NRK Meny
Kommentar

C her! 5 avtaleutfordringer

Den helt nye samarbeidsformen Erna Solberg har funnet opp byr også på helt nye problemer. Her er fem av utfordringene avtalepartnerne må finne ut av når de igjen samles i Nydalen.

fire
Foto: Poppe, Cornelius / NTB scanpix

Samarbeidsavtalen mellom Høyre, Frp, KrF og Venstre har en ventil. Den skulle sikre husfreden, kommunikasjonen og koordinasjonen.

Øverst på den fjerde siden står det i punkt 5.C at «statsministeren inviterer jevnlig til møte med samarbeidspartienes parlamentariske ledere, partiledere og eventuelle andre nøkkelpersoner for å drøfte viktige saker og oppfølging av avtalen.»

Disse møtene kalles bare «5.C-møter» i den interne sjargongen. Neste uke utvides kretsen og de fire partiene rykker tilbake til start for å finne tilbake gløden. Derfor drar de til sonderingshotellet i Nydalen for å finne igjen det politiske prosjektet og bedre arbeidsflyten. Begge deler er mildt sagt nødvendig.

Avtaleparlamentarismen

Avtaleparlamentarismen er helt ny i Norge og er langt på veg Erna Solbergs personlige verk. Drømmen om firepartiregjering brast. Nå skulle regjeringen få flertalls-fordelen likevel, kombinert med en konstruktiv opposisjon som skulle sikres både frihet og gjennomslag.

Her er fem store utfordringer vi har sett for avtaleparlamentarismen så langt:

1: Blå, gule og grønne setninger. Velg selv hva du vil lese.

Selvsagt har de fire partiene forhandlet inn ulike hjertesaker i avtalen. Selvsagt vil de gjerne fremheve sine egne seiere mest.

Men når Frp konsekvent minner om at asylavtalen skal sikre at flere kriminelle skal sendes ut, og KrF konsekvent påpeker at det er en human engangsløsning for asylbarn, så undergraves seirene.

De skal finne igjen det politiske prosjektet og bedre arbeidsflyten. Begge deler er mildt sagt nødvendig.

Lars Nehru Sand, politisk kommentator i NRK

Det kan virke som om KrFerne/Frperne konsekvent ikke kjenner seg igjen i hvordan avtalen leses av Frperne/KrFerne.

Det ville vært enklere for lagfølelsen om man også tok innover seg de setningene av avtalen man selv ikke ivret for i begynnelsen.

2: Makten er i spill, det skaper gnisninger

Det er irritasjon blant deler av regjeringspartienes folk om at sentrumspartiene får langt større politisk gjennomslag enn oppslutningen og det faktum at de ikke er i regjering skulle tilsi.

Samtidig er flere av Venstre og KrFs politikere kritiske til at regjeringen tar seg til rette og foreslår politikk de ikke kan stille seg bak. Som tiggeforbud og søndagsåpne butikker.

På samme måte som at Stortingets rolle er å vedta politikk, er det regjeringens rolle å fremme forslag, som så må få flertall. Det kan også denne regjeringen gjøre, til tross for avtaleparlamentarismen.

Det vil alltid være forskjell på å være innenfor og utenfor regjering. Stor forskjell. Til tross for avtale. Fordi en regjering sitter med et helt embetsverk og mye mer utredningskapasitet og en helt annen kunnskap og oversikt. For en stakkars stortingsgruppe å møte en statsråd til forhandling, er ikke to likeverdige parter.
Når avtaleteksten flere steder er vag, vil de på innsiden nesten alltid være bedre stilt til å i praksis tolke hvordan teksten skal omsettes til praktisk politikk. Da kan partiene på utsiden lett føle at avtalen ikke er tilstrekkelig fulgt opp.

Det kan virke som om KrFerne/Frperne konsekvent ikke kjenner seg igjen i hvordan avtalen leses av Frperne/KrFerne.

Lars Nehru Sand, politisk kommentator i NRK

Avtaleparlamentarismen må i større grad ta inn over seg fordeler og ulemper med å være på innsiden og utsiden av regjeringsmakt. De ulike partene vil forholde seg ulikt, avhengig av denne posisjonen. Selv om de er på lag, vil de ikke alltid kunne opptre likt. Og når de manøvrerer ulikt, vil det være ødeleggende på sikt, om slik manøvrering tolkes som at man utfordrer avtalen.

3: Hva står man sammen om? Alt og ingenting.

Det er lett å vise til avtalen. Erna Solberg leste høyt fra den for å sette Sandberg på plass. Den kan gripes til i alle anledninger, ref. punkt 1.

Men hva er man egentlig enige om? Alt og ingenting. Avtalen kan ofte refereres til som en «regjeringserklæring light». Samtidig fjerner den som sagt ikke regjeringens spillerom.

(Kommentaren fortsetter under bildet)

Regjeringen legger frem klimaforslag

Da regjeringen la frem klimaforslag var det kanskje avtalepartnernes beste dag på jobben, skriver politisk kommentator i NRK, Lars Nehru Sand.

Foto: Pedersen, Terje / NTB scanpix

Derfor foreslår regjeringen å endre helligdagsloven, men da blir KrF likevel irritert. Derfor legger regjeringen frem et forslag om iskant-definisjon, som får Venstre og KrF til å vende tommelen ned. Også i spørsmålet om bevæpning av politiet kommer avtalen til kort. Det er attpåtil en egen asylavtale, men den har åpenbart mangler.

Så hvor mye binder avtalen? Det spør mange seg om, når de stadig ser eksempler på at regjeringen eller sentrumspartiene gjør andre ting. Selv om avtalen i seg selv ikke er et hinder for dette, virker dette kontraproduktivt over tid fordi de fire partiene føler de ikke er på lag.

4: Forhandler om avtale, ikke vedtak

Avtalen gir Venstre og KrF en sjelden mulighet til å forhandle politikk med regjeringspartiene før saken kommer til stortinget.

Derfor har Venstre kunnet påvirke regjeringens politireform (KrF forlot forhandlingene tidlig) og begge partiene var med på klimamål-avtale. Det siste er kanskje samarbeidsprosjektets beste dag på jobben.

Sakene er ulike på det punkt at klimapolitikken vil sentrumspartiene lett kunne tjene på forhandlinger; de vil uansett flytte politikken nærmere sentrum. I politireformen er det ikke like lett å måle hvorvidt man får flyttet regjeringens politikk mer enn man ville kunne gjort i Stortinget, for regjeringen er det uansett en fordel at hovedlinjene i reformen har flertall. Om støttepartiene er dømt til å vinne på avtaleparlamentarismen i denne saken, er altså ikke gitt.

Dette viser det parlamentarisk svært uvanlige, nye - noen vil si smått problematiske - med avtaleparlamentarismen.

Lars Nehru Sand, politisk kommentator i NRK

Et viktig poeng i begge saker er at Venstre og KrF ikke forhandler om selve meldingen/proposisjonen som regjeringen legger frem for Stortinget. De forhandler om en avtale som danner grunnlag for regjeringens formelle dokumenter. Så kommer saken fra regjeringen til stortinget og samarbeidspartiene behandler det i stortingskomiteene.

Dette viser det parlamentarisk svært uvanlige, nye, noen vil si; smått problematiske med avtaleparlamentarismen.

Som eksempel bør også trekkes frem da Senterpartiet og regjeringspartiene var enige om avtale om tiggeforbud. (Mye kan sies om Senterpartiets manøvrering i saken.) Da mente Sp som avtalepartner at regjeringen hadde tolket avtalen for langt, og sendte medvirknings-konsekvenser på høring som gikk lenger enn avtalen. Konsekvensen ble at Sp trakk seg og saken lagt død. Ingen god bruk av avtaleparlamentarismen.

5: Komplisert i enkeltsaker, mulig i budsjett

Blant enkelte i samarbeidspartiene sprer det seg en oppfatning av at avtaleparlamentarismen fungerer bedre til budsjettavtaler to ganger i året, enn til enkeltsaksbehandling som de nevnt over.

Det er enklere å gi og ta i et helhetlig budsjett, enn i en enkeltsak. i budsjettforhandlinger kan den ene parten få skattekutt, den andre kollektivsatsning. To ulike saksfelt og departement. I en drakamp om 9 eller 12 politidistrikt, blir debatten mer tilspisset om akkurat dét. I beste fall et punkt i avtalen, mens budsjettet er helhetlig og enklere å definere gjennomslag og finne noe hver enkelt part kan selge.

Ikke nødvendigvis som sitt (eget), men «vår del av vårt felles».

Frem med godteposen!

godteri

Da de fire partiene sonderte muligheten for en flertallsregjering tok den kommende statsministeren Erna Solberg med seg en bærepose med godteri for at deltagerne skulle holde humøret oppe.

Foto: Junge, Heiko / NTB scanpix

Summen av disse fem utfordringene krever omlegging i hvordan samarbeidspartiene tenker om hverandre, hvordan de jobber og hvordan de ser på avtalen sin. I tillegg gjør utfordringene sitt til at partiene nok tenker nøye over om avtaleparlamentarismen fra 2017 virkelig er bedre enn tradisjonell mindretallsparlamentarisme, eller flertallsregjering. Det Solbergske eksperiment følges selvsagt også nøye av Jonas Gahr Støre som vil ta makten i 2017.

Tirsdag tar statsminister Erna Solberg med seg de fire partiene tilbake til Nydalen. Hvor mye godteri som trengs, vites ikke, men Solberg trenger å sukre avtale-pillen.