På grunn av hatretorikken får minoritetsbarn det verre i skolegården, ifølge Arbeiderpartiet. Og ekstremister og nynazister heier på hatretorikken hennes.
I denne valgkampen er Arbeiderpartiet svært opptatt av språkbruken i den politiske debatten, og som retorikere kunne vi ikke vært mer enig i at det er viktig å diskutere kvaliteten på ytringskulturen i det offentlige ordskiftet.
Men nettopp fordi språklige ytringer påvirker, reagerer vi på hvordan begrepet «hatretorikk» har blitt brukt i denne valgkampen. Er det slik at Listhaug står for en hatretorikk?
Hvem skal vi hate?
Det er ingen tvil om at Listhaug er fokusert på problemene med innvandring, og ikke de mulighetene innvandringen kan gi det norske samfunnet. Hun er konfronterende i stilen, og hennes retorikk har innslag av demagogi.
«Gullstol»-kommentaren var en provoserende måte å få frem at krav må stilles til innvandrere for å få til god integrering. «Imam-sleiking» var en frekk og rampete beskrivelse av det hun mener er KrFs skyhet for konflikter.
Ytringen bidro til å svekke den blå-blå regjeringens muligheter til å fortsette etter valget. Rinkeby-besøket var etter manges mening både kynisk gjennomført og uredelig begrunnet. Men er det hatretorikk? Hvem i så fall er det Listhaug vil at vi skal hate?
Arbeiderpartiet bruker eksemplene ovenfor som bevis for Listhaugs hatretorikk. Et annet bevis er at barn med minoritetsbakgrunn blir behandlet dårligere i Norge nå enn før. Det at Norge har blitt et kaldere samfunn med henne som minister, skal bevise at retorikken hennes er hatsk.
Manglende belegg
I debatten hos Dagbladet mandag 4. september (ca.29 minutter ute i debatten) begrunnet Trond Giske påstanden om at Listhaug tar i bruk hatretorikk ved å peke på fanskaren hennes. Støtten fra nynazisten og Vigrid-leder Tore Tvedt viser, ifølge Giske, at Listhaug har en hatretorikk.
Giske belegger ikke påstanden om at minoritetsbarn har det verre på skolen enn før og at Norge har blitt et kaldere samfunn. Argumentasjonen er utelukkende basert på synsing. Ingen undersøkelser vises det til. Ingen kjensgjerninger får vi tilgang til.
At Listhaug får støtte fra nynazister, gir ikke støtte til en påstand om at hun er rasistisk. Listhaug blir stilt til ansvar for å forklare hvorfor ekstreme grupper støtter henne, og Vigrid-leder Tore Tvedt generaliseres som typisk representant for hennes tilhengere.
Slike påstander er urimelige så lenge sikre undersøkelser viser at en svært stor del av Norges befolkning synes Listhaug gjør en god eller meget god jobb.
Man kan si mye om retorikken til Sylvi Listhaug. Splittende? Ja. Konfliktorientert? Definitivt. Provoserende? Ja, opplagt! Men hatretorikk er det ikke.
Listhaugs ytringer bidrar ikke til hat mellom mennesker.
Det finnes folk i Norge som gjør det. For eksempel Vigrid og Tore Tvedt som mener jøder er mindreverdige, og at innvandrere ikke har rett til å være i Norge.
Taktisk smart
Når Arbeiderpartiet påstår at Listhaug bruker hatretorikk, oppnår de to ting. Det første er det mest opplagte. De plasserer Listhaug ut på den ekstreme høyresiden og tegner et bilde av henne som politisk uanstendig.
På slutten av en tam valgkamp kan dette oppleves som taktisk smart for å mobilisere stemmer blant dem som ennå ikke har bestemt seg.
Det andre Arbeiderpartiet oppnår, er imidlertid langt mer alvorlig. Ved å karakterisere Listhaugs måte å prate på som hatretorikk plasserer de ikke bare Frp-statsråden blant de ekstreme og fremmedfiendtlige, men de inviterer også de ekstreme og fremmedfiendtlige inn i det demokratiske ordskiftet. De gjør ekte hatere og rasister mer stuerene.
Når det finnes ekte hatretorikk der ute, bør vi bruke begrepet når det faktisk er passende. Å fokusere på problemer med innvandring, er ikke det samme som å hate innvandrere.
Hvis ikke Arbeiderpartiet blir bedre på å skille mellom provoserende og mobiliserende politiske spissformuleringer og hatefulle ytringer, bagatelliserer de hva hatretorikk egentlig er – og hva hatretorikk faktisk fører til og har ført til gjennom historien.
Følg NRK Debatt: og
