Romvandreren

Det er den 18. mars, 1965. På rakettoppskytningsbasen i Baikonor, sør i Kasakhstan, gjøres romfartøyet Voskhod 2 klar til oppskyting. Ombord er det to kosmonauter, Pavel Belyayev og Aleksej Leonov. Sistnevnte har fått et ærefullt og ytterst risikabelt oppdrag. Han skal bli det første mennesket som gjennomfører en romvandring – altså oppholder seg i verdensrommet utenfor et romfartøy.

475 kilometer over jordoverflaten går romskipet inn i bane, og Belyayev og Leonov starter forberedelsene. De har med en sammenfoldet luftsluse, lagd av gummibelagt lerretsstoff, som slås ut fra fartøyet.

Kl. 11:32:54 er alt klart. Mens det nordlige Afrika passerer under dem, skyver Leonov seg ut av luftslusen. Et øyeblikk seinere svever han i rommet. Universets uendelige størrelse skyller over han. Stillheten brytes kun av lyden av hans egen pust og hjerteslag.

«Jeg kjente meg ubetydelig, som en liten maur, i møte med universets enorme størrelse» har han siden sagt om opplevelsen. «Samtidig følte jeg meg mektig. Høyt oppe over jordens overflate, følte jeg kraften av det menneskelige intellekt som hadde brakt meg dit.»

Så fyller Pavel Belyayevs stemme tomrommet. Annonseringen som følger kringkastes i hele Sovjetunionen:

«Et menneske har gjennomført den første vandringen i rommet noen sinne. I dette øyeblikket svever han fritt i rommet»

Så kobles Sovjets leder, Leonid Bresjnev, inn.

«Hvordan føler du deg?», spør han Leonov.

«Takk. Alt kjennes perfekt!», får han som svar.

Triumfen er erklært. Samtidig begynner ting å gå galt. Det indre lufttrykket gjør at romdrakten blåser seg opp som en ballong, noe som gjør det stadig mer utfordrende for Leonov å bevege seg. Etter hvert skyves også hendene ut av hanskene og føttene ut av støvlene.

Med ett er situasjonen kritisk. De løse hanskene gjør nemlig at Leonov ikke lenger er i stand til å dra seg inn til luftslusen ved hjelp av linen. Han kaster et blikk mot horisonten, vurderer at han har omkring fem minutter før han forsvinner inn i skyggen av jorda. Da blir alt svart, før den tid må han finne en løsning.

Tidligere i år ble Leonovs romvandring dramatisert i den russiske storfilmen «The Spacewalker», og i juni hadde filmen Europa-premiere på Starmus-festivalen i Trondheim.

– Ble behandlet som en gud

Aleksej Leonov var 26 år gammel, da han i 1960 ble del av det første kosmonautkullet. Hjernen bak det sovjetiske romprogrammet het Sergej Koroljov, og det var han som bestemte over karrieren til kosmonaut-aspirantene. For dem var han en mytisk karakter. Selv før de hadde møtt han, var Koroljov nær sagt det eneste de unge kosmonautene snakket om.

«Koroljov hadde rykte på seg for å være en mann med svært høy integritet, men han var også ekstremt krevende. Alle rundt han gikk på nåler, redd for å gjøre noe feil og vekke sinnet i han. Han ble behandlet som en gud.»

Slik beskriver Leonov selv Koroljov, i boken Two Sides of the Moon, som han skrev sammen med den amerikanske astronauten David Scott. Leonov kom likevel godt ut av det med sin krevende sjef.

– Leonov var, sammen med Jurij Gagarin, favoritten til Sergej Koroljov. Han så potensialet i de to, og mente de lå et nivå over de øvrige, forteller romfartsekspert Erik Tandberg ved Norsk romsenter.

– Det var imidlertid Gagarin som fikk det ærefulle oppdraget med å bli det første menneske i verdensrommet i 1961.

Leonovs tid skulle imidlertid snart komme. De sovjetiske lederne visste at NASA planla å gjennomføre en romvandring, og iveren etter å slå amerikanerne var stor. I 1963 kalte Koroljov kosmonautene til seg og annonserte følgende:

«En sjømann på et skip må kunne svømme i havet. Og en kosmonaut må kunne sveve i rommet.»

Han så Aleksej Leonov inn i øynene da han ytret den neste setningen.

«Du – vesle ørn – ta på deg romdrakten, begynn å tren til å vandre i rommet.»

Heteslag og dykkesyke

To år seinere er Leonov det første menneske som svever i rommet. Han skal komme til å tilbringe 12 minutter der ute – og for hvert minutt som passerer, er det stadig mer som tyder på at han ikke kommer levende fra opplevelsen.

Etter hvert som drakten eser stadig mer ut, oppstår det to problemer. For det første blir hanskene så løse at han ikke klarer å dra seg inn til luftslusen ved hjelp av linen. Dernest gjør den oppblåste drakten at han er for stor til å komme seg inn i den trange slusen.

Leonov har kontakt med bakkekontrollen via radio, men unnlater å fortelle dem om hvilken livstruende situasjon han befinner seg i. Han vil ikke skremme, og mener det uansett ikke er tid til å diskutere. Kanskje er han også oppmerksom på at amerikanerne lytter inn på kommunikasjonen. Uten å melde fra, plasserer han derfor fingrene rundt ventilen på innsiden av romdrakten, og slipper ut halvparten av luften.

«Jeg var den eneste som kunne løse problemet, og jeg måtte gjøre det raskt», skriver Leonov i Two Sides of the Moon.

Han begynner å trekke seg inn etter linen. Så griper han tak i slusekammeret og drar seg inn med hodet først.

– Han kommer inn feil vei. Det var nødvendig å komme inn i slusen med beina først, så han kunne lukke den bak seg, sier romfartsekspert Erik Tandberg.

– Leonov måtte derfor snu seg inne i den trange luftslusa.

Samtidig som Leonov forsøker å snu seg, kjenner han kribling i huden – et av de første symptomene på dykkersyke. Da Leonov slapp ut luft fra drakten ble han nemlig utsatt for et voldsomt trykkfall, likt det dykkere opplever dersom de stiger for raskt opp fra et dypt dykk.

Kraftanstrengelsen gjør dessuten at det nå er svært varm inne i Leonovs romdrakt. Den medisinske rapporten viser at kroppstemperaturen hans stiger så raskt, at han er faretruende nært et heteslag.

– Det var en kolossal fysisk belastning, men han klarer til slutt å snu seg, slik at han får lukket slusen, forklarer romfartseksperten.

– Når han tar av seg drakten har han svettet så mye at han kan helle svette ut av støvlene sine.

Leonov er trygt tilbake i fartøyet, men ennå står problemene i kø for de to kosmonautene.

Kappløpet

Leonovs romvandring var nok en seier for Sovjetunionen, i romkappløpet mot USA. Til nå hadde sovjeterne holdt en klar ledelse. Selve startskuddet for romkappløpet gikk den 4. oktober 1957, da Sovjetunionen skjøt opp verdens første satellitt – Sputnik 1.

Hendelsen kom som et stort sjokk på USA, som til da hadde vært sikker på at de teknologisk lå lang foran Sovjet. Dette var særlig skremmende for amerikanerne, fordi oppskyting også var et bevis på at sovjeterne hadde raketter som kunne nå USA.

Kun en måned etter satellittoppskytningen økte sovjeterne sitt forsprang i kappløpet, da hunden Laika ble det første levende pattedyret til å gå i bane rundt jorden. Det neste målet var å sende det første mennesket ut i verdensrommet, og i 1960 startet opptreningen av det første kullet av kosmonauter.

Leonovs bakgrunn var ganske typisk for den første generasjonen med kosmonauter. Han hadde vokst opp i Sibirs kullgruveregion, som en av ni søsken. Moren hans ble, i klassisk sovjetisk stil, belønnet for sine fruktbarhetsbragder med Orden for moderlig ære av 1. klasse. Leonov var tidlig en dyktig pilot og fallskjermhopper, noe som var bakgrunnen for at han ble invitert inn i kosmonautprogrammet.

Det er kun et spørsmål Leonov vil ha svar på, før han takker ja til å bli kosmonaut:

«Det er en jente jeg liker. Vær ærlig – kommer dette til å stå i veien for at jeg får meg familie?»

«Hvis hun er en god kvinne, vil det ikke være et problem.» fikk han til svar.

Ulv, kulde og to meter snø

Fem år seinere – den 18. mars 1965 – har jenta Leonov likte, blitt hans kone. Hjemme i Sovjetunionen har hun akkurat fått beskjed om at ektemannen har overlevd romvandringen. Hun aner imidlertid ikke at ting igjen er i ferd med å gå galt.

Først begynner romfartøyet å spinne, da luftslusen fjernes med en sprengladning. Deretter stiger oksygenet til farlige nivåer. Det verste er imidlertid at det automatiske styringssystemet ikke fungerer når de to skal returne til jorda. De blir derfor nødt til å lande manuelt, noen ingen før har prøvd.

– Resultatet er at de lander et helt annet sted enn det det som var planlagt, forteller Erik Tandberg.

Nærmere bestemt har havner de midt i et folketomt skogområde, på den nord-russiske taigaen. Det er kuldegrader, to meter snø og parringstid for den russiske hvitulven – og ingen aner hvor de to befinner seg.

Om ikke det var nok, stenger dessuten en bjørk for luken til romkapselen, slik at de har problemer med å komme seg ut.

I liket med de fleste romfarere er imidlertid Belyayev og Leonov trent til å overleve ekstreme forhold. De kler seg nakne og vrir opp klærne, som er dyvåte av svette. Deretter monterer Leonov en radiosender og begynner å sende ut et morsesignal.

Timene går, men ingen svarer. Det begynner å snø kraftig, og de to søker ly i fartøyet. Så – etter sju timer – melder en vesttysk stasjon at de får inn morsesignalene fra kosmonautene. Dagen etter kommer redningsgruppa.

Siden skogen er for tett til at helikopteret kan lande, kommer redningsmannskapet på ski. Helikopteret slipper imidlertid ned en svær kjele som de kan smelte vann i, så Belyayev og Leonov kan vaske seg før de returnerer til sivilisasjonen.

Tre dager etter landingen går de to kosmonautene ni kilometer på ski til helikopteret, og flys ut. De erklæres som helter av Sovjetunionen og belønnes med en bil og 15 000 rubler.

Det skal imidlertid ta flere tiår før offentligheten får vite hvor dramatisk den første romvandringen i realiteten var. Regjeringskommisjonen kommer kun med en kort erklæring etter at Belyayev og Leonov har vendt hjem:

«En person med spesiallaget romdrakt kan greie å leve og arbeide i rommet.»