STEPHEN HAWKING
Foto: Anonymous / Ap

Ikon mot alle odds

21 år gammel trodde Stephen Hawking han hadde to år igjen å leve. 55 år senere døde han som verdens mest kjente vitenskapsmann.

– Du har ALS.

Stephen Hawking hadde på dette tidspunktet skjønt at noe var galt – snublinga og snøvlinga måtte ha en årsak. Han hadde prøvd å skjule symptomene så godt det lot seg gjøre, men pappa Frank merka at alt ikke var som det skulle, og tok 21-åringen med til legen. Etter to uker med tester av forskjellig slag fikk han diagnosen.

Amyotrofisk lateralsklerose, eller Lou Gehrigs sykdom, er ikke en sykdom du har lyst til å få som 21-åring. Det er for så vidt ikke en sykdom du har lyst til å få på noe tidspunkt, den ødelegger de motoriske nervene i ryggmargen og hjernen, nervene som styrer musklene. De fleste som blir diagnostisert med ALS får sykdommen i godt voksen alder, og lever i gjennomsnitt to-tre år. Det finnes ingen kur. Legene trodde ikke at Hawking skulle få oppleve 25-årsdagen sin.

– Å få vite at jeg hadde en uhelbredelig sykdom som sannsynligvis kom til å ta livet av meg i løpet av få år kom som et lite sjokk, fortalte han 40 år senere.

Naturlig nok.

Hawking ble deprimert, og så ikke helt poenget med å fortsette med doktorgradsstudiene sine ved Cambridge, studier han sannsynligvis ikke ville få mulighet til å fullføre.

Men Hawking fullførte, og han stoppa ikke der. Da han døde 14. mars 2018, på dagen 139 år etter at Einstein ble født, hadde han rukket å bli 76 år gammel, like gammel som det Einstein ble. I tillegg hadde han, akkurat som Einstein, blitt noe større enn seg selv – et symbol på intelligens, nysgjerrighet og kunnskap.

Det er få forunt å bli verdenskjendis som kosmolog, og sykdommen som hele tida trua med å ta livet av Hawking bidro også til å gjøre ham udødelig. Motsetningsforholdet mellom den fysiske og mentale kapasiteten. Den lett gjenkjennelige robotstemmen. Det hollywoodske mot-alle-odds-aspektet. Alt dette hjalp unektelig Hawking til å bli sin generasjons mest fremstående vitenskapsmann. Men først og fremst var han en fantastisk forsker og formidler.

Middels interessert student

Før Hawking ble syk hadde han vært bare middels interessert i studiene, og anslo senere at han hadde brukt omtrent én time daglig på skolearbeid. Han var sylskarp allerede da, og klarte seg meget bra, men sykdommen ble et vendepunkt – han ville få gjort det han kunne mens han enda hadde tid.

Doktorgraden hans i kosmologi handla blant annet om universets opprinnelse. Hawking viste at Big Bang-premisset om at universet starta i ett enkelt punkt var fysisk mulig. Dette punktet, en såkalt singularitet, er et endimensjonalt punkt i romtida hvor massens volum er pressa sammen så den er tilnærma lik null. Hvis volumet er null, blir massetettheten, og dermed også gravitasjonsfeltet, lik uendelig.

På slutten av sekstitallet oppfatta mange singularitetkonseptet som et lite plausibelt konsept som hadde blitt konstruert for å få teorien til å henge sammen. Hawking viste matematisk at singulariteter ikke bare var mulige, men noe man kunne forvente at eksisterte.

Hawking disputerte i 1966, da hadde han allerede rukket å gifte seg med Jane Wilde. Han gikk med stokk, og det ble stadig vanskeligere å prate. Sykdommen var likevel ikke så aggressiv som de hadde frykta. I 1967, som 25-åring, ble Hawking far for første gang.

Hawking

Stephen Hawking gifta seg med Jane Wilde i 1965, et ekteskap som varte i 30 år.

Foto: Creative Commons

På slutten av sekstitallet jobba Hawking videre med singulariteter. Han slo seg sammen med matematikeren Roger Penrose, mannen som hadde presentert hypotesen om at singulariteter eksisterer i sentrum av sorte hull. Sammen viste de at matematikken som beskriver sorte hull også beskriver Big Bang, og la fram hypotesen om at universet starta som en singularitet. Dette var med på å gi Big Bang-teorien økt oppslutning, i ei tid der det var flere teorier som konkurrerte om å forklare universets opprinnelse på best mulig måte.

Hawking gikk etter hvert bort fra hypotesen om at universet starta som en singularitet. Og de fleste fysikere er i dag enige om at singulariteten som konsept faller bort når man tar hensyn til kvantefysikken. Men arbeidet han gjorde på slutten av sekstitallet var viktig for datidens forståelse av universets opprinnelse, og noe å jobbe videre på.

Arbeidet han gjorde på starten av syttitallet, som handla om sorte hull, står seg derimot den dag i dag.

Hawking-stråling

I 1970 hadde Hawking omsider gitt etter for press fra sine nærmeste og bytta ut stokken med en rullestol. En rullestol han var kjent for å råkjøre rundt på universitetet med.

Samme år la han, i samarbeid med James M. Bardeen og Brandon Carter, fram et sett med lover som skulle forklare enkelte egenskaper ved sorte hull. På dette tidspunktet var det opplest og vedtatt at sorte hull var helt sorte – at ingenting slapp ut.

To år senere brukte Jacob Bekenstein Hawkings forskning til å argumentere for at sorte hull er underlagt termodynamikkens andre lov. Denne loven sier at entropien – graden av uorden i et system – alltid vil øke. Et vanlig eksempel: En isbit smelter og blir til en vanndam, men en vanndam som fryser blir ikke til en isbit. Systemet søker seg mot uorden.

Hawking hadde forkasta termodynamikken for å få sine sort hull-hypoteser til å klaffe, og ville ikke gå med på at sorte hull hadde entropi. Han begynte arbeidet med å motbevise Bekenstein. Enden på visa ble derimot at han bekrefta, og videreutvikla, Bekensteins teori.

Hvis sorte hull har entropi, må de ha temperatur. Og hvis de har temperatur må de sende ut stråling. Men hvordan?

Hvis man bare forholder seg til Einsteins generelle relativitetsteori kan ingenting unnslippe et sort hull. Men Hawking innlemma kvantefysikk i problemet, og kvantefysikken sier at rommet aldri kan være helt tomt. Dermed vil det være partikler og antipartikler som popper inn og ut av eksistens rundt det sorte hullet. Hvis en partikkel havner på utsida av det sorte hullet mens antipartikkelen havner på innsida, vil de aldri kunne møtes og utslette hverandre, og den enslige partikkelen forsvinner fra det sorte hullet som stråling.

Strålinga har fått navnet Hawking-stråling, og står i dag igjen som Hawkings aller viktigste oppdagelse.

Fra forsker til superkjendis

Forskningsmessig gjorde Hawking sitt viktigste arbeid på 70-tallet. Men han skulle vise seg å ha minst like mye å bidra med når det kom til formidling. Ikke muntlig, riktignok.

I 1985 ble han innlagt med livstruende lungebetennelse, og legene måtte utføre en operasjon som redda livet hans men fratok ham muligheten til å snakke. Først kommuniserte han med øyenbrynene, men etter hvert fikk han datastemmen som skulle bli varemerket hans – britiske Hawkings vil bli huska med amerikansk aksent.

Stephen Hawking Boston 1990

Hawking under en forelesning i Boston i 1990.

Foto: Elise Amendola / Ap

I 1988 utga Hawking sin første bok – A Brief History of Time. Boka ble en populærvitenskapelig kioskvelter, noe som på åttitallet var mildt sagt oppsiktsvekkende, og er solgt i over 10 millioner eksemplarer. Den tar for seg komplekse tema som for eksempel universets opprinnelse, tid og rom, og sorte hull – forklart på en måte som også folk uten fysikkutdannelse kan forstå. Plutselig var Stephen Hawking blitt superkjendis. Han trivdes med oppmerksomheten, reiste verden rundt for å promotere boka, og mottok massevis av priser.

Hawking fortsatte med å skrive bøker, han fortsatte med å forske, og han fortsatte med å reise rundt i verden og gi teoretisk fysikk et ansikt. I 1999 gjorde han sin første opptreden på The Simpsons, da hadde han for lengst blitt ikonisk, inkarnasjonen av intelligens.

Utover 2000-tallet mista han stadig mer muskelkraft, men det hindra ham ikke å feire 65-årsdagen med en tur i NASAs nullgravitasjonsfly. Da han som 67-åring måtte pensjonere seg fra professorstillinga ved Cambridge kunne han ikke lenger bruke hånda til å styre rullestolen. Han brukte en muskel i kinnet til å styre taledatamaskina. Men han fortsatte likevel å arbeide.

Hawking

– Vektløshet var herlig, her kunne jeg vært lenge, sa Hawking etter turen opp i NASAs fly

Foto: NASA

De siste åra ble det lenger mellom Hawkings offentlige opptredener, han var ikke bare en mann med ALS, han var en relativt godt voksen mann med ALS. I fjor skulle han egentlig være hovedtrekkplaster på Starmusfestivalen i Trondheim, men måtte trekke seg på grunn av helsetrøbbel. Han holdt likevel et timelangt foredrag via videolink.

14. mars 2018 døde Stephen Hawking, 55 år etter at han hadde fått dødsdommen. En hjerne av de sjeldne, og en kropp som holdt ut sjeldent lenge. Hawking vil bli huska for forskninga si, formidlinga si, og et pågangsmot uten sidestykke. Men hva tenkte han selv om døden? Vi lar Hawking selv få siste ord:

Jeg har levd med utsikter til en tidlig død i 49 år. Jeg er ikke redd for døden, men har heller ikke hastverk med å dø. Jeg har så mye jeg vil få gjort først. Jeg ser på hjernen som en datamaskin som stopper å fungere når komponentene bryter sammen. Det er ikke noen himmel eller noe evig liv for ødelagte datamaskiner, det er et eventyr mørkredde mennesker forteller hverandre.

Kilder:

Øystein Elgarøy, astrofysiker ved UiO

New Scientist: A brief History of Stephen Hawkings

The Guardian: There is no heaven; it's a fairy story

Nature: Stephen Hawking