Mysteriet S

Solomon Shereshevskys hode fungerte ikke som alle andres. Alle inntrykk gjennom livet festet seg hjernen hans og ble aldri glemt.

Foto: Live Schille

Mysteriet «S»

Det finnes mennesker som kan huske hver dag i livet sitt. «S» var en av disse.

Året er 1929 og det er morgenmøte i en russisk avis i Moskva i den tidligere Sovjetunionen. Det er mye informasjon som gis, og journalistene rundt bordet noterer så blekket spruter. Alle unntatt én.

En mørkhåret mann i midten av 20-årene har hverken med seg penn eller papir. Han sitter rolig med hendene i fanget uten en mine.

Redaktøren som har latt seg irritere av dette en stund konfronterer den unge journalisten med at han aldri noterer seg hva som blir sagt. Men når redaktøren spør om han kan fortelle hva han har fått med seg, kan mannen gjengi beskjedene og oppgavene ordrett. Ord for ord, tall for tall, navn, telefonnumre og adresser.

Journalisten er i psykologilitteraturen kjent som «S», mannen som ikke kunne glemme.

60 år etter hans død klør forskerne seg fortsatt i hodet over tilfellet «S», men nå kan de kanskje ha avslørt hans hemmelighet.

Fastbrente minner

Hendelsen i redaksjonen den morgenen gjorde så sterkt inntrykk på redaktøren at den unge journalisten, som i virkeligheten het Solomon Shereshevsky, ble sendt til en nevrologisk undersøkelse.

Det var den 27 år gamle nevropsykologen, Alexander Luria, som utredet ham. Funnene han gjorde ble til boken «The Mind of a Mnemonist» og blir den dag i dag brukt i undervisninger om hukommelse verden over.

Det skulle nemlig vise seg at det nesten ikke finnes begrensninger for hvor mye et menneske kan huske.

Alexander Luria

Alexander Luria betraktes som en grunnlegger av klinisk nevropsykologi og skrev boken «The Mind of a Mnemonist» som tar for seg Solomon Shereshevskys utrolige hukommelse. Boken kom ut i 1968.

Foto: Wikimedia Commons

På kontoret hos Luria kunne Shereshevsky øyeblikkelig gjengi lister med tulleord i perfekt rekkefølge. Han lærte seg poesi på andre språk, tabeller og avansert matematikk.

Da Alexander Luria møtte ham 15 år senere, kunne han fremdeles gjengi de samme listene som han hadde fått høre den gangen for mange år siden. Han klarte rett og slett ikke å bli kvitt dem. Hjernen hans sugde til seg alt av informasjon som en magnet.

Shereshevsky prøvde desperat å bli kvitt tanker og inntrykk som hadde festet seg i hukommelsen hans. Han forsøkte å skrive ned alt han ønsket å glemme i håp om at minnene ville gi slipp og feste seg til arket i stedet, men det var til ingen nytte.

Han forsøkte også å sette fyr på papiret for å se med egne øyne at minnene brant opp, men det hjalp heller ikke.

Den russiske journalistens eksepsjonelle sinn kan vekke tanker om superkrefter, filmhelter, rikdom og berømmelse. En mann som husker alt, vil naturligvis ha mange fordeler i livet, men slik ble det ikke for «S».

Spiller av minnene som en film

Etter studien av russerens klisterhjerne, som ble gjennomført på første halvdel av 1900-tallet, har det i nyere tid også dukket opp eksempler på mennesker med superhukommelse.

I 2011 viste det amerikanske nyhetsmagasinet, «60 minutes», en episode der en gruppe med fem mennesker klarte å gjengi hendelser som hadde skjedd i fortida svært nøyaktig.

En kvinne ved navn Louise Owen påstod til og med at hun kunne huske hver dag av livet sitt. Da hun fikk oppgitt en tilfeldig dato, kunne hun fortelle om alt som skjedde fra da hun stod opp om morgenen og til hun la seg samme kveld.

– Dette kalles ekstrem selvbiografisk hukommelse og er det største mysteriet i hukommelsesforskningen. Det er gjort noen få studier på dette som har gitt noen uspesifikke resultater, men som ikke gir noen svar på hva det egentlig er som skjer, forteller Ylva Østby, spesialist i klinisk nevropsykologi.

Ifølge professor Luria fortalte også Shereshevsky om hendelser som hadde skjedd i livet hans, som egentlig er umulig for et menneske å huske.

– At han hadde en svært livlig fantasi og forestillingsevne, er hevet over enhver tvil. For eksempel hevdet han at han kunne huske minnebilder fra da han lå i vogga som baby, forteller Østby.

Men fantasien og forestillingsevnen kan faktisk ha vært årsaken til hans utrolige hukommelse.

Hvordan er det mulig?

Hjernen vår kan sammenlignes med en database. Her lagres all informasjon som lukter, lyder, opplevelser, faktakunnskap, erfaringer og innlærte handlinger.

Det meste tar vi ikke vare på, fordi det er ikke viktig for oss.

– Det er ikke sånn at det er meningen at vi skal huske alt. Man kunne sagt at hvis det hadde vært viktig for menneskers overlevelse så hadde vi hatt mye bedre hukommelse, sier Østby.

Forskere har funnet ut at det faktisk finnes fysiske forskjeller i hjernen hos mennesker som husker mye og de som husker lite.

Christian Doeller

Christian Doeller er hjerneforsker ved Kavli-instituttet ved NTNU. Doeller mener det ikke finnes noe som heter fotografisk minne.

Foto: Per Ingvar Rognes / NRK

– Det er gjort en studie på taxisjåfører i London som husker store bykart. Det viste seg at den delen av hjernen som lagrer minner er større enn hos andre, forteller Christian Doeller, hjerneforsker ved Kavli-instituttet ved NTNU.

Doeller trekker frem Loci-metoden, som er en huskemetode som har vært brukt i århundrer. Også Shereshevsky brukte denne metoden, men ifølge Luria begynte han med det senere i livet for å supplere med den naturlige gode hukommelsen.

Han kunne forestille seg hovedgaten, Gorky, i Moskva hvor han knyttet ord til steder han så langs gaten, og på den måten ble det lettere å huske.

– Denne metoden brukes av folk som deltar i huskekonkurranser og er verdensmestere i å huske tall, men jeg har vanskelig for å tro at noen med denne metoden kan huske hver dag av livet sitt. Selv sliter jeg med å huske mitt eget telefonnummer, ler Doeller.

Tverskaia

Hovedgaten, Tverskaia, som går rett gjennom Moskva het mellom 1935 and 1990 Gorky og var den gaten Solomon Shereshevsky vandret gjennom i minnet for å hente opp ting han ville huske.

Foto: Wikimedia Commons

Sterke inntrykk

Men slik var det altså for «S». Luria konkluderte nemlig med at han hadde en ekstrem form for synestesi. Det betyr at alle sanseinntrykk aktiverer flere sanser samtidig.

Alt han opplevde vekket sterke bilder hos ham. Han kunne for eksempel smake ord, mens smaker kunne bringe frem ord eller bilder. Derfor ble det vanskelig for ham å lese avisa mens han spiste frokost fordi ordene noen ganger ikke gikk overens med smakene i munnen.

Ylva Østby

Ylva Østby er spesialist i klinisk nevropsykologi og forteller at det er et stort mysterium i hukommelsesforskningen at noen mennesker husker hver dag av sitt liv.

Foto: Katinka Hustad

I tillegg hadde han en livlig fantasi. For eksempel så han for seg at alle tall hadde navn og et utseende. Han forklarte for eksempel at tallet én var en tynn mann med en stiv positur og et langt ansikt. Nummer to var en tykk dame med en komplisert frisyre på toppen av hodet. På seg hadde hun en fløyel- eller silkekjole med et slep bak.

For Shereshevsky var dette naturlig, og ikke en innøvd teknikk eller metode for å huske noe. Før han møtte Luria hadde han ikke skjønt hvorfor andre folk måtte notere ned ting for å huske dem.

Professor i psykologi ved Harvard University, Daniel Schacter, mener ifølge The New Yorker at nettopp fantasi og forestillingsevne kan ha mye å gjøre med hukommelse.

– I løpet av de siste årene har det vært en dramatisk økning i forskning som tar for seg hukommelsens rolle i fantasi og fremtidstenkning. Det er blant annet funnet ut at hukommelse og fantasi ligger i det samme hjernenettverket, sier Schacter.

En diagnose?

Men det kan også være andre forklaringer på Shereshevskys utrolige hjernekapasitet.

Forskere ved Cambridge University viste i en studie fra 2013 at synestesi er mer vanlig blant folk med autisme.

Selv om det aldri kom fram i Lurias bok om mysteriet «S», foreslår nyere studier at han hadde er form for autisme, at han var en såkalt autistisk savant.

En fellesnevner for mennesker med autistisk savantisme er at de ofte har et stort fokus på detaljer og evne til å huske dem.

Autistiske savanter har ofte problemer med andre typer mentale evner som kan gjøre andre hverdagslige gjøremål vanskelige.

Ifølge Luria hadde Shereshevsky store problemer med å kjenne igjen ansikter. Han slet også med å ta til seg informasjon som hadde en annen betydning enn den bokstavelige.

Uta Frith er professor i kognitiv utvikling ved University College i London. Gjennom sitt arbeid har hun vært inspirert av Alexander Lurias bok om «S», men tørr ikke å si for sikkert om han hadde en diagnose.

– Det er rett og slett ikke nok bevis til å avgjøre det ene eller det andre. Vi får nok aldri vite hvilken type person «S» var og om han var innenfor det autistiske spekteret, forteller hun.

Sannheten om «S»

Også Luria mente at Shereshevsky hadde en diagnose, og han ble sendt til Moskvas sykehus for å utredes for sykdommer i nervesystemet.

I en liten notisbok som Shereshevsky etterlot seg benekter han selv en slik sykdom. Legene mente derimot at han gjemte en hemmelig teknikk eller en skjult kombinasjon som ville forklare hans mentale evner, noe han selv avkrefter.

Selv om vi vet mye om hva Shereshevsky kunne, vet vi svært lite om hvem han var. I notisboken forteller han at han gav opp journalistikken for å bli hukommelseskunstner.

Han fikk trening av en karneval-sjonglør og ansatte en sirkustrener som manager. Deretter reiste han fra scene til scene for å underholde med alt han kunne huske.

Solomon Shereshevsky

Det finnes svært få bilder av Solomon Shereshevsky. Dette bildet er hentet fra dokumentarfilmen «Zagadky pamyati» (Hukommelsesmysterier) av Lyudmila Malkhozova og Dmitry Grachev for den russiske tv-kanalen Channel 1.

Foto: Med tillatelse fra Luciano Mecacci


Men han ble verken rik eller berømt av å stå på scenen. Shereshevsky, som var jøde, gikk gradvis i skjul under andre verdenskrig. En kveld plantet det hemmelige politiet, NKVD, provokatører i Shereshevskys publikum som ropte og plystret på ham mens han fremførte slik at han ble satt ut av spill.

Etter en katastrofal opptreden var hans karriere som hukommelseskunstner over.

Inntrykkene og minnene ble en plage for ham, og i stedet for å skrive ned minnene og brenne papiret, slik han hadde prøvd før, flyktet han til alkoholen.

I et forsøk på å rømme fra de magnetiske minnene, tok drikkingen overhånd. Mannen med verdens beste hukommelse husket for mye og Shereshevsky døde som følge av alkoholproblemer 62 år gammel.

I de siste årene er det gjort store fremskritt i forskning på hukommelse, men enda har ingen ved hjelp av hjerneskanning sett et minne, og kan derfor ikke helt fastslå hvorfor noen husker bedre enn andre.

– Trolig har Shereshevsky hatt god nytte av både forestillingsevnen og synestesien, i kombinasjon med hukommelsesteknikker, sier Ylva Østby.

De historiske opplysningene om Solomon Shereshevsky kommer blant annet fra boken «The Mind of a Mnemonist» av Alexander Luria og artikkelen «The Mystery of S., the Man with an Impossible Memory», publisert i The New Yorker.