SV foreslo etter saken med Norwegian at arbeidsmiljøloven må endres sånn at den ikke åpner for at arbeidsgiver kan organisere seg bort fra arbeidsgiveransvaret. Regjeringspartiene gikk imot endringen. Det er ikke mulig å tolke det på annet vis enn at den høyre-ledede regjeringen støtter en utvikling hvor det er mulig å unndra seg ansvar, og få et arbeidsliv der mindre trygghet og forutsigbarhet preger arbeidslivet til de ansatte.
Det er ikke spesielt overraskende. Men det bør være et varsko til arbeidsfolk i dette landet om hvilken retning landet styres i.
For å klare å stå opp imot en så brutal utvikling arbeidslivet er konklusjonen at må vi ha sterke fagforeninger - og et politisk skifte.
