Michelle har vært heroinavhengig halve livet
Foto: Privat

Nåla som kan redde liv

Michelle har vært avhengig av heroin siden hun var 14 år gammel. Nå kan en sprøyte redde henne.

Hun springer så fort hun kan inn i en leilighet. Der, på badegulvet, ligger kjæresten hennes. Livet er i ferd med å ebbe ut. Hun gir han motgiften mange narkomane har til hjelp ved overdoser, men får ingen reaksjon. Hun roper navnet hans, slår han på kinnet og starter hjerte-lunge-redning.

Når ambulansen endelig kommer er det for sent.

For tre år siden mistet jeg min store kjærlighet. Han døde i armene mine av en overdose. Nå sitter jeg igjen ensom.

Michelle Muren

Michelle Muren er ei lita, tynn og vever dame med rødt, nesten rosafarget hår. Hun er halvt svensk, og selv om hun har bodd i Norge i mange år, snakker hun fortsatt svensk.

Hun er ikke stereotypen av en heroinist. Hun har rak rygg og et fast blikk, snakker klart og tydelig og er pent kledd. På mange måter virker hun sterk. Skinnet kan bedra.

Dette er historien om hennes kamp mot heroinen hun har vært hektet på fra hun var ungdom – og om håpet knyttet til en ny type behandling for rusavhengige.

En behandling som vil gjøre henne immun mot heroin og som kan hindre henne i å bli et nytt overdoseoffer i statistikken, et nytt kors på kirkegården.

Men det er ikke uten risiko.

En vei til et rusfritt liv

Kalenderen viser midten av oktober 2018 når Michelle bestemmer seg for at heroinsprøyter skal byttes ut med sprøyter med et stoff som heter naltrekson.

Naltrekson er et stoff som blokkerer virkningen av heroin. Med det i kroppen vil ei sprøyte med heroin ha samme virkning som et glass vann.

Michelle om drømmen om et liv uten sug etter heroin

Stoffet i seg selv er ikke nytt, men ved Akershus Universitetssykehus prøver man nå ut depotsprøyter med stoffet. Sprøyter hvor dosen varer i en måned og gjør brukerne immune, ikke bare mot heroin, men også andre opiater som morfin, metadon og kodein.

Michelle har brukt heroin i nesten halvparten av sitt 30 år lange liv. Hun har hatt mange overdoser. Tar man overdose på heroin lammes åndedrettsorganene og man slutter å puste. Man kveles. Hun har vært klinisk død flere ganger. En av gangene var det kjæresten som reddet henne gjennom hjerte- og lungeredning. Nå er ikke kjæresten der lenger. Det var han som døde i armene hennes. Han ble en av ca. 250 mennesker som dør av overdoser i Norge hvert år.

Hun slår blikket ned og svelger tungt.

– Min beste venn og største kjærlighet. Vi var sjelevenner – og så forlot han meg, sier Michelle.

Suget etter heroin har styrt livet til Michelle fra hun var tenåring.

Det bærer fotoalbumene hennes preg av.

Nå er det nok.

Hun vil ut av heroinhelvetet. Hennes største ønske er å bli rusfri – og hun har fått en mulighet til det.

En unik studie

Michelle er en av rundt 150 rusavhengige som har fått muligheten til å være med i studien ved Ahus.

Hun har vært til screening for å kunne bli deltager og er grundig analysert. For å få være med er det ett ufravikelig krav; hun må være fullstendig avruset fra opiater når den første sprøyta med naltrekson settes.

Det er ingen enkel jobb.

Avrusing fra opiater kan bety dager og uker med kramper, kriblinger, kaldsvetting, fysiske smerter og angst. Det er en del av pakken hun må gjennom.

Vidundermedisinen

Lars Tanum er en mann som smiler mye og som bruker hendene ivrig når han snakker. Han har mye han kan snakke om også. Han er både psykiater og klinisk farmakolog. Og han er mannen bak forskninga på naltrekson.

Linn Wergeland Digranes, Lars Tanum

Linn Wergeland Digranes og Lars Tanum leter etter nye behandlingstilbud for rusavhengige.

Foto: Roger Myren / NRK

Nå står han sammen med forskningssykepleier Linn Wergeland Digranes og pakker ut ei sprøyte av det store slaget. Det er dyre dråper. Ei sprøyte koster 7000 kroner og må spesialimportertes fra USA. Stoffet er ikke tilgjengelig i Europa. Ennå. Det håper Lars og Linn å gjøre noe med. De står i spissen for studien som kanskje kan gi håp for narkomane som Michelle.

Medaljens bakside

Det kan høres ut som en mirakelmedisin. Men heller ikke naltrekson er uten problemer.

Det er en vidundermedisin, men vidundermedisinen er ikke lett å leve med, sier Lars Tanum

Pasientene som får prøve naltrekson er mennesker som ofte har tung og vond ballast. Mange av dem er avhengige av opiater i en eller annen form for å døyve vonde tanker og uro i kroppen. Uten medikamenter er de uten noe filter mot disse tankene. Traumer og smerter de bærer på kommer tilbake i fullt monn. Hvordan skal man da takle å leve et liv som nykter? Det er utfordringen.

Michelle er en av dem som har sitt å stri med. Det bærer kroppen hennes preg av. Armene hennes er fulle av arr.

Arr på underarm

– Da jeg var lita, kalte de meg sebrajenta.

Foto: Roger Myren / NRK

– Det begynte med selvskading fra jeg var 9 år gammel. Det var en reaksjon på mobbing på skolen og mye kritikk fra en pappa jeg ikke hadde det beste forholdet til. Når jeg skjærer meg føler jeg at jeg har kontroll over smertene inni meg. Jeg kan helle salt og sitron i sårene for at det skal gjøre mer vondt. Da glemmer jeg det som gjør vondt i tankene.

– Jeg oppdaget hasj da jeg var 13 år. Da roet alt seg. Plutselig fikk jeg sove, smile og le – og jeg var hekta.

De siste 13 årene har det vært heroinet som har gitt den rusen, bedøvelsen og roa.

Hva skjer om hun ikke lenger har «bedøvelse»? Kommer selvskadingen tilbake? Hvordan skal hun da takle problemene og tankene som jager i hodet?

Det positive med et liv uten bedøvelsen fra rus, er at det åpner seg en dør for behandling av traumene og problemene. Hodet blir tilgjengelig for å jobbe med løsninger.

Avrusing

November blir en tøff måned for Michelle. Hun er i gang med avvenningen fra opiatene. En torsdag mot slutten av måneden sender hun denne meldinga:

23.11.2018

Michelle :
Jag blev akut inlagd på IR i går pgr av ôverdos. Det går inte bra alls, men jag hoppas jag skal klara stå ut tills jag får sprutan om 7-10 dagar.

IR er avrusingsklinikken på Ahus. Hun er åpenbart langt nede fysisk og psykisk.

Hun går fast på et medikament som heter Subutex. Det er et erstatningsstoff hun får utdelt gjennom LAR-ordningen, legemiddelassistert rehabilitering. Det er den vanligste behandlingen for rusavhengige i Norge. I riktige doser gir det ikke rus, men demper tanker og følelser – og gjør at pasientene fungerer i hverdagen. Men Subutex er også et opiat. For å få naltreksonsprøyte må hun av også det stoffet. Nedtrappingen begynner for alvor. Og den er vond.

Etter en uke på IR skriver Michelle seg ut – mot forskernes anbefaling. Det er bare noen dager før hun er klar for naltreksonsprøyte. Hun drar hjem til seg selv. Nå må hun stole på egne krefter – og at hun er sterk nok til å motstå suget etter heroin.

3.12.2018

Anders Werner Øfsti:
Har du klart å holde deg uten opiater?

3.12.2018

Michelle:
Ja, men jag liider

Dagen for sprøyta

November har blitt til desember. Etter tøffe uker med avrusing er dagen Michelle skal sette den første naltreksonsprøyta kommet. Forhåpentlig den første av flere.

På kontoret til forskningssykepleier Linn Digranes ligger sprøyta klar.

Der sitter det også ei dame med rosafarget hår og skjelver. Hun virker mindre. Hele kroppen rister.

Michelle har fått kvaler. Heroinet har vært hennes verste fiende i mange år, men den har også vært hennes beste trøst. Nå har hun bestemt seg for at hun trenger å ha mamma der når hun setter naltreksonsprøyta. Hun ber om utsettelse i tre dager for at mor skal kunne komme fra Vestlandet og være der sammen med henne når det skjer.

Linn Digranes liker ikke situasjonen, men Michelle tar sine egne valg. Det er tirsdag.

I vintermørket drar Michelle fra Ahus uten å ha tatt naltreksonsprøyta, men med ny avtale om å ta den på fredag tre dager senere.

Allerede dagen etter kommer beskjeden fra Linn Digranes.

12.12.2018

Linn W. Digranes:
Da har jeg vært i kontakt med Michelle. Hun har hatt en sprekk. Fått siste sjanse tirsdag 18. desember klokka 11:00. Dvs. ingen avtale fredag

Michelle har sprukket.

Hun har tatt heroin. Ett gram fordelt på fire doser. Ikke mer enn at hun kan være uten opiater i kroppen i løpet av noen dager, men nå har hun bare en eneste sjanse igjen. Tirsdag i uka før jul går toget. Om ikke Michelle er på stasjonen da, er hun ute av naltreksonprosjektet. Vil hun være uten spor av heroin i kroppen innen da?

Siste sjanse

Michelle er ei dame som har et sterkt ønske om å gjøre noe med situasjonen sin. Hun tar studiespesialisering gjennom voksenopplæring og hun er aktiv i foreninga for human narkotikapolitikk.

Enda en gang er vi på Ahus for å møte henne. Nå ligger snøen dyp utenfor vinduene. Det er bare noen dager til jul.

Denne gangen kommer hun sammen en venn. Arild Knutsen er leder i Foreningen for human narkotikapolitikk. Han har ofte med seg Michelle som støtte når han skal møte politikere og snakke om rusomsorg og behandling. Nå er det han som skal være støtte for henne.

Michelle skal levere urinprøve. Den må være negativ for opiater for at hun skal få ta naltreksonsprøyta. Hun er usikker. Restene av sprekken på heroin ei uke tidligere kan ennå være i kroppen. Ett gram kan ha ødelagt sjansen. Hun gråter. Selv i et stort skjerf og med en varm vinterjakke på inne, ser det ut som hun fryser.

– Uansett resultat er jeg redd. Heroinen har vært tryggheten min i over 13 år. Jeg har visst at når tankene blir for tunge, kan den ta bort alt det vonde.

Michelle får en kopp til urinprøven og går på toalettet. Det tar bare noen få minutter før hun er tilbake med koppen. Urinprøven blir målt. Svaret kommer etter kort tid. Som på en graviditetstest vokser det fram ei tynn rød stripe på måleapparatet.

Michelle må levere en urinprøve som ikke er positiv på opiater for å få naltrekson-sprøyta hun så gjerne vil ha.

Michelle må levere en urinprøve som ikke er positiv på opiater for å få naltrekson-sprøyta hun så gjerne vil ha.

Prøven er positiv. Restene av sprekken er ennå i kroppen. Det er akkurat på vippepunktet, men hun kan ikke få sprøyta.

Planene om et rusfritt liv går i vasken. Ett gram kan ha ødelagt alt. Livet står på spill og Michelle har feilet.

– Jeg skammer meg sånn og er frustrert på meg selv for at jeg ikke har fått det til. Samtidig er det en slags lettelse også. I jula har alle fri, psykolog, lege og ruskonsulent. Tanken da på å sitte alene i leiligheten uten mulighet for å dempe følelsene med rus gjør meg livredd.

– Jeg kjenner min egen ruspersonlighet, den makta og manipuleringa den gjør med meg.

Michelle A. Muren

Med heroin i kroppen kan ikke Michelle få naltrekson.

Foto: Roger Myren / NRK

– Men, jeg heiser ikke det hvite flagget. Jeg skal ha den sprøyta. Dette er en utsettelse. Jeg gir ikke opp.

Og der det finnes vilje, finnes det håp. Det er kanskje det Linn Digranes ser. Hun åpner for et re-inntak i studien over nyttår.

En vanskelig vinter

Michelle er tilbake på heroin. Nå må hun være ekstra forsiktig. Toleransen er ikke den samme etter å ha trappet ned på opiatene, både heroinet og substitusjonsmidlene. Det er enda lettere å sette en fatal dose nå, en overdose.

Hun legger en ny plan for avrusing for igjen å kunne få naltreksonsprøyta hun så gjerne vil ha. I slutten av januar reiser hun til mamma i Ålesund. Der skal hun jage opiatene ut av kroppen. Der er det ikke like lett å skaffe heroin om viljen skulle svikte.

Sprøyta

I 10 dager er hun mer eller mindre sengeliggende med abstinenser, men mandag 4. februar reiser hun fra Ålesund til Gardermoen og direkte derfra til Ahus. Der venter Linn med naltreksonsprøyta.

Ute er det bikkjekaldt. Den lille, nesten magre dama med det knallfargede håret, ville vanligvis søkt den varmen en dose heroin gir. Hun gråter hysterisk.

Så kommer stikket.

Heroinet har vært den eneste flukten fra tanker og traumer i mange år. Den sprøyta hun nå har fått i skinka, har lukket den fluktruta.

Nå må hun møte problemene uten bedøvelse. Det vil gjøre vondt.

Et liv uten rus

To dager etter at hun har tatt den første naltreksonsprøyta, treffer vi Michelle igjen. Denne gangen på skolen. Å si hun ser duggfrisk ut vil være en overdrivelse. Men hun sitter ved skolepulten på Ås videregående skole og følger matteundervisning om sannsynlighetsberegning. Kanskje tenker hun sannsynligheten for å dø i alle fall er mindre den nærmeste måneden.

Lærer Tatiana Ponossova vet at eleven på vindusrekka har hatt det vanskelig.

Tatiana Ponossova og Michelle Muren

Tatiana Ponossova er lærer i matematikk ved Ås vgs.

Foto: Roger Myren / NRK

– Jeg håper hun kan få litt selvtillit gjennom studiene. Vi legger til rette så godt vi kan, men hun må gjøre jobben. Matte er et vanskelig fag, men samtidig takknemlig fordi kan man få til noen små oppgaver, få til noen riktige svar.

Håpet

Det er det Michelle prøver i hverdagen også. Få noen gode svar når livet skal stables på beina. I en trang, mørk leilighet smyger to katter seg rundt beina hennes mens hun forteller om håpet for framtida.

– Jeg drømmer om å få studiekompetanse og etter det gå videre på en sosionomutdannelse. Kanskje jeg kan bli en som hjelper andre rusavhengige med behandling.

Ennå er det langt dit, men hun er på vei. Og det finnes lyspunkt. Dagen etter den første naltreksonsprøyta ble satt får Michelle jobb. Noen dager i uka skal hun være barista på Erlik Kaffebar i Oslo.

– Det er ikke så verst for en som ikke drikker kaffe engang.

Michelle Muren i sofa

En ny type behandling kan redde narkomane fra rushelvetet ved å gjøre brukerne immun mot opiater som heroin og morfin. Per Olav vil finne ut om dette er en løsning som kan funke. Men mange narkomane sliter også med opplevelser det er vanskelig å takle uten den bedøvelsen rusen gir.