Skjoldmøya fra Birka

På en liten øy utenfor Stockholm står en gruppe menn og graver i en tusen år gammel gravhaug. Året er 1889 og graven er én av 1100 graver som er blitt undersøkt av arkeologen og etnografen Hjalmar Stolpe ved den gamle vikingbyen, Birka, på Björkö. Men dette gravstedet er ikke som alle de andre.

Med noen gamle spader kjenner Stolpe og mennene seg frem til hvor mye som gjenstår før bunnen av graven er nådd. De har arbeidet hele dagen, og idet skumringen kommer sigende høres ett dunk. De har støtt på noen planker og må grave resten frem med sløve tollekniver.

En av mennene tenner en parafinlykt idet plankene fjernes og et kammer åpenbarer seg. En hodeskalle ser rett opp på dem – skjelettet er komplett. Like ved ligger også levningene etter to store hester. Nederst i graven er det lagt et sverd, og lyset fra lykten viser også en kampøks, en kniv og to skjold.

Også spillebrikker til et brettspill ligger i graven og arkeologene konkluderer derfor med at dette er graven til en offiser. Brikkene indikerer at han var en høytstående vikingkriger som arbeidet med taktikk og strategi og kunne lede tropper i krig.

Over hundre år har gått siden funnet, og gravkammeret har i all den tid blitt brukt som modell i historiebøkene for hvordan graven til en profesjonell vikingkriger så ut. Men en ny studie har nå avslørt en stor hemmelighet om den spesielle vikinggraven.

Den høytstående vikingkrigeren var nemlig ikke en mann, men en kvinne.

– Dette er ikke noen oppfunnet figur fra sagaens verden. Det vi har studert en ekte militær leder som faktisk var en kvinne, sier en av forfatterne bak studien Charlotte Hedenstierna-Jonson.

Allerede på 70-tallet ble det gjort studier som foreslo at krigeren i graven på Björkö sannsynligvis hadde hørt til en kvinne, men ikke før nå har DNA-prøver bekreftet det som tidligere var trodd.

– Det er utrolig spennende å finne en person som avviker fra normen og det som er forventet, forklarer osteolog og medforfatter av studien, Anna Kjellström.

Mye tyder imidlertid på at krigerkvinnen fra Birka ikke var den eneste av sitt slag.

Ikke den eneste

Året er 971 og den bysantinske keiseren har beleiret festningen Dorostolon i Bulgaria. På innsiden av festningen befinner det seg hundrevis av mennesker; kvinner, menn og barn. Beleiringen fører til hungersnød blant menneskene bak muren.

Festningen kontrolleres av Svyatoslav I av Kiev og hans rus-krigere, og det foregår harde kamper mellom de to partene ved muren. Fordi menneskene sulter blir Svyatoslav tvunget til å gi seg og undertegne en fredsavtale. Etter kampene ved festningen går bysantinske krigere gjennom kampområdet og undersøker de døde kroppene.

Overraskelsen er stor når de oppdager av flere av de døde krigerne faktisk er kvinner.

Dette skriver den bysantinske historikeren Johannes Skylitzes på slutten av 1000-tallet. Selv om han skriver dette 200 år etter at det skjedde, hadde han tilgang til arkiver med rapporter om kampene.

Også i norrøn mytologi finnes det krigerske kvinner. Disse ble kalt Valkyrjer og omtales som kvinnelige dødsvetter som bestemte hvem som skulle falle i slag. De var kledd i full rustning, var bevæpnet, og kunne ri gjennom både luft og vann.

Graven på Björkö i Sverige heller ikke er det eneste eksemplet vi kjenner på at en vikingkvinne ble begravd som en kriger.

På 80-tallet ble det funnet en vikinggrav da en bonde skulle dyrke opp nytt land i Aunvoll i Nord-Trøndelag. Graven inneholdt skjelettet av en ung kvinne som var rundt 20 år gammel da hun døde. Hun var gravlagt med komplett utstyr for en vikingkriger.

Man vet faktisk sjelden kjønnet på skjeletter som har blitt gravd opp fra vikingtida, så kan det være flere krigerske kvinner vi ikke vet om?

Flytende kjønnsroller

På 1800-tallet var det en selvfølge at levninger som lå begravd sammen med gjenstander som rustning og våpen kom fra en mann. Funnene ble tolket ut ifra den tiden man levde i, en tid der kvinner ennå ikke hadde stemmerett.

Før kristendommen kom til Norge hadde kvinnene i vikingtida flere viktige posisjoner i samfunnet. Synet på kvinnen var ganske annerledes på den tida enn senere i middelalderen og frem til i dag.

Selv om deres posisjon først og fremst var knyttet til familien og gården, kunne de også være prestinner og håndverkere, og de kunne drive med handel og være poeter og historiefortellere. Kvinner kunne også be om skilsmisse om de ønsket det.

– Kanskje enda viktigere enn at det fantes kvinnelige krigere, er at kvinner hadde muligheten til å fylle mange roller, sier Unn Pedersen, førsteamanuensis i arkeologi ved Universitetet i Oslo.

Hun mener at det er etablert et fagspråk som fremmer menns posisjon under vikingtida.

– Man snakker om handelsmenn og «craftsmen», men man vet at det var mange kvinner som drev med både handel og håndverk, forteller hun.

Det samme gjelder begreper rundt herskere, ifølge Pedersen. Begrepet «dronning» indikerer at hun var en manns kone eller en manns datter, men det finnes ingen begrep om et kvinnelig overhode som er hersker i kraft av seg selv.

Marianne Moen er stipendiat i arkeologi ved UiO. Hun forteller at kjønnsrollene i vikingtida var annerledes enn det bildet vi har i dag.

– Jeg tror vi må se for oss en hverdag hvor kjønnsroller var mer flytende enn det vi ofte forestiller oss for vikingtida, og at vi må slutte å repetere stereotyper som ikke er støttet av arkeologisk materiale, sier hun.

Hun får støtte av historiker og forfatter Kim Hjardar. Han forteller at nyere studier viser at kjønn og kjønnsrolle kan oppfattes som to forskjellige ting i vikingtida.

– Forståelsen av kjønn var annerledes under vikingtida. Birkakvinnen kan faktisk ha vært definert som en mann, en mann i kvinnekropp, forteller han.

Å tolke kilder og arkeologiske funn fra vikingtida er altså en utfordring. Og hvordan vet man egentlig at en person som ble gravlagt side om side med våpen egentlig var en kriger?

Skepsis

Vi går 117 år tilbake i tid. I Åsnes kommune i Hedmark skal det graves ut en trasé til den nye jernbanen. Under utgravingene støter arbeidsmennene på en stor gravhaug. Haugen er rundt tre meter høy og 15 meter i diameter.

Når mennene kommer til bunns i graven viser den seg å inneholde et skjold, et sverd, pilspisser, en spydspiss og en stridsøks. Det er også beinrester etter en hest i graven og et menneskeskjelett.

Skjelettet leveres til Universitetets Oldsakssamling, via Anatomisk Institutt, som fastslår at det hadde tilhørt en kvinne. Undersøkelser viser at også hun, i likhet med Birka-kvinnen, levde på 900-tallet.

Men skjelettet viste seg å være fra ei jente på 18–19 år som var bare 1,55 meter høy og neppe over 40 kilo tung da hun døde. Forskere har konkludert med at hun ikke var i stand til å håndtere de store våpnene som lå i graven sammen med henne.

– Det er på ingen måte sikkert at de som ble gravlagt med våpen nødvendigvis var aktive krigere. Våpen var kostbare gjenstander, og det å velge å legge dem ned i en grav, viste rikdom og makt. Dermed kan det være at våpen i mange tilfeller symboliserte status heller enn en fysisk krigerrolle, forteller Marianne Moen.

Både Birka-kvinnen og kvinnen i Åsnes kunne altså ha hatt viktige posisjoner. Ifølge de senere sagaene og andre skriftlige kilder kunne kvinner være viktige politiske aktører. De kunne også ha en selvstendig maktbasis i form av jordeiendom og kontroll over mennesker gjennom gavegivning og gjestebud.

Frans-Arne Stylegar er arkeolog og arbeider med kulturminner og kulturmiljø i Multiconsult. Han mener det ikke finnes gode nok arkeologiske funn som tilsier at det faktisk har eksistert kvinnelige krigere under vikingtida.

– Jeg vil ikke avvise det, selv om jeg fremdeles ikke har sett noen overbevisende kildebelegg, verken arkeologisk eller annet. Men det er vel ingen som tviler på at kvinner er i stand til å være krigere. Det er det jo nok av eksempler på fra vår egen tid og lenge før det, sier Stylegar.

Men den nye undersøkelsen av Birka-kvinnen viser ikke bare at hun var en kvinnelig kriger, men også en militær leder.

– Det ikke er umulig at det fantes en slik leder ettersom den norrøne kulturen i visse teoretiske tilfeller åpner opp for slike muligheter, men det finnes ingen kilder som sier at en kvinnelig militær leder noen gang har eksistert, forteller historiker Kim Hjardar.

Krigerkvinnen

Vi vet ikke mye om kvinnen som ble funnet i den rike graven på Björkö i 1889. Vi vet at hun var forholdsvis høy, rundt 1,70 meter, og at hun var over 30 år da hun døde på midten av 900-tallet. Hun var også en av de svært få fullt utrustede krigerne som ble gravlagt i Birka.

I graven er det også funnet rester av tekstiler. En østlig lue med sølvtupp, rester etter noe som kan ha vært en bukse og en frakk. Våpnene i graven var også østlig dekorert, noe som tilsier at hun kan ha kommet østfra. Mer vet vi ikke, men vi kan tenke oss at historien om henne kan ha vært slik:

Rundt år 950 kommer det en båt til handelsbyen Birka på Björkö med vikinger fra Russland. De fleste av dem er mannlige soldater som har reist fra Kiev, rusvikingenes hovedstad. Men det er også kvinner med på båten. En av dem er ei dame rundt 30 år.

På hodet bærer hun en slags lue, og hun er iført bukse og en jakke med sølvbrosjerte brikkebånd. Rundt den slanke midjen har hun et belte som det er festet et sverd i. Den slanke og høye skikkelsen står fremst i båten og ser ut over den lille byen med de små husene.

Kvinnen er leiesoldat og kommer til byen for å kontrollere innbyggerne som er fraktet dit mot sin vilje for å produsere dyre og moderne smykker. Livet i Birka er hardt og tilgangen på mat er dårlig. Noen år etter dør hun og gravlegges like ved byens borg, nær en garnison der krigere fra Østen holdt til.

Graven ligger ytterst på en høyde med utsikt over vannet og leia inn mot havneområdet.

Slik kan historien om krigerkvinnen og Birka ha vært, men det er fortsatt mange spørsmål som funnene ikke klarer å besvare.

En del av de historiske opplysningene er hentet fra: Hjardar, K. og Vike, V. (2011) Vikinger i krig: Spartacus