Russlands krig mot Ukraina har snart vart i fire uker. Den russisk-ortodokse kirkes leder, patriark Kirill, har ennå ikke fordømt Russlands invasjon. Kan vi snakke om Putins kirke? Eller en KGB-kirke?
«Moskva-patriarkatet er i virkeligheten et politbyrå». Presten Pavlo jeg møter utenfor Kyiv øser ut sin frustrasjon. I mange år lå kirken hans under Moskva-patriarkatet. Stadig fikk han fra høyere hold løpesedler han skulle dele ut til menigheten.
«Det var prorussisk agitasjon, som å stemme på Janukovitsj, og det var løpesedler mot det ukrainske språket. Det var ingenting som var knyttet til Jesus, det var reinspikka politisk materiale!»
Pavlo ga aldri løpesedlene videre til menigheten. Det gjorde heller ikke presten i nabobygda, Oleksandr : «Jeg leste litt, og det var den ene løgnen etter den andre. Hva som stod på alle løpesedlene, er det bare ovnen min som vet.»
Det var den 15. desember 2018 at en ny ortodoks kirke ble stiftet i Ukraina. Både Pavlo og Oleksandr bestemte seg raskt for å melde overgang til den nye kirken.
Den lå under Konstantinopel-patriarkatet, slik tradisjonen hadde vært fram til den russiske anneksjonen i 1686.
Den nye ukrainske kirken utløste et ramaskrik i Moskva. Både Putin og den russisk-ortodokse patriarken ble rasende. Lederen av den nye kirken, metropolitt Epifanij forklarer meg hvorfor:
«Dette betød spikeren i kista for ønskene deres om å gjenopprette Det russiske imperiet og den russiske patriarkens ønske om å få den ledende rollen innenfor den ortodokse kirken.»
Dagens krig i Ukraina kan ses på som et siste, fortvilet forsøk på å trekke ut igjen denne spikeren. Et forsøk der Putin og Kirill står samlet. Både presidenten og patriarken har bakgrunn fra KGB.
I 1937 ble 85 300 russisk-ortodokse geistlige henrettet, året etter 21 500. Sovjetunionen tok nærmest livet av kirken. De kirkelederne som var igjen, fikk KGB etter hvert kontroll over, slik den russiske staten hadde hatt over kirken i århundrene før.
Alliansen mellom kirke og stat er ikke ny. På 1700-tallet hadde alliansen tvunget forfedrene til de russisktalende ortodokse jeg møtte i Ukraina, Latvia og Estland på flukt.
På 1800-tallet hadde alliansen fått deportert fra Russland de mer protestantiske dukhoborene og molokanerne jeg møtte i Georgia og Armenia. Og i 1945 hadde kirkene til flere millioner gresk-katolske kristne i Vest-Ukraina blitt stengt, for så med sovjetstatens velsignelse bli overført til de ortodokse i Moskva-patriarkatet.
Etter 1991 har det i Russland foregått en formidabel oppussing av gamle kirker og klostre. Og nye har blitt bygd. Det har blitt mote å være ortodoks. Mens Putin har blitt skrytt opp i himmelen av ortodokse ledere, har kritikk av ham og Kirill blitt slått kraftig ned på.
I september 2021 oppfordret en russisk-ortodoks prest offentlig patriarken til å deklarere inntektene sine. Dagen etter ble han fjernet fra stillingen.
Samme dag som den fengslede opposisjonspolitikeren Aleksej Navalnyj fikk Europaparlamentets Sakharovpris for 2021, skrev en prest på Facebook: «Før har jeg kritisert ham, men i dag er jeg klar til å ta ham i hånda.»
Etter noen dager ble han fjernet fra stillingen.
Under søndagsgudstjenesten 6. mars i år holdt en prest en preken rettet mot krigen i Ukraina.
Fire dager senere fikk han en bot på 35 000 rubler.
Den samme søndagen holdt også patriark Kirill en preken. Istedenfor å fordømme krigen trakk han fram homoparader, og lot det skinne igjennom at aksepten for framrykkingen av slike pridearrangement kunne rettferdiggjøre det som nå skjedde i Ukraina. At det nærmest var en hellig krig for å holde vestlige verdier unna.
Prekenen trakk i båndene til konseptet om «russkij mir», at folket som utgjorde det gamle Kievriket er ett folk med en felles historie og ortodoks tro.
Mange vil hevde at konseptet i virkeligheten avspeiler russisk nasjonalisme og politiske ambisjoner, der russisk språk, tro og historiefortolkning skal dominere i det som i dag utgjør Russland, Ukraina og Hviterussland. Eventuelt over hele området som engang utgjorde Det russiske imperiet eller Sovjetunionen.
I arbeidet med den seneste boka mi om makt og tro øst i Europa møtte jeg flere ortodokse innenfor Moskva-patriarkatet som ikke hadde noe til overs for dette konseptet og som følte uro for utviklingen innad i kirken.
Ei nonne på Solovetskijklosteret i Kvitsjøen syntes det var ille at kirken var i ferd med å komme i et slaveforhold til staten. Hun forsøkte å holde seg borte fra offisielle kirkestrukturer.
Den gamle presten jeg møtte i Pskov, sov dårlig på nettene og hadde ingen tillit til dagens unge prester. Han omtalte dem som sovjetiske og ungkommunistiske.
Men slike kritiske stemmer forsvinner fort i den store gruppen av ortodokse i Russland, som stilt overfor de hjernevaskende TV-kanalene tilsynelatende er like godtroende som de er Gud-troende.
Men noe skjer. I Ukraina gikk Moskva-patriarkatets mann, den til nå alltid Kirill-lojale metropolitt Onufrij alt på krigens første dag offentlig ut og fordømte krigen.
Om Kirill taper tilliten og på sikt makten over Onufrijs mer enn 12 000 menigheter, har nok heller ikke Putins krig gått etter planen.
Et nært forhold mellom staten og kirken er i seg selv ikke noe negativt. Det er når staten blir repressiv at kirken får et forklaringsproblem. Ja, i enda større grad når staten går til krig og det til dels er basert på et konsept fremmet av kirken.
Richard Bærug er medieviter og forfatter. Han har bl.a. skrevet boka «Putins presse» og «Makten & Troen – en reise til de vakreste kirkene og klostrene øst i Europa». Bærug bor i Rīga og i fjellregionen Svaneti i Georgia.
