Mye har endret seg det siste året, men noe er ved det samme: Verdens mektigste enkeltperson er han eller hun som bor i Det hvite hus. På tross av Kinas vekst, på tross av Russlands stadig utvidede maktsfære, er det fortsatt USA med sin dynamiske økonomi og gigantiske militærmakt som har det avgjørende ord i verdenspolitikken. I større eller mindre grad peker de ut retningen for oss andre.
Det er derfor valget som USA skal gjennom i år er så viktig, og på grunn av den amerikanske valgordningen skjer det som pleier å skje hvert fjerde år, nemlig at lyskasterne skrus på mot delstater og områder som ikke er så vant til verdens søkelys. For det er faktisk velgerne i vippestater som for eksempel Pennsylvania eller Wisconsin som har det avgjørende ordet om hvem som skal bli president.
Før vi kommer så langt, er det mange spørsmål som skal besvares.
Det første er hvordan riksrettssaken mot Trump kommer til å slå ut. De første signalene tyder på at den ikke betyr så mye. Den kan til og med ha styrket Trump. Men det kan også komme til nye ting som kan endre dette bildet utover vinteren. Så tenker jeg det er viktig å ha med seg at det tross alt er en ganske dramatisk situasjon for et demokrati når stabilt flertall faktisk ønsker at deres egen president skal fjernes fra makten via riksrett, som tidsskriftet Atlantic skriver om her. Uansett hvem som vinner valget til slutt, vil USA være et splittet land.
Demokratene har ventet på dette øyeblikket siden de tapte valget mot Trump. Det virker likevel ikke som de har klart å få fram et særlig sterkt felt med kandidater. Blir det den 77-år gamle Joe Biden som peiler seg inn mot sentrum eller en av de mer radikale politikerne som Elisabeth Warren eller Bernie Sanders? Det er ikke mange unge kandidater å samle seg om for dem som ønsker seg friskt blod, med unntak av Pete Buttigieg.
Vil du ha ukesbrev fra Urix? Meld deg på her.
Den første pekepinnen på hvor dette bærer får vi allerede i februar da de første delstatene velger sin demokratiske kandidat, så går det slag i slag fram til sommeren før partiet kroner sin vinner på landsmøtet i midten av juli. I mellomtiden vil Trump og Det republikanske partiet ha fritt spillerom til å utmeisle sin strategi. Dette kommer til å bli en tøff valgkamp, og både det amerikanske fellesskapet og institusjonene står foran et krevende år.
Presidentvalget avholdes 3. november. Før det kan den amerikanske presidenten måtte hanskes med flere internasjonale kriser. De diplomatiske framstøtene og toppmøtene med Nord-Korea står stille og det ulmer på den koreanske halvøya. Det spekuleres i om Nord-Korea vil prøveskyte på ny en langdistanserakett. Det fiendtlige forholdet til Iran fortsetter, denne uken tydeliggjort med de amerikanske flyangrepene på en iranskstøttet milits som drepte minst 25 mennesker og den påfølgende uroen rundt den amerikanske ambassaden i Bagdad.
Men det er langt fra bare amerikanerne som må ta vanskelig valg det kommende året. Det må alle vi andre også. Her er noen andre saker jeg tror blir viktige i 2020:
- Mange var skuffet etter klimatoppmøte i Madrid i høst. Nå har landene ett år på å vise om de vil overholde Parisavtalen og forpliktet seg til klimatiltak som monner? Nytt klimatoppmøte skal avholdes i Glasgow i november.
- Etiopia skal avholde valg denne våren. Fredsprisvinner Abiy Ahmed ønsker å samle landet på tvers av folkegrupper. Valget vil vise om han kan lykkes. Det er fryktet at valget også kan utløse vold og i verste fall borgerkrig.
- Uroen i Hongkong fortsatte i jula og ser ikke ut til å gi seg. Hva Kina gjør videre sier mye om hva slags land det ønsker å være. Og følg også med på hvordan det påvirker valget som skal avholdes i Taiwan allerede i januar.
- Vil veksten i verdensøkonomien avta? Det kan skje, blant annet på grunn av handelskrigen mellom USA og Kina. Det vil gjøre at mange av verdens sterkeste økonomier må stramme livremmen med de politiske konsekvensene det får. Følg særlig med på Tyskland hvor Angela Merkel er inne i sine siste år som forbundskansler.
- Maktspillet og konflikt det østlige Middelhavet kan nå et faretruende høyt nivå. Tyrkia har gått tydeligere inn i borgerkrigen på myndighetenes side i Tripoli. Det kan øke konflikten med andre land i området, i første rekke Egypt som støtter den andre siden, men også den gamle erkefienden Hellas. Israel vil antakelig også spille en rolle her for i bunn ligger uløste konflikter om rettigheter til å bore etter gass.
- Syria-krigen er ikke over. Opprørsprovinsen Idlib blir bombet på nytt av russiske fly og bare de siste ukene er over 200 000 mennesker drevet på flukt. Ingenting er heller løst i de kurdiske områdene etter den tyrkiske invasjonen. Og ikke glem at kurderne fortsatt holder tusenvis av IS-fanger.
- Brexit skal settes ut i praksis. Britene skal ut av EU 31. januar og skal nå forhandle om sitt nye forhold til kontinentet. Det kommer til å prege norsk økonomi også. Viktigere i den større sammenhengen er om de klarer å samarbeide. I en tid der makt har blitt viktigere valuta i verdenspolitikken, trenger både briter og EU-landene hverandre.
Den listen kunne godt vært lenger. Det er mye som er her og peker mot en mørkere framtid, men jeg ser også 2020 som en mulighetenes år for journalistikken der vi skal klare å fortelle om det som faktisk fungerer og alt som gjøres rundt om i verden av små og store initiativ for å gjøre verden et bedre sted å være.
Så må vi jo huske at verden er et uforutsigbart sted. De største hendelsene dukker sjelden opp i slike oversikter. Ikke mange hadde forutsett at en av de mange islamistiske opprørsgruppene i Syria skulle vokse seg til å bli en av de verste terrororganisasjonene verden har sett (IS) i 2014. Og siden det har handlet mye om Trump i den artikkelen: Han var jo ikke akkurat favoritt til å vinne presidentvalget forrige gang amerikanerne valgte en leder.
