Samtidig med brannen i Moria-leiren ble det besluttet her hjemme at regjeringen henter 50 personer fra leiren. Dagen etter ble nyhetsfeeden min på Facebook fylt av folk som la #50erikkenok på profilbildene sine.
Det føltes som om det var en bevegelse på gang. Over 100 kommuner ba regjeringen om å evakuere barn og barnefamilier fra Moria, for de hadde plass.
Jeg liker at folk og politikere engasjerer seg. Det gir meg håp. Samtidig kjenner jeg på noe mer. Vi bør bli flinkere til å ta kontakt. Ikke på Facebook, eller andre sosiale medier, men fysisk.
Folk tok kontakt
Jeg kom til Norge som elleveåring. Ikke som flyktning, men som sønn til en ecuadoriansk mann som hadde giftet seg med ei norsk kvinne. Å bli møtt av lokale var utrolig viktig for at jeg ble glad i dette fine landet som jeg nå kaller mitt.
Jeg husker jeg sa ja til å komme på bursdager jeg ikke ante jeg ble invitert til. Jeg sa ja til å overnatte hos fetteren min uten å forstå det. Jeg sa ja når jeg ble spurt om å bli med på fredagsklubben, uten å vite hva jeg sa ja til. Jeg sa ja til å bli med på fotballtrening uten å ane de skyhøye forventningene de andre hadde til meg. Jeg kom jo fra Sør-Amerika, da burde jeg vel spille som Maradona, minst.
I alle disse tilfellene var det noen som tok kontakt med meg; klassekamerater, familie og naboer. Flere av dem visste at jeg forstod veldig lite norsk, men likevel inviterte de meg med.
Sosiale medier tar over
Nå for tiden føles det som om vi lever og ånder for sosiale medier. De er blitt en del av vår virkelighet. Jeg må ærlig si at jeg bruker mer tid på å bla gjennom nyhetsfeeden min enn jeg vil innrømme.
Av og til deler jeg en sak som jeg synes er viktig. Jeg kan til og med klikke på linken til et opprop og signere det. Da synes jeg at jeg har gjort mitt. Den holdningen skremmer meg.
Jeg tror at jeg er blitt mer passiv til resten av min virkelighet. Det er så mye lettere å være aktivist på sosiale medier. Å engasjere seg fysisk tar så mye mer tid og krefter.
Vi bør bli flinkere til å ta fysisk kontakt. La oss legge fra oss mobilen og se etter muligheter. For de er der, vi må bare bry oss nok til å finne de.
La oss invitere flyktningene på bursdager, på tur eller på besøk. Om ikke vi finner tid mellom alle aktivitetene vi skal rekke, så la oss invitere dem med på de aktivitetene. La oss finne mulighetene.
Jeg husker for noen år tilbake at jeg hadde en liten periode der jeg bevisst la bort mobilen min og så ut som en annen idiot uten noe å holde på med. Det gjorde jeg for å være til stede. Da kom jeg i samtale med ei dame fra Eritrea. Det viste seg at vi tok samme buss til jobbene våre.
Etter hvert fant jeg ut at vi ikke bodde så langt fra hverandre så jeg inviterte henne til en kaffekopp hos oss. Min kone og meg hadde det travelt, men vi fant tid til et lite kaffebesøk. Det ble til at vi besøkte hverandre av og til. Hun har fortalt oss siden at disse besøkene er noe hun virkelig satt pris på.
Vil berike oss
Når vi først er sammen med flyktninger vil det som oftest oppstå misforståelser, frustrasjoner og bomturer. Det er bare å forvente, for vi kommer fra forskjellige kulturer.
Men vi vil bli rikere. Vi vil bli kjent med folk som har levd et annerledes liv, som ser på verden annerledes, som har et håp om et bedre liv. Dette vil gjøre noe med oss. Vi vil bli bedre medmennesker.
Sangen Bestevenn av Odd Nordstoga er fin. Den får fram en lengsel av å ha noen nær, av å ikke være alene. Sangen gir håp. Håp om et lys der ute, håp om at noen inviterer oss og sier «kom no inn!» Denne lengselen og dette håpet har også flyktningene.
