Kongen som aldri fikk fred

– Det viktigste arkeologiske funnet i Norge etter krigen, sa riksantikvar Jørn Holme om utgravingene av Klemenskirka i Trondheim tidligere denne uka.

En av grunnene til det er Olav den hellige. Eventuelt Olav Haraldsson, Olav Digre, Sankt Olav, Norges evige konge – kjær helgen har mange navn. Levningene etter mannen, som er kjent for å ha innført kristendommen i Norge, lå nemlig i akkurat denne kirka.

• Les: – Det viktigste arkeologiske funnet i Norge etter krigen
• Les: Kan ha funnet Olav den helliges kirke

Det er ikke den eneste kirka levningene har ligget i eller under, Olav den Helliges kropp fikk nemlig være med på veldig mye, også som død. Og historien om Olavs levninger starter naturlig nok der livet hans slutter, med slaget på Stiklestad.

Kista som ville opp

Olav den hellige døde 29. juli, sannsynligvis i 1030, på Stiklestad. Vi vet ikke helt hva som skjedde, de eldste kildene sier at han ble han drept i et bakhold, muligens av sine egne menn. Lite taler for at det har vært et stort slag. Liket skal så ha blitt frakta med båt til Trondheim, og den enkle trekista ble gravlagt i en sandbanke ved Nidelva, i det området Nidarosdomen ligger i dag.

Det tok ikke mer enn et års tid før kista ble tatt opp, myten skulle ha det til at den i første omgang kom opp av jorda av seg selv.

– Den tradisjonelle historien om hvordan kroppen skal ha kommet opp av jorda ble skrevet 200 år etter Olavs død. Den inneholder også ei solformørkelse under slaget på Stiklestad, og den fant beviselig ikke sted – det er en klassisk helgenfortelling der likhetene mellom Jesus og Olav er mange, forteller Øystein Morten, som er religionshistoriker og forfatter av boka Jakten på Olav den hellige.

I 1031 var det bare ei kirke i Trondheim, den tidligere nevnte Klemenskirka. Kista med Olav ble frakta dit, og begravd. Deretter forteller historien nok en gang om ei kiste som kom seg opp av jorda på egen hånd. For egen, andres eller naturkrefters maskin, opp kom den i hvert fall, og liket skal så ha blitt undersøkt og lyst hellig av biskopen. Deretter gikk ferden videre inn i Klemenskirka, der kista fikk ligge i et par tiår.

Olavs sønn, Magnus den gode, begynte å bygge ei ny kirke av stein – Olavskirka. Kista tilbrakte noen år der, før den ble flytta til kirka Harald Hardråde bygde, Mariakirka, som sto ferdig omtrent i 1060. På dette tidspunktet lå den originale kista i ei større kiste, Det andre Olavsskrinet, kledd i sølv, gull og diverse edelstener.

I løpet av omtrent 30 år ble kista med Olav den hellige altså flytta ikke mindre enn fire ganger. Men bortsett fra turen fra Stiklestad har det vært snakk om relativt korte avstander, Trondheim – den gang Nidaros – var begrensa til et lite område langs Nidelvas utløp.

400 år hjemme

I 1067 ble Olav Kyrre konge. Han begynte å bygge enda ei kirke, Kristkirka, og denne skulle stå på det stedet Olav den hellige opprinnelig hadde blitt begravd etter at han kom tilbake fra Stiklestad. Omtrent i 1090 sto Nidarosdomens forgjenger ferdig, og skrinet med kista ble flytta dit.

– Jeg tror nok at de var litt omtrentlige da de sa at den kirka ble reist på Olavs opprinnelige gravplass, at de dro et fromt bedrag. Sannsynligvis hadde han blitt begravd nede ved elva, mens Nidarosdomen ble reist på det høyeste punktet på Nidarneset, det som i dag kalles Midtbyen, sier Øystein Ekroll, som er arkeolog og jobber ved Nidaros domkirkes restaureringsarbeider.

I den nye kirka fikk Olav den helliges levninger et fast hjem i mer enn 400 år, men det betyr ikke at de lå i ro. Det 300 kilo tunge skrinet ble med jevne mellomrom – blant annet den 29. juli hvert år – tatt ut, båret rundt i byen og vist fram.

500 år etter at han døde, 29. juli 1530, skal liket ha blitt vist fram inne i Nidarosdomen. Muligens var dette noe som skjedde ved flere anledninger. Øyenvitner skal ha fortalt om en tilnærma intakt kropp, og et ansikt med rødt skjegg. Det er lite trolig at det ble gjennomført noen balsamering på Stiklestad i 1030, men Per Holck, professor i anatomi og ekspert på rettsantropolgi, argumenterer i Øystein Mortens bok for at liket kunne ha vært tørka, og dermed såpass godt bevart på den måten.

Ringen sluttes

Året etter brant Nidarosdomen, men skrinet med Olav den hellige kom så å si uskadd fra brannen. Det var urolige tider i Norge, vi var i union med Danmark, og der hadde Martin Luthers tanker begynt å få fotfeste. Erkebiskop Olav Engelbrektsson følte seg ikke trygg, og hadde bygd seg en borg på Steinvikholmen, lenger inn i Trondheimsfjorden, litt nord for dagens Stjørdal. Han frakta skrin og levninger dit.

I 1537 kom reformasjonen, den katolske kirka ble avskaff, og Engelbrektsson flykta til Nederland. Kort tid etter kom danskekongens menn til Steinvikholmen, og fant det sølv- og gullbeslåtte skrinet, men lot det være i fred – det var tross alt Olav den hellige som befant seg på innsida. Tre år senere ble skrinet ribba for verdier, sølv gull og edelstener ble sendt til København. Den enkle trekista med Olavs levninger fikk bli igjen.

• Les: Kan ha funnet Olav den helliges grav

Der lå de i 30 år, så kom sjuårskrigen, og svenskene erobra Steinvikholmen i 1564. Svenske soldater prøvde å ta med seg levningene tilbake til Sverige, men ble forhindra, og kista med Olav ble i all hast begravd under det lille kapellet som lå ved gården Fløan, et par kilometer unna Steinvikholmen.

Der fikk kongelevningene ligge i et par uker, før de ble gravd opp og frakta tilbake til Nidarosdomen 8. juni 1564. Det ble murt en ny grav, men etter bare ett år ble kista nok en gang tatt opp. Den var prega av sine 534 år, og var i ferd med å smuldre opp. Ei ny kiste ble snekra og senka ned i ei åpen grav, så folk kunne se den.

Folk begynte nok en gang å strømme til Nidarosdomen for å dyrke helgenkroppen, noe de danske myndighetene ikke hadde særlig sans for. De bestemte at grava ikke skulle være tilgjengelig, og i 1568 den ble fylt igjen med jord. Og siden har ingen sett den.

Hvor er Olavs levninger i dag, nesten 1000 år etter at han døde? Ekroll holder en knapp på at de fortsatt befinner seg et sted under Nidarosdomens gulv.

– Jeg tror de ligger under gulvet i det østre oktagonkapellet. For et par år siden var NRK-programmet Newton på besøk med georadar, vi fikk voldsomme utslag der.

Morten tror også levningene er i det området, men ikke nødvendigvis under kirkas gulv.

– Under restaureringsarbeid har de åpna flere graver og flytta levningene til en fellesgrav på utsida av kirka. de kan også være der.

Kommer vi noen gang til å finne ut av det, å få et ordentlig svar? Ekroll håper det.

– Det nærmer seg tusenårsmarkering. Det er jo mulig å fjerne gulv, og man kan finne ut mye ved hjelp av DNA-tester. Det er mange som lurer, hvor ble det egentlig av ham? Det ville vært interessant å ha fått et svar én gang for alle.