Replikk

"If you're not first, you're last"

Å sykemelde norsk musikk fordi ungdommen ikke øver nok på fela virker banalt. Fuck terpingen, spill sammen og ha det gøy. Det er slik man lager bra musikk.

Honningbarna

Jeg vil gjøre musikk. Det har ikke vært et offer å si nei til andre ting – det har vært et privilegium. Å ta på seg en offerrolle for det virker i det hele tatt litt sutrete, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Kim Erlandsen, NRK P3

Dette er svar på kronikken til Jørgen Munkeby, Norske musikere, fremtidens tapere? red.anm.

«Neste generasjons supertalenter» sitter ikke på kammerset på musikkonservatoriet Shaffer med en sadistisk autoritetsperson over seg, slik hovedpersonen i filmen «Whiplash» gjør. De sitter på gutterommet og lager EDM. De leker. De leker jævlig mange timer om dagen og jobber intenst som få andre, men de er alltid i en skapelsesprosess, i motsetning til en gjenskapelsesprosess som terpingen representerer. I tillegg til det deler de greiene sine over nettsteder og forumer, der millioner av folk kan gi kritikk, dele ideer, feste til det, busse til det eller bruke det i en hvilken som helst annen arena.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Twitter

I sin kronikk «Norske musikere, fremtidens tapere?» skriver Jørgen Munkeby at norske musikere ikke er villig til å ofre det som kreves for å bli gode i den globaliserte konkurransen. Men det er ikke bare konkurransen som har blitt globalisert – det har også samarbeidet, moroa og muligheten til å faktisk vise greia si. Noe som, for dem som har vært til stede i musikknorge det siste året, åpenbart har vist seg å være en stor suksess for unge, norske musikere.

LES OGSÅ: – En ekkel macho-mentalitet

Fuck terpingen

Den konservative og utdaterte ideen om individet, geniet og offeret hører ikke hjemme lengre andre steder enn nettopp konservatoriene og i amerikanske filmer. Jeg, som klassisk skolert cellist, sluttet på konservatoriet av de eksakte grunnene som Munkeby vil fremme. Det som skjedde der handlet ikke om musikk, som jeg opplever den, men om håndverket musiker.

En burde i det hele tatt lære av sigøynerne og folkemusikerne rundt i hele verden – fuck terping, spill sammen! Spill sammen hver dag, og gjør det i de x antall timene som Munkeby lengter etter. Det funket for Beatles.

Lær av sigøynerne - fuck terping, spill sammen! Det funket for Beatles.

Edvard Haraldsen Valberg, Vokalist i Honningbarna

Stopper en folk på gata og spør hva de mener karakteriserer god musikk, eller gode musikere, har jeg vanskelig for å se for meg at de nevner noen av parameterne Munkeby er opptatt av. Jeg tror ting som «noe jeg kan identifisere meg med», «et bra refreng», «noe jeg kan synge med på» eller «noe jeg kan danse til» er det en vil få høre. Er dette noe en skaper aleine på kammerset? Neppe. Det er de relasjonelle tingene som er idealer. Det vi skaper sammen.

HØR OGSÅ: Intervju med Munkeby i Kulturnytt

Tar på seg offerrollen

Det jeg tror kan stå i fare for å skape "fremtidens tapere" er å redusere musikk til Munkebys forhold til den. Han skriver at hovedpersonen i «Whiplash», Andrew Neiman, gjør det slutt med dama fordi han ikke har tid eller rom til henne oppi all trommeøvingen. Dette nevnes med en viss tøffingtone – det er slike ofre en må gjøre for å holde på. Jeg synes Andrew Neiman er en nørdete dust.

Den konservative og utdaterte ideen om individet, geniet og offeret hører ikke hjemme lengre andre steder enn nettopp i konservatoriene og i amerikanske filmer.

Edvard Haraldsen Valberg, vokalist i Honningbarna

For når det gjelder ofre kan jeg ikke huske å ha gjort et eneste ett, sjøl om jeg lever av musikk. Jeg har takket nei til masse forskjellige ting, men det har vært fordi jeg ikke har lyst. Jeg vil gjøre musikk. Det har ikke vært et offer å si nei – det har vært et privilegium. Å ta på seg en offerrolle for det virker i det hele tatt litt sutrete.

Når det gjelder hvilke norske musikere som blir utkonkurrert nevner Munkeby Bergen Filharmoniske Orkester, Operakoret og Norges musikkhøgskole. Men altså, who the fuck cares? Det er ikke der det skjer. Det er ikke der «morgendagens superstjerner» er. Det er ikke disse folkene vi har et forhold til. Å sykemelde norsk musikk fordi ungdommen ikke øver nok på fela virker i det hele tatt banalt.

Farligst er det kjedsommelige

Denne «If you're not first, you're last»-greia har en ekkel macho-mentalitet og jeg sliter med å forstå hvorfor det skal være et ideale innenfor musikk. Det har det i hvert fall aldri vært for meg, eller for Honningbarna, eller for noen av heltene mine. For å sitere en av dem: «I know it's only rock 'n roll, but I like it».

Det nevnes med en viss tøffingtone at hovedpersonen gjør det slutt med dama fordi han ikke har tid til henne. Jeg synes Andrew Neiman er en nørdete dust.

Edvard Haraldsen Valberg, vokalist Honningbarna

Munkeby og jeg kan helt sikkert bli enige om at ingen blir musiker av å sitte på kafé og være kul, men det er ikke noe større problem i Norge enn i USA. For du blir god av å øve. Øver du teknikk, blir du god i teknikk. Men det som er et større problem eller faren for musikklivet i Norge er ikke mangel på teknikk, det er kjedsomheten og forutsigbarheten og at alle går samme løype.

LES OGSÅ: Hva skjedde med musikken?