NRK Meny
Replikk

Forsvarsministeren svarer ikke på det viktigste om Libya-operasjonen

Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen svarer ikke på det viktigste når det gjelder den norske bombingen i Libya, skriver utenrikskommentator Gro Holm i sitt svar til forsvarsministeren.

Jens Stoltenber på Souda Air Base, Kreta

Statsminister Jens Stoltenberg og nestkommanderende ved Forsvarets operative hovedkvarter Morten Haga Lunde avbildet under besøket på Souda Air Base på Kreta, hvor de som deltok i Libya-oppdraget var stasjonert.

Foto: Meek, Tore / NTB scanpix

Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen skriver i en kommentar til min artikkel «Libya-regjeringen sviktet» at det er feil. Deretter fortsetter hun med å vise til de faktiske prosedyrene for utforming av strategi og målutvelgelse.

Det kommer jeg tilbake til.

Men mitt hovedpoeng under mellomtittelen «politikerne sviktet» var spriket mellom regjeringens verbale forsikringer om at vi ikke drev med regimeendring og valg av bombemål.

Hva offentligheten ikke vet

Opplysningen i Brennpunkt om at norske fly bombet en av residensene til Gaddafi i Tripoli i april 2011, er ikke tilbakevist.

Hva var det i den residensen som truet sivilbefolkningen?

En av kildene som oberstløytnant Dag Henriksen intervjuet til artikkelen «Suksess uten innflytelse?» i Internasjonal politikk, sier at «dere brukte BLU-109 (2000 punds bomber) og slo til i sentrum av Tripoli. Dere fikk de andre til å føle seg komfortable med å slippe bomber og foreta den type målutvelgelse som dere var villige til å slå til mot».

Andre land hadde altså flere reservasjoner enn den norske regjeringen. Var det bare fordi våre fly var så suverene, rent teknologisk?

Ettersom den norske regjeringen har valgt en langt mer restriktiv linje enn den danske når det gjelder å fortelle offentligheten hva våre fly faktisk bombet, har vi journalister begrenset informasjon om de faktiske målene.

Det er en hemsko når en skal diskutere med regjeringsmedlemmer og andre som har den informasjonen.

Men vi vet at en rekke mål som i hvert fall hadde en klar sivil funksjon inne i Tripoli ble bombet, og vi vet også at en del sivile ble drept som følge av angrep fra opposisjonens side.

Jeg har ikke møtt noen i Forsvaret som har hørt om at FN-resolusjon 1973 om beskyttelse av sivile ble brukt til å ødelegge militære materiell på opposisjonens side.

Andre land hadde altså flere reservasjoner enn den norske regjeringen. Var det bare fordi våre fly var så suverene, rent teknologisk?

Gro Holm, utenrikskommentator i NRK

Som nevnt i min kommentar, anerkjente den internasjonale Kontaktgruppen for Libya»15. juli Det nasjonale overgangsrådet som Libyas legitime myndighet. I den såkalte «formannserklæringen» fra møtet het det også at Gaddafi-regimet ikke lenger har noen legitim makt.

Mener forsvarsministeren at dette ikke hadde noen innvirkning på måten den militære aksjonen ble drevet på videre?

Noen dilemmaer må det ha vært

Det må i det minste ha vært noen dilemmaer å ta stilling til på politisk nivå. Skulle den videre målutvelgelsen ta utgangspunkt i FN mandatet (beskyttelse av sivile) eller den politiske erklæringen fra Istanbul-møtet (regimeendring)?

Hvor viktig var her hensynet til at vi var en del av en alliert operasjon, der andre land var mer åpne på at målet var å fjerne Gaddafi?

Slike diskusjoner er ikke enkle å ta i åpent lende i kampens hete, det er forståelig. Men jeg har vanskelig for å forstå at det ikke er mulig å ta diskusjonen nå.

Hvis det ikke var noen sammenheng mellom vedtaket om at Gaddafi-regimet var illegitimt og måten den militære operasjonen utviklet seg på, ja så har jo de som ledet operasjonen også et forklaringsproblem når en så hva som faktisk ble truffet av NATOs bomber.

Legitime og illegitime mål

Så til det Strøm-Erichsen skriver om feil i min opprinnelige kommentar. Jeg skriver altså ikke at «det var opp til hver enkelt flyger å bombe på eget forgodtbefinnende».

Jeg sier tvert imot at «de måtte selvsagt holde seg til listen av legitime mål».

Jeg antyder ikke at de feilbombet, og jeg siterer gruppelederen på at de er stolte av særdeles godt utført jobb.

Jeg kritiserer heller ikke regjeringen for å ha tatt de vanskeligste oppdragene. Anerkjennelsen for håndverksmessig godt utførte oppdrag er sikkert velfortjent.

Hvis det ikke var noen sammenheng mellom vedtaket om at Gaddafi-regimet var illegitimt og måten den militære operasjonen utviklet seg på, ja så har jo de som ledet operasjonen også et forklaringsproblem når en så hva som faktisk ble truffet av NATOs bomber.

Gro Holm, utenrikskommentator

Men det er sammenhengen mellom opprinnelig mål om forsvar av sivile og de strategiske og taktiske valgene som ble gjort underveis jeg stiller spørsmål ved.

Så kunne jeg sikkert ha presisert at andelen bomber sluppet på tokt hvor pilotene tok den endelige avgjørelsen om mål, ikke er den samme som andelen tokt. Andelen bomber er lavere.

Når det gjelder deltakelse i selve utvelgelsen av mål, skriver Strøm-Erichsen at vi hadde folk ved et av NATOs hovedkvarter som kunne sørge for at de norske flyene ble brukt i tråd med regjeringens forutsetninger.

Men for å sitere oberstløytnant og forsker Dag Henriksen, så var vi ikke med i prosessen der selve «nominasjonen» av mål foregikk.

En ting er å ha formell rett til å si «nei» i ettertid, en annen sak er det å være med i de grunnleggende diskusjonene om sammenhengen mellom mandat og type mål.

En ting er å ha formell rett til å si «nei» i ettertid, en annen sak er det å være med i de grunnleggende diskusjonene om sammenhengen mellom mandat og type mål.

Gro Holm, utenrikskommentator

Med de meningsforskjellene som fantes innad i NATO om hele operasjonen, og som i det minste må ha ligget som et bakteppe underveis, ser jeg for meg at diskusjonene rundt nominasjonen av mål må ha vært viktige. Men jeg kan ta feil, og kanskje har de pågått flere steder samtidig.