Studie: Ja, vi gir elektriske støt om vi blir bedt om det

Eksperimentet polske forskerne har gjort, er basert på Milgrams legendariske og omdiskuterte lydighetseksperiment fra 1961 og er publisert i Society for Personality and Social Psychology.

– Når man lærer om Milgrams eksperiment, vil flesteparten påstå "jeg ville aldri gjort noe sånt", sier sosialpsykolog Tomasz Grzyb, en av forskerne bak den nye studien.

Dødelige støt

I det originale eksperimentet ville Milgram utforske hvor langt vi mennesker er villige til å gå når vi får ordre, hvor lydige vi er, helt til det å gi dødelige støt. Folk ble de lurt til å tro at de skal være med på en studie der de skulle se på om det hjelper å gi folk fysisk smerte for at de skulle lære raskere.

De egentlige forsøkspersonene møtte opp sammen med en annen testperson og fikk tilsynelatende trekke en tilfeldig lapp, om de skulle være den som skulle gi støt, eller om de skulle få støt. Men loddtrekningen var rigget.

Den som skulle få støt var en skuespiller og fikk aldri noen virkelige elektriske støt. Personen skulle bare late som. Den andre deltakeren fikk se at skuespilleren ble påsatt elektroder og fikk selv kjenne på smerten ved 45 volt som kjennes som et stikk. Så ble den virkelige testpersonen satt til å gi hukommelsesoppgaver og gi økende smerte for hver gang den andre svarte feil.

– De begynner med å gi svake støt og sluser folk inn i en prosedyre. De blir fanget i situasjonen. Dersom du sier ja til det første er det større sannsynlighet at du sier ja til noe også senere, forklarer Mons Bendixen, sosialpsykolog ved NTNU.

Ved 75 volt begynte skuespilleren å gi uttrykk for smerte. Da var det en del som spurte eksperimentlederen om de skulle fortsette. De ble bedt om å gå videre og ble presset helt til den andre personen skrek av smerte. Til slutt sluttet skuespilleren å gi lyd fra seg. I det første eksperimentet gav 65 prosent av deltakerne det endelig dødelige støtet på 450 volt.

– Feil å la folk tro de dreper

– Flere personer som var med på den originale studien slet med ettervirkninger etter å ha gått så langt som til de dødelige støtene. De trodde at de hadde drept et annet menneske, forteller Bendixen.

De forskningsetiske retningslinjene for psykologiske studier ble da også endret i etterkant av Milgrams eksperimenter. I den polske studien gikk de opp til kun 150 volt, som er veldig smertefullt, men ikke dødelig som er samme prosedyre som en studie gjort i 2009 i USA. Ifølge de polske forskerne selv, ville de sjekke om mennesker også i dagens Europa var villige til å gi elektriske støt, om vi er mer eller mindre lydige i dag enn den gang.

– Studien vår viser igjen hvor enormt situasjonen påvirker deltakerne og hvor enkelt de går med på å gjøre ting som de syns er ubehagelig, sier Grzyb.

Av de 80 som deltok i den polske studien, valgte hele 72, altså nitti prosent, å gi høyeste dose.

– Et halvt århundre etter Milgrams originale studie om lydighet overfor autoriteter, vil de fleste av oss fortsatt gi elektriske støt til et hjelpeløst individ, sier Tomasz Grzyb.

Milgram-eksperimentet er gjentatt mange ganger og forskerne finner ikke noen forskjell mellom menns og kvinners vilje til å adlyde ordre. Men i det polske eksperimentet slapp kvinnelige skuespillere billigere unna enn mannlige. Gruppa som nektet å utføre orden var så liten at det er vanskelig å si om det er en trend eller bare tilfeldig.

– Selv om antall folk som nektet å utføre ordren var tre ganger høyere når personen som fikk støtet var en kvinne, er størrelsen på utvalget så lite at vi ikke kan trekke sterke konklusjoner, sier Grzyb.

Bendixen mener det ikke er så rart at vi mennesker fortsatt reagerer på samme måte som for 50 år siden.

– Vi mennesker er flokkdyr, etterkommere av folk som har klart å holde seg innenfor med flokken. Dersom du skal gå imot flertallet, har alternativet vært å bli utstøtt av flokken, og dette har ikke endret seg stort fra 60-tallet til i dag.

Stanley Milgram, forskeren bak det opprinnelige eksperimentet, mente vår respekt for autoriteter gjør at vi ikke er i stand til å stoppe brutaliteten som myndighetspersoner er ansvarlig for.

Brutale også utenfor?

– Det har vært stor diskusjon rundt allmenngyldigheten til eksperimentet. Jeg tror ikke folk kan komme i en slik situasjon i dagliglivet, sier Bendixen.

Han sier at det er så mange andre faktorer som ville ha stanset deg i den virkelige verden. En påminning om realitetene utenfor eksperimentsetting kunne vært nok.

– Selv vil jeg tro at du ville ha fått et annet resultat om du ble bedt om å ta frem med et bilde av din bror, søster eller datter. Da ville ikke ha gått like langt, fordi du ville blitt minnet om forhold utenfor situasjonen og at du ikke ville gjort det samme mot dine egen familie.

Bendixen sier det er en tendens at folk med sterke moralske prinsipper, f.eks. religiøse, i større grad nekter å gi støt, mens folk med respekt for vitenskapen og dens metoder vil gjøre som forskeren sier.

– Du har en tydelig autoritet som forteller deg hva du skal gjøre innen gitte rammer. Det kan virke trygt å gjøre dette siden det er arrangert av velrenommerte universitet og du er veldig lukket inne i en setting der alle faktorer peker mot at dette er det riktige å gjøre.

En studie fra 1972 konkluderer med at folk som er midt på den religiøse skalaen var villige til å gi vesentlig mer strøm, enn de som var enten veldig religiøse eller ikke i det hele tatt. En analyse av lydopptakene fra den opprinnelige studien, viser at både de som nekter og de som gjennomfører, protesterer underveis. Men de som stopper, er flinkere til å stå imot presset.

Sosialpsykologen mener den viktigste lærdommen av dette eksperimentet er hvor lett vi lar oss påvirke av andre.

– Folk er som regel ganske konforme og er med på flertallsbeslutninger.

Det er dette eksperimentet et tydelig eksempel på.