Forskere og kunnskapsarbeidere over hele verden følger utviklingen i USA med dyp bekymring etter at Donald Trump inntok det ovale kontor.
Like etter valget satte Trump i gang med å kartlegge meningsmotstandere, i det han forsøkte å få utlevert lister over alle som hadde befattet seg med klimaendringer i det amerikanske energidepartementet. Videre, i løpet av sine første dager som president, har Trump rukket å innføre restriksjoner for forskere ansatt i en rekke statlige forvaltningsorganer mot å uttale seg offentlig, det være seg gjennom ytringer til media, på nett eller i sosiale medier.
Ved å kanalisere informasjon gjennom lojale kommunikasjonsstrateger som styrer etatenes nettsider og kontoer på Twitter og Facebook, har Trump effektivt kneblet statlig ansatte forskere over en hel nasjon.
Autoritære tendenser
Alt dette skjer nå i et land som har for vane å fremstille seg selv som selve frihetens og demokratiets gravitasjonssenter i verden. Det er illevarslende, og signaliserer at Trumps Amerika er i bevegelse mot det autoritære.
Ethvert autoritært styre er avhengig av å kontrollere sannhetene i et samfunn. For med definisjonsmakt over hva som er rett og galt, sant eller falskt, sannsynlig eller usannsynlig kan alt rettferdiggjøres, og kritikk defineres utenfor det legitime og akseptable.
Derfor er det et diagnostisk tegn for et autoritært styre at friheten til å uttrykke seg begrenses, og en av grupperingene som først får sin ytringsfrihet innskrenket er de som forvalter samfunnets kunnskapskollektiv: lærere, forskere, vitenskapskvinner og –menn, akademikere ved universitetene.
Skolert til å skatte den objektive og testbare kunnskapen, vil disse med ryggmargsrefleks utfordre fabrikkerte halvsannheter, løgner og uvitenskapelig svada, eller «alternative fakta» som Trump-administrasjonen har valgt å kalle det.
Sammen med andre fritenkere, kunstnere, intellektuelle og journalister, vil akademikere representere et stadig større irritasjonsmoment for et autoritært regime, som i sin tur vil ta seg stadig større friheter for å undertrykke den akademiske- og ytringsfriheten.
Uhyggelige historiske paralleller
Eksempler på langt mer fremskreden statlig aggresjon mot akademikere finner vi i både samtid og fortid. Reaksjonen på fjorårets tyrkiske kuppforsøk fra President Erdogan var utreisenekt fra Tyrkia for alle akademikere og stenging av 15 universiteter, samtidig som tusenvis av lærere og universitetsansatte ble tvunget til å forlate sine jobber.
Under andre verdenskrig var tyske universiteter under streng myndighetskontroll. Emnene som ble undervist måtte være konforme med den rette nasjonalsosialistiske lære, og ledende akademiske stillinger var besatt av håndplukkede nazister.
For oss som aldri har opplevd å få våre demokratiske rettigheter innskrenket er det kanskje lett å avfeie eksemplene som paranoide, og betydningen av de Trumpske forskerkneblingene som overdrevet. Men disse og lignende historiske eksempler har ofte startet med snik-innskrenking av akademikeres ytringsfrihet, forkledd som tilforlatelige retningslinjer for strategisk informasjonsflyt.
Historien har lært oss at restriksjoner som det Trump-administrasjonen nå implementerer er begynnelsen på en farlig, men velkjent melodi, og bør møtes med en enorm og avgrunnsløs skepsis.
Grunn til bekymring
De mørke skyene over den akademiske friheten i USA bør bekymre mennesker i alle verdenshjørner. Den amerikanske administrasjonen vil ta kontroversielle beslutninger som påvirker mennesker langt utenfor egne landegrenser, samtidig som statlige vaktbikkjer blir erstattet med lydige havresekkpassende bukker som logrer og blåser i Trumps trompet. Utslippsrestriksjoner fjernes med et pennestrøk mens menneskeskapte klimaendringer avfeies som hysteri.
Lojale medspillere innsettes i viktige lederfunksjoner, eksempelvis i EPA (Environmental Protection Agency) hvor Trump vil innsette klimaskeptikeren Scott Pruitt i sjefsstolen – en mann som neppe kommer til å stikke kjepper i hjulene for Trumps iver etter å rørlegge hele Nord-Amerika for olje- og gassindustrien.
Dette er noe av det mest alvorlige: Ved å kneble og rigge statsforvaltningen sørger Trump for at det ikke lenger kan stoles på at etatene formidler sannhet dersom det ikke passer med det bildet Trump til enhver tid måtte ønske å formidle. Kommentator Timothy Egan beskrev det med stor presisjon i NY Times denne helgen: Trump-administrasjonen institusjonaliserer løgn.
At en kunnskapsfiendtlig og megaloman realitystjerne med dårlig impulskontrol nå sitter på verdens mektigste «trone» er mer enn urovekkende. Selv blir jeg mørkredd av de siste dagers utvikling.
En kunnskapsfiendtlig president
Trumps fremferd, spesielt mot sine kritikere, gir meg sterke assosiasjoner til den siste halvtimen i filmen «Der Untergang». Assosiasjoner til de rabiate utfallene til Hitler i førerbunkeren i Berlin i krigens siste dager, kraftfullt portrettert av skuespilleren Bruno Ganz. Assosiasjonen styrkes ytterligere av Trumps siste påfunn: utestengelse av borgere fra syv muslimske land, som rammer enkeltmennesker hardt og brutalt verden over.
Veien videre er usikker, men brolagt med Trump-administrasjonens mistenkeliggjøring av forskere, devaluering av kunnskap, og skepsis til faglig-vitenskapelig kompetanse. Den akademiske friheten, og retten til å ytre seg fritt, er grunnleggende ingredienser for den vitenskapelige diskurs, formidling av kunnskap til samfunnet, og deltagelse i den offentlige debatt.
Undergraver man dette, undergraves en av de viktigste av grunnpilarene i et åpent og velfungerende demokrati.
En oppfordring til slutt. Alle kan bidra. Kampen mot Trump-administrasjonens kunnskaps-fiendtlige og anti-demokratiske politikk foregår hver dag, på nett, Facebook og Twitter.
Er det en ting Trump ser ut til å lytte til i større grad enn til sine rådgivere, så er det klikk-lik-del-regimet på sosiale medier. For å si det med Sylvi Listhaug: Lik og del! Tweet i vei!
@POTUS er kun 140 tegn unna.
