«Baby's got an atom bomb, 22 megatonn» åpner en låt av Fluke (1996). Og størrelsen er spørsmålet. Er den liten nok? Når vil Nord-Korea klare å lage en sprengladning lett og kompakt nok til at Nord Koreas raketter blir atomraketter?
Fra Pentagon og Kreml, til Seoul, Tokyo og Folkets Frigjøringshærs kontorer i Beijing jobber forsvarsanalytikere langs denne tidslinjen.
Nord-Korea er ikke helt enkelt å lese etter at Kim Jong «babyface» Un tok over etter at hans far døde. Den ene dagen opptrer han nygift og forelsket på en sjarmoffensiv i en fornøyelsespark. Den neste truer han og gjentar fiendebilder dyrket under hans far og bestefar.
Selvberging
«Baby's got a masterplan» heter det videre i hitlåten. Planen er like stor som den er enkel. Å tvinge fienden USA til innrømmelser.
Det handler om sikkerhetsgarantier først, mat og strøm deretter. I seg selv er dette i tråd med «Juche», selvbergingsideologien utviklet av bestefar Kim Il Sung, men forsterket etter Sovjet Unionens fall. Oppfyllelsen av «Juche» er i dette tilfellet også en strategi for å sikre sitt eget regimes fortsettelse.
Prøvesprengningen kommer morgen før Obama skal holde sin tale om nasjonens tilstand i den amerikanske kongressen. Den kommer før den offisielle fødselsdagen til Kim Jong Il hvis navn er knyttet til Nord Koreas kjernefysiske ambisjoner.
Og Nord Korea fulgte raskt opp prøvesprengningen med ved å la det offisielle telegrambyrået KCNA kunngjøre at landet vil gå enda hardere til verks om ikke USA avslutter sitt fiendskap.
Avgjørende ved denne tredje prøvesprengningen er at den forsterker inntrykket av Nord Korea ikke kun blåser seg opp for å virke farlige.
Den er del av en planlagt teknologiutvikling som skal sette landet og dets ledere i stand til å forvalte en reell atomtrussel. Dermed er ikke avskaffelse av atomvåpen tema for forhandlinger.
Ikke forberedt på kollaps
Spørsmålet er da om USA, gitt den nevnte tidslinjen, vil reagere raskt og om de vil reagere annerledes enn å stramme til de allerede stramme økonomiske sanksjonene. Om USA vil handle på egen hånd eller forsøke å bygge en flernasjonal allianse, med eller uten Kina og Russlands indirekte støtte, for å avskaffe ettpartistaten nord for den demilitariserte sonen.
Verken USA eller Kina er forberedt på en kollaps i nord.
I dag har USA 40 000 soldater langs grensen mot Nord Korea. Verken Beijing eller Washington ønsker at disse soldatene skal stå ansikt til ansikt med soldater ifra Folkets Frigjøringshær der Kina slutter og Koreahalvøya begynner.
I økende grad ser Beijing på Nord Korea som en uforutsigbar aktør hvis uønskede handlinger distraherer Kinas stødige fremmarsj til å bli Asias suverent sterkeste militærmakt.
Pyongyang er ikke et kort Beijing kan spille, men en liten og uoppdragen stebror de er nødt til å håndtere og som krever irriterende mye oppmerksomhet. Alene det at Kim Jong Un prøver en kjernefysiske sprengladning midt i den kinesiske nyttårsfeiringen beviser dette. Irriterte embetsmenn i kinesisk UD og militære må nå avbryte høytid og familiesamvær.
– Beijing styrer ikke oss
«A motherfucking atom bomb» som den nevnte låten fortsetter, høres like stygt ut uttalt på kinesisk av en kinesisk samfunnstopp som må reise til kontoret midt i ferien, som av CIA-agenter i en amerikansk film.
I seg selv er nok fryden over å kunne irritere Beijing grunn nok til å fyre av en atombombe, men i handlingen ligger en beskjed til aktørene i Asia og stillehavsregionen: «Beijing styrer ikke oss»
Vil USA forhandle skal det skje én til én, og avskaffelse av atomvåpen står ikke på dagsorden.
