Hopp til innhold
Kronikk

Lite folkevennlig kristenparti

Nå er begeret fullt. Jeg renner over av frustrasjon. KrF er ikke lenger et folkeparti. De har blitt seg selv nærmest.

Kjell Magne og John Harald Bondevik

KrF har blitt et parti for den harde kjerne av kirkelige miljøer, skriver partiløse John Harald Bondevik. Her sammen med sin far, tidligere KrF-leder Kjell Magne Bondevik, på Drivkraftkonferansen i fjor.

Foto: Erlend Berge / Vårt Land

Jeg vokste opp i Kristelig Folkeparti. Som 9-åring satt jeg våken utover valgnatta og frydet meg over at KrF ble det tredje største partiet på Stortinget. I dag ville jeg fryktet konsekvensene av det samme.

Da jeg var medlem i Kristelig Folkeparti og trofast KrF-velger, snakket partiet om «større drømmer enn billig bensin». Andre partier snakket mest til sine egne, og for å bedre kjernevelgernes kår.

Det ga mening å stemme på og kjempe for noe utenfor og viktigere enn seg selv.

KrF snakket om sårbare grupper, solidaritet med verdens fattigste, inkludering og mangfold. Det ga mening å stemme på og kjempe for noe utenfor og viktigere enn seg selv.

Et parti for sine egne

Jeg vet ikke akkurat når det snudde. For meg ble det symbolsk da KrF brukte et av sine få gjennomslag i regjeringsforhandlingene i 2015 til å kjempe inn igjen K-en i RLE-fagnavnet.

RLE hadde endelig blitt et fag for alle, for dialog og mangfold. Et fag alle så hensikten med, og lærerne var komfortable med å undervise i.

Men KrF skulle markere seg. For å tilfredsstille et konservativt fylkeslag skulle K-en for kristendom inn i fagnavnet igjen. Selvhevdelse kaller jeg det.

Og siden har det gått den veien. Retningsvalget i 2018 gjorde det klarere enn noensinne i min levetid: KrF kjemper for de særkristne og de konservative ideene, og har blitt et parti for den harde kjerne av kirkelige miljøer.

Gjorde miljøbevegelsen til fiende

Da Kjell Ingolf Ropstad talte til landsstyret deres i fjor, var temaet menneskeverd. Jeg øynet håpet om å få varme følelser for KrF igjen.

Men hva valgte han? Han konstruerte en konflikt mellom miljøbevegelsen sin kamp for miljøet og KrFs kamp for menneskeverdet! Er det mulig?

KrF kjemper for de særkristne og de konservative ideene, og har blitt et parti for den harde kjerne av kirkelige miljøer.

KrF og MDG som begge har brukt vendinger av typen «de som ikke selv har en stemme» når de har snakket om enten hjelpetrengende i samfunnet eller de menneskene som ennå ikke er født.

Hvorfor skulle du gå til kamp mot dem som burde være deres nærmeste allierte, Ropstad?

Sviktet de som trengte dere

Det ligger i navnet. Kristelig Folkeparti – et parti for folk, altså mennesker. Alle mennesker.

Men partiet svikter der de skulle vært best. På menneskeverdet. Jeg tror mange i KrF – også i ledelsen – virkelig har ønsket å støtte opp om homofile, andre skeive og andre minoriteter.

Men for å holde på de konservative velgerne har kommunikasjonen vært unnvikende og diffus. Og dermed ekskluderende. Det kan jeg ikke være med på – eller sitte og se på.

Så kom brannen i Moria. Det var først og fremst katastrofalt for dem som bodde der. Samtidig er det en katastrofe for hele verden; at vi mislykkes i å ta vare på dem som trenger oss. Det gjør meg vondt.

Men partiet svikter der de skulle vært best. På menneskeverdet.

For meg er det umulig å støtte et parti i en regjering som ikke får gjort mer. Som skryter av at vi skal hente 50. Femti!

Under andre verdenskrig slapp nærmere femti tusen norske flyktninger inn i Sverige. Tenk om de skulle stengt grensene etter femti. Og skrytt av hva de fikk til. Femti! Jeg skammer meg.

Jeg klarer ikke mer

For bare få år siden løftet KrF fram slagordet «Menneskeverd i sentrum». Men dere er ikke i sentrum lenger. KrF har landa på høyresiden og blitt et borgerlig parti.

Jeg forsvarte deg, Ropstad, etter ditt famøse utsagn «Klarer du én, så klarer du to». Jeg trodde det kom spontant og ukontrollert etter slitsomme regjeringsforhandlinger.

Nå skjønner jeg at det passet inn i din strategi for et konservativt kristenparti, til forskjell fra et bredt folkeparti.

Femti! Jeg skammer meg.

Nå er begeret fullt. Jeg renner over av frustrasjon. KrF er ikke lenger et sentrumsparti. KrF er ikke lenger et folkeparti. De har blitt seg selv nærmest.

Jeg klarer ikke to, jeg klarer ikke én gang til – å se på at KrF fokuserer innover i stedet for utover. Jeg trenger noen andre.