Min onkel har Downs syndrom. Da jeg var liten, lekte vi «Boksen går» og sykla sammen selv om han var 25 år eldre enn meg. Onkel Tom støvsugde hver fredag, skrev historier om ulver og gikk først i 17.mai toget fordi han er veldig glad i korpsmusikk. Han bodde i nabohuset sammen med mormor og morfar som hadde lært ham alt han kunne.
Onkel Tom er i dag 65 år, mye eldre enn hva som er vanlig for Downs, sies det. Hans slitne kropp, som er lam i venstre side etter et lite slag for to år siden, er nå i de beste hender på sykehjemmet i bygda. Hans barnlige hjerte har de siste 8 år banket ved hjelp av pacemaker. Han snakker ikke så mye lenger, men han ler når han ser meg og sender slengkyss når jeg går.
Onkel Tom har hatt et godt liv, og har en god alderdom fordi han bor i et land hvor vi har bestemt oss for at han har like mye rett på pleie og omsorg som alle andre.
Trengte hjelp til alt
I fjor sommer møtte jeg Aisha. Hun var 9 år, hadde to mindre søsken som lekte sisten og en far som hørte på radio. Selv gjorde hun ingen av delene, fordi hun var døv og kunne ikke gå. Aisha var psykisk utviklingshemmet, men lo når jeg kilte henne.
Hun trengte hjelp til alt i livet. Til å gå på do for eksempel. Småsøsknene kunne ikke hjelpe henne med det og faren hadde problemer med å bære henne, fordi skuddsåret i armen hadde gjort ham delvis lam. Dessuten var han altoppslukende opptatt av radiosendingen fra hjemlandet og svarte med et skuldertrekk på det meste. Moren kunne ikke lenger hjelpe henne fordi hun lå igjen under ruinene av huset deres i Aleppo. Selv lå Aisha på en madrass i sin egen avføring; underernært, understimulert, gråtende.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Trengte de for mye hjelp?
Aisha er en av over 1 million syrere som har flyktet til nabolandet Libanon. Libanon er på størrelse med Telemark og er i ferd med å revne i kantene av alle som trenger beskyttelse. Norge er 30 ganger større en Libanon og vi har 10 ganger mer å rutte med. Likevel ville nok ikke Aisha og hennes familie fått plass og pleie hos oss hvis de hadde spurt.
Nei, hun ville sannsynligvis vært blant de 123 syriske FN-flyktningene som Norge sa nei takk til å hjelpe i sommer fordi de var for syke, trengte oss for mye, hadde det for vondt. 123 er færre mennesker enn det er på trikken jeg tar hjem i rushtida. De kunne alle fått fornya livsverdi, økt verdighet og god medisinsk oppfølging i Norge. Men de ble veiet og funnet for tunge.
Jeg er glad Onkel Tom var så heldig å bli født på vår irrgrønne gren så han slapp å flykte fra krig og bli overlatt til seg selv på en madrass på et gulv. Han har bidratt til glede i vår familie og menneskelighet i vårt samfunn, selv om han aldri har kunnet ha lønnet arbeid.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Jeg skammer meg
Jeg skammer meg fordi Aisha, eller andre som henne, ikke får hjelp til en trygg oppvekst med de hun er glad bare fordi de tilfeldigvis ble født Syria. Hadde du godtatt det om det var ditt barn?
«Der det er hjerterom, er det husrom» står det med korssting på et kjøkkenhåndkle mormor broderte. Regjeringen avslo kontant FNs bønn til Norge om å ta vare på flere syriske flyktninger, til tross for at dette strider imot Stortingets egne vedtatte prinsipper for vår humanitære politikk: Vi skal hjelpe de som trenger det mest først. Vi har ikke kapasitet, sier de.
Nå har derimot Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger og Tromsø gjort disse ordene til skamme ved å vedta at de vil hjelpe flere, de har kapasitet. Der regjeringen har vist kynisme, har landets fem største kommuner vist at de har både hjerte og rom. Nå må regjeringen umiddelbart hastebehandle dette, så vi på 1–2–3 kan sette en strek over sommerens totalt uverdige og inhumane avgjørelse.
Er du som meg rysta over at Norge ikke har plass til 123 av de som trenger oss mest, så hjelp oss å si fra! Det er lov å ombestemme seg, Erna.
Navnet Aisha er et oppdiktet navn for å beskytte barnets identitet.
